Lørdagslesning: Kunst for millioner
Hun var i sekstiårene et sted, kanskje litt yngre, kanskje eldre. Ove Hansen vurderte alderen hennes da han fulgte henne inn i huset. Hun kunne godt være over sytti også, enkelte mennesker var det vanskelig å tippe riktig alder på.
Ill.: Graffiti på murvegg i Lisboa. Foto: VEI
Krimnovelle av VEI.
Hun satt ved stueviduet og fulgte med den unge mannen da han kom spaserede oppover den hellelagte innkjørselen. Han hadde parkert den grønne varevogna utenfor hageporten. Et øyeblikk hadde han stått og sett oppover, før han tok en kasse av den typen snekkere bruker, og begynt å gå mot huset.
Da mannen ringte på døra sto hun allerede rett på innsida av den, og åpnet straks. Han hadde satt fra seg kassa på trappa og rakte fram hånden for å håndhilse.
-Ove Hansen, sa han. -Jeg er snekkeren du snakket med i går.
-Nina Sommerseth, svarte kvinnen og viste ham veien inn i gangen.
Hun var i sekstiårene et sted, kanskje litt yngre, kanskje eldre. Ove Hansen vurderte alderen hennes da han fulgte henne inn i huset. Hun kunne godt være over sytti også, enkelte mennesker var det vanskelig å tippe riktig alder på.
-Du vil at jeg skal spikre fast noen dørlister for deg, sa han.
-Ja, etter at jeg fikk skiftet dørene har det tatt tid med å få satt fast listene, sa hun.
Hun viste ham de to dørene det gjaldt. Han så det var nye dører. I et hjørne sto noe listverk støttet opp mot veggen.
-Det skulle vel gå fort og greitt? sa hun.
-Hvorfor fikk du det ikke gjort ferdig da dørene ble skiftet?
Nina Sommerseth nølte litt før hun svarte. Han registrerte det korte øyeblikket, sto avventende og så på henne. Samtidig lot han blikket gli bortover gangen de sto i. På veggene hang to bilder. De så ut som ekte saker. Noe stor kunstkjenner var han ikke, men de kunne godt være verd adskillige kroner. Kanskje derfor ble han litt overrasket da hun svarte.
-Det ble for kostbart akkurat da, sa hun.
Ove Hansen husket plutselig på at hun hadde snakket om det i telefonen. At det ikke burde koste for mye, arbeidet med å stifte fast listene.
På veien inn fra yttergangen hadde Hansen også fått et glimt inn i stua. Det så slettes ikke ut som damen hadde problemer med økonomien. De møblene han hadde fått et glimt av var sannelig dyre nok. Og yttersida av villaen, sammen med hagen, fortalte på ingen måte at det her i huset var noe mangel på kontanter.
-Ja, du forstår, etter at min mann gikk bort viste det seg at det ikke var så mye penger igjen etter ham. Og det koster å holde et såpass stort hus i orden.
-Ja, det gjør nok det, svarte han. -Hva var det din mann jobbet med?
-Han var forretningsmann, grosserer. Han døde plutselig av hjertesvikt for fem år siden.