Lørdagslesning: Her har vi det bra
Utsikten fra huset hvor vi bor er fantastisk. Det ligger på en høyde utenfor byen, og når jeg står i vinduet kan jeg se byen langt borte. Ofte svever det en gråhvit dis over den. På riktig fine dager kan vi se ennå lenger utover, helt til den blå stripen langt der ute. Det er havet.
Her har vi det bra. Novelle av VEI
Utsikten fra huset hvor vi bor er fantastisk. Det ligger på en høyde utenfor byen, og når jeg står i vinduet kan jeg se byen langt borte. Ofte svever det en gråhvit dis over den. På riktig fine dager kan vi se ennå lenger utover, helt til den blå stripen langt der ute. Det er havet. Jeg liker ikke havet. Det er havets skyld at jeg er her. Selv om jeg på en måte har det bedre nå enn tidligere, liker jeg ikke havet. Det er noe mørkt og farlig ved det.
Her oppe i huset er ingenting farlig. Vi blir passet på av menneskene i de hvite klærne. De tar vare på oss, sørger for at vi får alt vi trenger.
Nede i byen hendte det ofte at jeg måtte sove på sultende mage. Det hender aldri her. Selv om vi er mange, både unge og eldre, får vi all den mat vi trenger. Det er forresten ikke så mange eldre her, og ingen man kan si er gammel. Jeg har et slags minne om min bestemor fra en tid som en gang var, da jeg var mye yngre enn nå. Hun var gammel, så gamle mennesker finnes det ikke her.
Bestemor husker jeg fra da jeg var liten gutt, hun er død nå. Det er litt rart å tenke på at også jeg skulle vært død. De har snakket om det, menneskene i de hvite klærne. Kameraten min, jeg har glemt navnet hans, er død. Vi hadde laget oss ei flåte og skulle padle ut til skipet som lå oppankret i havna, da bølgene fra en annen båt som passerte veltet flåta. Meg fikk de tak i, men kameraten min døde. Selv var jeg visst temmelig medtatt da de endelig fikk meg opp av det skitne vannet. Men jeg døde ikke. De sier at hodet mitt ikke er helt som det skal være, men hva vet de om det? Hva vet de om hvordan hodet mitt var før jeg falt i havet? At jeg ikke husker navnet på kameraten min trenger ikke å bety noe, heller ikke det at jeg ikke husker hva vi skulle ombord i den båten trenger bety all verden. Vi skulle vel dit for å hente noe, noe som skulle gjøre livet lettere for oss i bakgatene. Det er mye jeg ikke husker. Det som plager meg mest er at jeg ikke kan huske hvordan man snakket med andre mennesker. Jeg hører de snakker rundt meg, men når jeg skal si noe kan jeg ikke huske hvordan man gjorde det.
Egentlig betyr det ikke så mye. Jeg får god mat, de steller godt med meg, og jeg har fått en ny kamerat. Han husker jeg navnet på, Jon Reidar heter han.
Vi er forresten fire stykker som deler samme rom. Alle slipper vi å betale noe for rommet. Alt er gratis.
Jon Reidar har bodd her i flere år. Han snakker for oss begge. Enkelte dager bare fosser ordene ut av ham, uten at han klarer å stoppe. Det hender de gir ham en sprøyte da, det er til hans eget beste. Joda, de steller godt med oss. Det sier også Jon Reidar, han har vært her siden han kjørte mopeden sin inn i den betongveggen for flere år siden, så han vet hva han snakker om. Han husker forresten mye mindre enn jeg. Alt han gjør glemmer han straks etterpå. Livet hans er nytt hele tida.
Vi er forresten fire stykker som deler samme rom. Alle slipper vi å betale noe for rommet. Alt er gratis. De to andre heter Stian og Walther. Så er det Jon Reidar og meg. Stian er den yngste, jeg tror ikke han er mer enn ti år. Han er også den som har bodd lengst her. Det er Walther som har fortalt det. Walther som enkelte netter driver og banker i veggen, så de som passer på oss må ta ham ut for en stund. Ofte sier han mye rart også, bruker stygge ord og gliser mot oss. Prater om jenter og alt han skal gjøre med dem. Han har aldri fortalt når han kom hit, ikke hvorfor han kom heller. Men han har sagt at Stian har vært her hele livet. Stian har aldri sagt noe om det. Jeg tror ikke han heller husker hvordan man skal snakke.
Om dagene pleier vi å være mye ute i hagen. Utenfor den store jernporten får vi ikke lov til å gå. Jeg husker hvor vondt jeg hadde det enkelte ganger nede i byen, så det med jernporten plager meg ikke. Og Jon Reidar husker ingen ting av tida der nede, så han er også fornøyd. Han elsker å spille fotball og løpe rundt omkring. Derfor har han vel en så fin kropp også. Høy og slank er han, og av og til står jentene på den andre siden av gjerdet, som deler hagen i to, og smiler og roper til ham. Da pleier han og turne litt for dem, men egentlig liker han ikke jenter. Det er Walther som liker jenter. Et par ganger har han prøvd å klatre over gjerdet, men begge ganger har det dukket opp noen og tatt ham med seg. Vi har ikke lov til å blande oss med jentene. Sjøl kunne jeg godt ha lyst til det av og til. Når den merkelige kriblingen i kroppen min begynner. Da ser jeg bilder fra tida nede i byen inne i hodet mitt. Bilder av jenter. Så blir de borte igjen, alt blir mørkt og det er som om havet igjen vil ta meg. Heldigvis varer det ikke så lenge.
Ellers bruke vi tida til å slappe av og se på TV. Vi har det ganske fritt. Av og til, sånn en gang i uka, blir vi ført til et rom hvor vi må ligge på en benk. Da er det alltid et par leger til stede. De undersøker oss og tar forskjellige prøver. Jeg pleier å bli slapp etterpå, men det går over etter en stund. Det er viktig med disse besøkene hos legen. Jeg har forstått det slik at vi bare får være her så lenge vi holder oss friske.
Like etter at jeg var kommet hit trodde jeg at jeg skulle være her bestandig. Men så vel er det nok ikke. En gang må jeg dra tilbake til byen. I løpet av den tida jeg har vært her er det flere som har reist sin vei. De reiser i biler som kommer og henter dem. Sammen med noen i hvite klær drar de herfra. De fleste kommer aldri tilbake.
Men noen kommer igjen. Stian er en av dem. En gang dro han av gårde med en av de bilene, men to dager etterpå kom han tilbake. Jon Reidar prøvde å spørre ham hvor han hadde vært, men Stian kunne jo ikke svare. Jeg tror han bare var på en bytur, for jeg hørte noen snakket om turen hans en gang jeg var inne hos legen. Jeg lå på benken da en av jentene i de hvite klærne sa:
- Hva var det som skjedde med Stian?
- Han kom tilbake, svarte legen.
- Det vet jeg, sa hun. -Men hvorfor kom han tilbake?
- Det passet ikke denne gangen, han var for ung, sa legen og stakk sprøyta inn i armen min.
- Men jeg trodde det var en i den alderen de ville ha tak i?
- En misforståelse, svarte legen.
Jeg så på det røde blodet som rant gjennom slangen som var festet til armen min.
En dag forsvant Jon Reidar. Jeg hadde ikke sett ham på hele ettermiddagen, ikke siden vi hadde vært ute i hagen og spilt fotball. Da kvelden kom ble senga hans stående urørt.
Jeg trodde jeg forsto. Stedet vi var på var bare midlertidig. Noen kunne være her lenge, og noen ikke fullt så lenge. Etter at vi hadde vært her kunne vi flyttes til andre steder. Til mennesker vi skulle få bo hos. Kanskje kunne vi få oss et hjem, få en familie som var vår? Langt bake i hodet mitt kunne jeg huske bestemor igjen, men det var lenge siden hun døde. Etter at hun ble borte hadde jeg levd på gata. Nå oppdaget jeg plutselig at jeg begynte å drømme om noe jeg kunne kalle et hjem. Samtidig følte jeg at jeg ikke ønsket det ennå. Jeg hadde det bra i huset på høyden. Så kom jeg på at Stian hadde vært her hele sitt liv. Det kunne ennå gå lenge før jeg måtte reise. Jeg var glad, jeg har det bra her.
En dag forsvant Jon Reidar. Jeg hadde ikke sett ham på hele ettermiddagen, ikke siden vi hadde vært ute i hagen og spilt fotball. Da kvelden kom ble senga hans stående urørt. Det var første gangen det ikke lå noen i den senga. Først etter tre dager klarte jeg å få Walther til å forstå at han skulle spørre etter Jon Reidar.
- Jon Reidar er hos jentene, svarte han først og gliste. Så himlet han med øynene så bare det hvite var synlig, og fortsatte: - Han har klatret over gjerdet til jentene ... han sover med dem, i morgen skal også jeg klatre over gjerdet. Dem finner meg aldri.
Jeg ristet på hodet for å få ham til å forstå at Jon Reidar ikke var hos jentene.
- Sant, sa Walther. - Dem finner meg aldri ... fordi dem ennå ikke har funnet Jon Reidar.
Etterpå gjorde han noen rare bevegelser med kroppen. Akkurat i det samme kom en av de kvinnelige pleierne inn, hun så strengt på Walther og spurte:
- Hva er det du holder på med?
- Hvor er Jon Reidar? spurte han.
Jeg hadde ventet han skulle si noe helt annet. Han var kanskje ikke så dum likevel.
- Jon Reidar? Hun gjentok navnet og så på oss etter tur. Stian og jeg satt på sengkanten. Walther sto midt på golvet.
- Jon Reidar, som pleier å sove her med oss ... før han klatret over gjerdet til jentene, sa Walther. Så gliste han igjen.
- Han kommer igjen snart, han blir bare borte noen dager, svarte kvinnen.
Og Jon Reidar kom tilbake. Hvor lang tid han hadde vært borte vet jeg ikke, men en dag kom han inn på rommet igjen. Jeg så straks at det var noe rart med ham, men klarte ikke helt å forstå hva det var.
Så var han altså ikke reist for godt. En stund hadde jeg trodd at han hadde reist bort som så mange andre, at han aldri ville komme igjen. Jeg var glad det ikke var tilfelle. Jon Reidar var den eneste virkelige vennen jeg hadde, selv om de andre også var greie.
Og Jon Reidar kom tilbake. Hvor lang tid han hadde vært borte vet jeg ikke, men en dag kom han inn på rommet igjen. Jeg så straks at det var noe rart med ham, men klarte ikke helt å forstå hva det var. Det er vel på grunn av den mørke delen i hodet mitt som legene snakker om. Faktisk var det Stian som oppdaget det først. Han tok plutselig tak i skjorteermet til Jon Reidar og begynte å riste på det. Da oppdaget også jeg at han manglet den ene armen.
- Jeg falt ned fra et tre og brakk armen, sa han. - Jeg hadde klatret nesten helt til topps i det største treet ved porten. Så datt jeg ned.
Walther gliste.
- Ikke treet, gjerdet, du skulle inn til jentene, sa han.
- Treet, sa Jon Reidar. - Dem fortalte meg det, måtte kjøre meg direkte til sykehuset.
Etterpå viste han oss hva som hadde skjedd. Han hadde ingen venstrearm lenger. Den var borte, helt oppe fra skulderen.
- Det gikk betennelse i den. Dem måtte skjære vekk alt sammen.
- Du kan ikke klatre over gjerdet mer, gliste Walther.
- Hvilket gjerde? spurte Jon Reidar. Hukommelsen hans var tydeligvis ikke blitt bedre mens han hadde vært borte. At det fantes et gjerde mellom guttesida og jentesida hadde han allerede glemt. At han kunne fortelle oss så mye om ulykken han hadde vært utsatt for skyltes nok at andre nylig hadde fortalt om den til ham.
Da Jon Reidar neste morgen våknet begynte han plutselig å rope om at noen hadde stjålet armen hans. En av pleierne kom inn og ga han en sprøyte så han fikk sove litt mer.
Det gikk noen uker uten at det skjedde så mye. Ingen av de jeg kjente forlot huset vårt, og alt var som det pleide å være. Vi spiste, trente og levde som vanlig. Jon Reidar lot seg ikke lenger merke med at han hadde mistet armen. Det han før hadde brukt venstrearmen til hadde han latt høyrearmen overta. I begynnelsen hadde han litt problemer med balansen når vi trente, men også det kom han fort over.
En dag jeg hadde vært inne på kontoret, og de hadde undersøkt meg, begynte det å skje litt rare ting oppe i hodet mitt. Det var som om det kom litt lys inn i de svarte områdene. Jeg kunne huske ting fra tida nede i byen som jeg aldri hadde husket før. Det begynte egentlig med at en ung mann kom inn til legen som undersøkte meg. Han sa noe slikt som:
- Jeg kommer bare for å takke deg. Operasjonen har vært vellykket.
- Det var godt å høre, sa legen. Han hilste på mannen som var kommet inn.
Det var som jeg kjente den unge mannen. Akkurat som jeg hadde sett ham før. Det var akkurat da bildene fra byen begynte å dukke opp inne i hodet. Men ingen av bildene viste ansiktet til han som hilste på legen. Likevel var jeg nesten helt sikker på at han ikke var helt fremmed for meg. Da jeg gikk ut, etter å ha hvilt meg litt, så jeg den fremmede rett inn i ansiktet. Det var ukjent likevel.
Da jeg om kvelden lå i senga lyttet jeg til Walther som lå og snakket til Jon Reidar. Han gneldret ennå om at Jon Reidar ikke ville kunne klatre over gjerdet til jentene lenger. Da Jon Reidar ikke svarte sa han:
- Du skulle aldri klatret opp i det treet. Du skulle husket på hva som skjedde sist du klatret.
- Hva skjedde sist? hørte jeg Jon Reidar spørre. - Jeg har aldri klatret i trærne før.
- Kanskje ikke i trærne, men i gjerdet. Husker du ikke da du ramlet ned helt fra toppen. He, he, men du ramlet ned på feil side. Du ramlet tilbake på guttesida.
- Jeg husker ikke, svarte Jon Reidar.
Nei, Jon Reidar husket ikke. Han husket ikke noe etter at han kjørte mopeden i betongveggen. Hver natt var alt som visket ut av hodet hans. Hver dag var en ny dag for ham.
Men jeg husket. Jeg husket den ettermiddagen han hadde falt. Ikke den dagen han brakk armen, da hadde jeg ikke vært ute, men den dagen han falt ned fra gjerdet. Da han raste nedover gjerdet hadde han revet opp tommelen sin så de måtte sy flere sting i den. Det hadde vært massevis av blod overalt. Etterpå ble det et arr i den tommelen, et arr som Jon Reidar pleide å spørre oss om hvor han hadde fått. Det var tommelen på venstrehanda. Nå spurte han ikke oss lenger om den.
Jeg husker noe mer også, nå mens natten senker seg over huset her oppe i høyden. Jeg husker den unge mannen nede på legens kontor, mannen jeg kjente, men likevel ikke kjente. Nå vet jeg hva det var.
Jeg kjente venstrearmen hans.
Tidligere offentliggjort i novelleantologien Vidunderlige nye verden. Gyldendal Norsk Forlag 1994.
