Lørdagslesning: Generalprøven

Om kvelden, hjemme i leiligheten, gikk hun gjennom planen for siste gang. Genialt, tenkte hun. Hele ranet ville være over på under fem minutter. 

GENERALPRØVEN.                                         Krimnovelle av VEI

Benedicte Wiiser parkerte den svarte Volvoen sin på det samme stedet som hun hadde gjort alle arbeidsdagene de siste tre ukene. Like rundt hjørnet til banken, i den korte gatestumpen som munnet ut i hovedgata ved bankens inngangsparti. Omhyggelig låste hun døra etter seg. Så krysset hun gata, kastet et blikk på klokka, og skyndte seg mot sin egen arbeidsplass. En konkurrerende bank like bortenfor.

Tre minutter senere gikk hun inn bakdøra til Sparebanken Stor og begynte å forberede seg til dagen rutinejobb som bankfunksjonær. En jobb hun hadde utført til alles tilfredshet i femten år. En jobb som ikke lenger krevde mer av henne enn at hun var til stede. Det var gått automatikk i det. På samme måte som det var gått automatikk i lønnsutbetalingene. Hvert år fulgte den prisstigninga, verken mer eller mindre. Det å rykke opp hadde hun slått fra seg, bestandig var det andre som gikk foran henne.

I flere uker hadde hun finpusset på planen som skulle skaffe henne litt mer å rutte med. Penger til en kjærlighetsferie langt borte fra den daglige rutinen.

Ved lunsjtider forlot hun arbeidsplassen ved Sparebanken Stor, nikket til sine kollegaer og gikk ut i den pulserende byen. Ikke noe uvanlig med det, det var slik hun hadde gjort det i uker. Denne dagen var luften fylt av et lett sommerregn.

Benedicte Wiiser fulgte den samme ruta som hun hadde fulgt om morgenen. Bare i motsatt retning. Hun låste opp døra til bilen, dro i hendelen som utløste låsen til bagasjeromslokket og smekket døra igjen. Deretter sjekket hun at bakluka virkelig var åpen. At ingenting klikket. Det årvåkne blikket sveipte over gatestumpen og området rundt. Det sto parkert fem andre biler der, i tillegg til hennes egen. Akkurat det varierte fra dag til dag. Et par ganger hadde det bare vært tre biler, men det vanlige var fem eller seks. Rett foran henne var det parkert en bil av samme merke som hennes. Bilen var også i samme farge, men det var en nyere modell, så hun. Hun hadde sett bilen et par, tre ganger tidligere, og hun hadde beundret linjene i den. Hun smilte. Snart ville også hun kunne skaffe seg den nyeste modellen.

Med ett raskt håndgrep løste Benedicte reservehjulet fra festet. Bak den lå en svart lerretsveske. Hun sjekket innholdet med raske fingre, smilte igjen, la veska på plass og slapp luka forsiktig igjen. Passet på at den ikke gikk i lås. Med raske skritt passerte hun inngangspartiet til banken hun hadde parkert ved, holdt på å støte sammen med en mørk, høy kvinne i lærjakke og mumlet fram en unnskyldning. Hun kastet et blikk over skulderen og inn gjennom bankvinduene. En konkurrerende bank, men rutinene var de samme.

Et par minutter senere var hun tilbake i bilen. Selv om den ikke var av siste modell startet den straks hun vred om tenningsnøkkelen. 

Et par minutter senere var hun tilbake i bilen. Selv om den ikke var av siste modell startet den straks hun vred om tenningsnøkkelen. Motoren mol som en kjælen katt da hun satte den i gir og rullet ut fra fortauskanten. Halvminuttet senere blinket hun til høyre og kom ut i hovedgata. Etter ett minutt langs hovedgata aktiviserte hun igjen retningsviseren, svingte på nytt til høyre og kjørte inn på parkeringsplassen ved sin egen bank. Ett blikk på klokka viste henne at det hadde tatt nøyaktig ett minutt og femtifem sekunder fra hun vred på tenningsnøkkelen ved den konkurrerende banken til bilen sto med avslått motor ved hennes egen arbeidsplass. Alt var som normalt, det skulle ta mellom ett førtifem og to tredve, avhengig av trafikken på hovedgata.

Om kvelden, hjemme i leiligheten, gikk hun gjennom planen for siste gang. Genialt, tenkte hun. Hele ranet ville være over på under fem minutter. Fem minutter etter ranet ville hun sitte bak dataterminalen i sin egen bank og utføre rutineoppdrag. Det ville bare være en forskjell fra dagen før. Hun ville være noen hundre tusen kroner rikere. Kanskje en halv million. Disse pengene skulle være i bagasjerommet på bilen som sto parkert utenfor på parkeringsplassen. I den gamle modellen. Hun ville vente noen uker før hun byttet den ut.

Generalprøvedagen. Hun hadde noen mindre problemer med å konsentrere seg om arbeidet ved datamaskinen i timene før lunsj. Men det gikk på et vis. Bare normalt med litt nerver. Og det var like godt å få dette med nervene unnagjort før selve D-dagen, og den dagen var ikke før dagen etter.

Da lunsjtida var der gjorde hun som de fleste andre dagene. Nikket til kollegaene og forlot banken. Framme ved bilen utførte hun mekanisk de operasjonene som skulle utføres. Åpnet bagasjeromsluka, løsnet festet til reservehjulet, dro fram lerretsveska og sjekket innholdet. Finnlandshetta og den naturtro etterligninga av en tysk luger lå der. Så la hun det tilbake på plass bak reservehjulet og slapp forsiktig luka ned igjen. Hørte etter at den ikke falt så hardt at den låste seg. Alt var som normalt.

Denne dagen tok hun ikke spaserturen bortover mot banken. Det var ikke nødvendig. Hun satte seg i stedenfor inn i bilen for å gå gjennom alle detaljene for siste gang. Memorere de slik at intet kunne slå feil. Mens detaljene klikket på plass inne i hjernen hennes registrerte øynene det de så for seg i den korte gatestumpen. Også der ute var alt som normalt. På hennes side sto det parkert fem biler, nær sagt som vanlig. Bilen foran henne var den av samme merke som hennes. Ennå en gang beundret hun linjene på den, så at de nesten var identisk. Plutselig gikk det opp for henne at det satt en mann inne i den. Han satt bak rattet og leste en avis. Ventet vel på noen.

Hun hadde akkurat startet motoren og gjort seg klar til å forlate plassen da hun kjente at noe støtte mot bilen hennes. Da hun kastet et blikk ut av sidevinduet så hun et menneske som løp forbi, som om det var deltaker i en sprintkonkurranse. Det var en kvinne så hun, en kvinne i lærjakke. Omtrent i samme type jakke som hun selv hadde på seg. Før hun rakk å tenke mer over det hørte hun noen utenfor rope om et ran som var begått. Den løpende kvinnen forsvant rundt hjørnet på en bygning. Hun ble fulgt av en dresskledd mann, en mann som aldri ville nå henne igjen dersom han ikke skrudde opp tempoet betraktelig.

Benedicte reagerte automatisk. Hadde gjort det så ofte før at det ikke bød på problemer. Samtidig med at hun slo på blinkelyset dreide hun rattet hardt over og begynte å gli ut i gata. Det samme gjorde bilen foran henne, så hun måtte stoppe opp et kort øyeblikk og la den slippe fram,før hun rolig la seg bak den.

Da hun kom til hovedveien svingte bilen foran henne til høyre og hun fulgte bare etter. Kjente plutselig at svettperlene brøt fram langs hårrøttene hennes. Forsto med et at det hadde nesten gått galt. Dersom hun hadde planlagt ranet i dag ville hun vært hardt ute å kjøre, to ranere på samme tidspunkt ville skapt komplikasjoner. Alvorlige komplikasjoner.

Før hun rakk å tenke tankene ferdig oppdaget hun at en av politiets partruljebiler sto parkert ved krysset foran hennes bank. En politimann kom ut og vinket inn bilen foran henne. Hun ble iskald. Sannsynligvis hadde politiet hatt en patrulje i nærheten da alarmen gikk. Det var tilfeldigheter. Hun kjente blodet forlate ansiktet. Det var ting hun ikke hadde regnet med. Så ble hun rolig igjen. Hun hadde tross alt vært heldig. Det måtte en ny plan til, er plan hvor ingen uforutsette detaljer skulle utelates.

Sjåføren var nervøs, virket overrasket over å bli stoppet.  

Bilen foran henne hadde stanset. Sjåføren steg ut, slo ut med armene til politiet. Også hun svingte inn til fortauskanten etter signal. Rullet vinduet ned litt og hørte politimannen snakke til mannen fra bilen foran. Fortalte det hadde vært et bankran.

Sjåføren var nervøs, virket overrasket over å bli stoppet. Hun hørte han mumlet noe om at han ikke hadde stoppet ved banken en gang, hadde bare kjørt forbi og visste ikke noe om et ran. Politimannen sjekket bilen inni og gikk så bak for å undersøke bagasjerommet. Hun rullet igjen vinduet. Så at sjåføren foran mistet nøklene ned på asfalten da han skulle åpne lokket. Han virket overrasket da bagasjeromsluka tydeligvis var åpen. Enda mer overrasket ble han da politiet vinket ham videre etter en kort undersøkelse av bagasjerommet. Benedicte Wiise steg ut av bilen og sendte politimannen som kom mot henne et av sine mest blendende smil. Han forklare hva det gjaldt, en rutinesjekk etter et bankran. Etter en rask sjekk inne i bilen ba han henne om å åpne bakluka. Hun gikk bak bilen, husket at den allerede sto på gløtt og brydde seg ikke om å ta nøklene med seg. Men luka var gått i lås, sannsynligvis under kjøringa, tenkte hun.

Hun så plastposen straks lyset slapp inn i rommet. Da politimannen tok den opp og så tusenlappene som datt ut av den, forsto han at ranet var oppklart.

Benedicte Wiise nektet. Hun nektet plent også under avhøret på stasjonen. Da to betjenter, som hadde gått gjennom bilen inne i politiets garasje, la fram pistol og finlandshette for henne, valgte hun å fortelle sannheten. De trodde ikke på henne.

Det neste året benyttet hun til å planlegge den perfekte forbrytelse. Hun hadde god tid, og denne gang gjorde hun det med god samvittighet.

Tidligere offentliggjort i magasinet Streiftog. 1993