Lørdagslesning: Hevn av Harald Egil Isaksen

Thor hadde et hemmelig rom. Et rom som hadde plaget ham gjennom hele oppveksten, både i drøm og i våken tilstand. I det rommet bodde tanken på hevn. 

Thor hadde et hemmelig rom. Et rom som hadde plaget ham gjennom hele oppveksten, både i drøm og i våken tilstand. I det rommet bodde tanken på hevn. Da han parkerte traktoren inne på gårdstunet og Janfred Stang vinket ham til fjøset, var han midt i funderingen på hva det var med den karen han hadde sett nede på samvirkelaget tidligere på dagen. Karen minnet ham om noe som hadde med det hemmelige rommet å gjøre... Som tusen ganger før forsøkte Thor å fokusere bildet av en mann, men ansiktet ville ikke i brennpunkt, det var som sladdet.

Det hele hadde med søsteren å gjøre.

Han husket tilbake til den sommerdagen da storesøster gjorde ham oppmerksom på at han stammet. Det hadde begynt så plutselig. Det beste fra minnet var fra da de var i fjæra og lette etter pene steiner og skjell. Søsteren hadde fortalt et nydelig eventyr om prinsen som hentet prinsessen ut fra berget det blå, og mens de satt på hver sin stein, røpet hun om at hun også drømte om en gang å møte en virkelig prins. Thor var så glad i henne at han håpet prinsen en vakker dag ville komme. Han maste på henne om å få lære og lage seljefløyte, men hun mente han var for liten. Forresten hadde hun glemt kniven, sa hun. Thor hadde mange ganger siden diktet en annen slutt på den virkeligheten de opplevde der og da, tenkte seg at akkurat nå skulle de valgt å gå rett hjem, men så hadde han mast på henne om å leke gjemsel, for han hadde funnet et fint gjemmested ved den krokete furua.

Thor tenkte tilbake på alle de gangene han lå på kne ved grava hennes og tagg om at hun ikke var død og borte for alltid. Hun fylte 15 den høsten hun tok sitt liv. Det var noen voksne som hvisket om at hun bar på en stor skam, og Thor hadde sett magen hennes vokse utover høsten, men han hadde bare ikke forstått hvorfor.

Thor følte seg heldig der han skyndte seg mot fjøset. Han trivdes på gården til Janfred Stang. Selv om bonden var enkemann og ikke hadde etterkommere, var likevel gården preget av vedlikehold og velstand. Kona hans haddde omkommet i en bilulykke for mange år siden. For Thor var det nok å gjøre, akkurat slik som han ønsket. Han var 17 år, en kraftig plugg med en nær voksen manns kropp - og han likte å bruke den. Han visste at Janfred Stang var fornøyd med arbeidet hans. Da Thor hadde klart å reparere buntemaskinen, hadde bonden vært direkte rørt. Ett øyeblikk lot han hånden hvile på Thors skuldrer, det bodde ømhet i berøringen.

"Du er som en sønn for meg," sa han. "Jeg står her uten arvinger..." Stemmen brast.

Møkkakjelleren var gått tett. Begge la seg på kne på fjøsgulvet. Janfred Stang stirret ned i luken og viste hvor Thor skulle stake, og et øyeblikk syntes det å være et lite sig.

- D-det åp-åpne... begynte Thor. Bonden ristet på hodet. - Nei, vi må stake i en brattere vinkel. Det må gjøres fra under gulvet for å komme til. Han viste med armene hvordan han tenkte. De klargjorde taljen mens bonden forklarte at jo flere blokker tauverket gikk igjennom, jo større løftekraft. Han sjekket svivler, sjakler og blokkhus. Deretter festet han sittebakken.

Mens bonden inngående underviste i hvordan taljen ga stor løftekraft og hvordan det var mulig å låse tauet med sveiven, trodde Thor hele tiden at det var han som skulle under fjøsgulvet. Men bonden sa at han måtte ned selv, han visste hvor han skulle stake. Med et smil la han til at Thor var for ung til å dø i en møkkakjeller.

- D-du me-mener det er farlig?

- Ammoniakk, nikket bonden. - En farlig gass som utvikler seg i møkkakjellere, vet du. Den er fargeløs med stikkende lukt og har tatt livet av flere mennesker. Jeg skal heldigvis ikke så lavt ned, bare rett under gulvet. Han pekte. - Her!

Jannfred Stang løftet mot tinningen og grep tauverket. - Send ned staken etter meg. Han flirte og nikket mot sveiven. - Men husk å låse! Jeg har ikke lyst å drukne i møkkakjelleren. Noe malte i Thors hode da han sveivet bonden ned, noe med bondens hånd løftet mot tinningen. Han husket plutselig mannen på samvirkelaget, en del av hånden hans var som tygd av.

Øyeblikkelig raste minnet langt tilbake i tid, til søsteren som lå i gresset ved parkeringsplassen og telte til 100 mens han løp for å gjemme seg. Thor stakk ikke langt av gårde. Da hun kom rundt berget, skulle han kaste kongler etter henne og så gjemme seg under den krokete furua han visste om.

Da skrek hun!

Det angstfulle skriket skulle sitte i hodet hans år etter år. Brått var det som klippet av. Thor løp i redsel tilbake, men så frøs skrittene. Han sto stivnet ved berget og kanten av bjørkekrattet, bare noen meter fra mannen som lå oppå søsterens rygg og presset henne ned mens den digre hånden hans skjulte ansiktet hennes.

Da bet hun! Glefset og bet seg fast i den bløte delen under tommelen. Mannen rev løs hånden. Ett øyeblikk hang hånden i luften, mens mannen satte i et grufullt skrik mens ansiktet vred seg i retning Thor. Som i sakte film, der mannens gap var vrengt i brølet, var det som munnen vokste og este ut. Hånden veivet foran ansiktet, viftet ut blod som perler, ble siden til en rødlig regnbue i alle Thors mareritt.

Thor løp.

Minnet hans var ikke helt klart på dette punktet. Han var overbevisst om at trollet hadde fanget søsteren og skulle stenge henne inne i berget det blå, men han visste ikke siden om han bare flyktet eller om han løp etter hjelp. Fullstendig blindet av tårer og angst løp han rett over berget. Så mintes han det lille øyeblikket da han hang i tomme luften.

Søsteren omfavnet ham og gråt hikstende. Thor var fortsatt forvirret og svimmel etter fallet.

"J-jeg s-slo meg ba-bare litt."

Da holdt hun ham fra seg. "Du stammer!"

"D-det st-stygge trollet?" spurte han.

"Jeg...jeg løp fra det," hikstet hun. "Thor, lov meg at du aldri nevner dette for noen. Lov meg!"

Han lovet det. Han lovet det for evig og alltid. Han satt fremoverbøyd på en stein og så taust på mens hun vasket seg i sjøen. Han så at hun skrapte vekk blodet som hadde stivnet på lårene, gnikket seg lenge nedentil. Han hørte hennes halvkvalte hikst. Thor spurte ikke om noe og sa ikke noe, men han skjønte at noe forferdelig og uendelig trist hadde skjedd.

Siden, da han ble eldre, begynte han å forstå hvordan det hang sammen. Han husket hvor forandret hun ble mens magen hennes vokste utover høsten. Blekere og tynnere i ansiktet, stadig mer innesluttet. Så var hun borte. Han husket begravelsen, en trist regnværsdag. Han mintes også alle dagene siden hvor han hadde stått ved graven hennes og grått, samtidig som han var plaget av en uklar skyldfølelse for det som hadde skjedd. Allerede da hadde han noen forvirrete tanker om hevn, men de var rettet mot trollet. Men senere, da han skjønte hvordan virkeligheten var, tenkte han på at det fantes en mann der ute et sted.

Thor bar på bildet av et sladdet ansikt, men han mente å ha sett det i et tusendels sekund - selv om mannens munn hadde vrengt seg i det stygge trollskriket, selv om hånden viftet foran ansiktet. Igjen tenkte han på mannen fra samvirkelaget.

Det var hånden! Hånden, for svingende! Så skalv bildet, og langsomt kom det ut fra tåken. Raskt sveivet han opp Janfred Stang. Bondens forbausede fjes stakk opp over luken.

- Jeg har ikke begynt å stake, sa han forundret.

Thor gikk ned på kne. - Løft opp den høyre hånden din!

- Løfte høyre hånd... Perpleks løftet han hånden med staken mens han stirret undrende på Thor.

Thor grep hånden og frigjorde staken mens han skalv av opphisselse. - Du har sånne merkelig taggmerker her. Thor pekte mot roten av tommelen.

Bonden skjønte ikke sammenhengen, øynene sto runde mot Thor. - Du stammer ikke, gutt!

Thor hørte ikke, øynene hans fløt ut et øyeblikk ut. Bildet var i fokus. Ansiktet var der. Han frøs det, og i samme øyeblikk stirret han befridd inn i bondens måpende fjes. Endelig hadde han funnet trollet!

Sakte sa han: - Nå kan jeg sveive deg ned.

Han visste at han kom til å sveive Janfred Stang helt ned. Deretter skulle han skalke lukene.

Tidligere offentliggjort i Hjemmet 1998