Lørdagslesning: Kvinnen i parken

Hun sa hun het Samira. Det var det hun sa da han helt tilfeldigvis kom over henne der hun satt ensom og forlatt på en benk i en av byens parker. Så han kalte henne Samira.  

Kvinnen i parken.                                         Krimnovelle av VEI

Han hørte snufsingen fra henne og tenkte at hun faktisk ganske lenge hadde trodd han elsket henne. Det var ikke meningen at ørefiken han hadde gitt henne skulle være så kraftig. Slettes ikke. Han var ikke noen voldsom person. Men noen ganger måtte man bare vise hvor skapet skulle stå. Vise hvem som var sjefen. Det var det han hadde gjort. Vist hvem som var sjefen når hun begynte å mase både om det ene og det andre. At hun ville ut av det. At hun ikke ville være med lenger. At det ikke var dette hun hadde tenkt da de møtte hverandre. At hun var glad i ham. At hun i alle fall hadde vært glad i ham. Men hun skulle nok slippe fri. Når tida kom og han hadde lagt opp nok til et annet liv skulle hun slippe. Det var ikke ham imot. Det fantes andre kvinner der ute.

- Nå vil jeg vekk herfra. Jeg vil ha et ordentlig liv. Som andre mennesker!

Han snudde seg og så på henne der hun sto i døra inn til den lille stua. Så den røde flekken på det ene kinnet. Det var ikke noe problem, hun ville skjule det fort, så flink som hun var med sminkesaker.

- Javel, og hvilket liv vil du ha? Hvor skal du dra når jeg sier vi er ferdig med hverandre?

Han så hun krympet seg da betydningen av ordene sank inn i henne.

- Vet ikke ... men kan vi ikke leve som andre? Bli en familie. Få vanlig arbeid.

- Ja, du kan jo møte fram på arbeidskontoret uten arbeids- og oppholdstillatelse. Og når de spør hvem du er, hva sier du da? Samira, hva sier du da?

Hun svarte ikke. Snudde seg og gikk inn i den lille stua igjen. Han så hun holdt et ark av det røde papiret i handa. De tynne bomullshanskene hadde hun tatt på seg. Det var viktig å ikke etterlate seg avtrykk. Om litt ville hun sette seg ned og begynne å skrive beskjeden på den. Den vanlige beskjeden. "Dette er et ran. Jeg har et våpen under jakka. Lang over pengene".

Hun sa hun het Samira. Det var det hun sa da han helt tilfeldigvis kom over henne der hun satt ensom og forlatt på en benk i en av byens parker. Så han kalte henne Samira. Tvilte litt på om det var hennes riktige navn. De første gangene han brukte det så hun et øyeblikk litt fjernt på ham. Men så ble hun Samira. Ved siden av seg på benken sin hadde hun en bag med alle sine eiendeler. Det var ikke mye, og ingen ting av det som åpenbarte seg da han tømte veska, etter å ha tatt henne med seg hjem, kunne avdekke hvem hun egentlig var. Egentlig betydde det ikke så mye hva hun het eller hvem hun var. Faktisk var hun ei vakker jente i slutten av tjueårene et sted. Men det viktigste var at han oppdaget at hun hadde jobbet som stylist og sminkør i landet hun kom fra. Vært en av teamet på et lite teater. Derfor fikk hun en større rolle i livet hans enn han fra først av hadde tenkt. Det første var jo at han hadde behov for kvinnelig selskap. Det var derfor han tok henne med seg hjem. Ga henne et sted sove. Planen hadde vært å sende hende tilbake til parken etter et par uker. La andre sørge for henne etter det.

Samira var en kløpper med sminke og andre ting han ikke hadde begrep om. Han investerte i førsteklasses sminke, diverse parykker og annet tilbehør. Hun kunne lynraskt forandre utseende hans så han ikke en gang kjente seg selv igjen i speilet, og det var ikke noe kunstig over det nye utseendet hans. Han så mer ekte ut enn i virkeligheten. Han ville de skulle være et team. De ble et team, og alle team trenger en sjef. Han var sjefen. Og noen ganger måtte sjefen vise hvem som bestemte. Og hun føyde seg. Føyde seg alltid. Hun godtok også at han tok seg av utbyttet. For det var jo han som planla alt sammen, selv om han visste han ville vært tatt for lenge siden om det ikke hadde vært for hennes ekspertise. Det var så mange overvåkingskameraer rundt omkring som ville avslørt ham. Fra to jobber med lang mellomrom før han møtte henne, så hadde de nå gjort flere brukbare kupp med korte mellomrom, men i forskjellige byer.

- Nå, Samira, hvordan vil du tro det går med deg om jeg dumper deg på gata?

Han spurte henne i en spydig tone mens hun holdt på med å skrive ned beskjeden. Det var han som hadde lært henne å skrive de få ordene. Det var han som hadde lært henne å snakke språket også. Hun kunne nok forandre skrifta om det var nødvendig, men det anstå han som mindre viktig. Selvfølgelig visste politiet at det var de samme personene som sto bak de forskjellige ranene, såpass teft hadde de vel. Men de visste ikke hvem.

Hun så opp på ham og brettet sammen papirarket. Stakk det inn i lomma på jakka han skulle ha på denne dagen da de hadde bestemt seg for en bensinstasjon litt i utkanten av byen. En hvor han visste det var god omsetning på da mange ute fra forstedene stoppet der på veien hjem etter jobben.

- Du svarer ikke?

- Jeg vet ikke, sa hun lavt.

- Men jeg vet. Gå til politiet, fortell dem at du er ulovlig innvandrer, så skal du se hva som skjer. Så får du virkelig vite hvordan vi behandler gjester som kommer uten å være invitert med på festen. Etter at de har sjekket deg foran og bak, røntgenfotografert hendene dine og tatt stemme-, språk- og dialektprøver av deg, og etter noen måneder i fengsel er det tilbake til der du kom fra, sa han. Purken vil sende deg direkte tilbake til Romania eller Moldova eller Ukraina eller hvor det nå er du kommer fra. Du har ingen papirer, ingen vet om deg, Egentlig eksisterer du ikke her i landet. Ingen vet når du kom, og ingen vil vite noe når du blir sendt bort.

Nordmenn ansatte folk over en lav sko bare de var villig til å godta minimalt med lønn, og da var det ikke så farlig om de engang kunne det yrket de skulle utøve. Hun kunne yrket sitt i tillegg. 

Det han ikke sa, at hun med sine fantastiske kunnskaper på sitt felt kunne stikke innom et hvilket som helst firma som trengte en med hennes kompetanse, gjøre en demonstrasjon og bli ansatt på flekken. Nordmenn ansatte folk over en lav sko bare de var villig til å godta minimalt med lønn, og da var det ikke så farlig om de engang kunne det yrket de skulle utøve. Hun kunne yrket sitt i tillegg.

- Men du behøver ikke slå meg, hørte han at hun mumlet bak ham da han satte seg ned foran speilet slik at hun igjen kunne forandre utseendet hans.

Hun gjorde unna jobben med rutinerte hender. Forandret ham til det ugjenkjennelige. Etterpå fikset hun på seg selv så også hun ble et helt nytt menneske. Han sjekket at de hadde alt med seg da de gikk ut. De ville bruke den vanlige framgangsmåten. Ta en buss til nærheten av stasjonen. Sitte på bussen hver for seg, som to helt ukjente. Deretter skulle hun ta en rask tur inn på bensinstasjonen, og straks hun var alene der skulle hun komme ut, gi et signal om at kysten var klar og finne seg en observasjonspost i nærheten. Dersom noen kom og han måtte avbryte operasjonen ville hun ringe mobilen som var satt på vibrasjon i lomma hans. Etterpå ville hun fjerne seg fra området for så senere å dukke opp i denne lille leiligheten. Fluktruta hans gikk gjennom et lite skogholt, mellom noen bygninger i et lagerområde og til en helt annen bydel. Også han ville med tid og stunder ende opp i leiligheten. Forhåpentligvis med en god slump penger.

De forlot bussen på to nærliggende holdeplasser på hver sin side av stasjonen. Han kom inn i det belyste området et par minutter før henne. Det sto to biler utenfor ved pumpene da Samira kom inn fra den andre siden. Hun nølte et øyeblikk utenfor, så seg rundt og oppdaget ham i utkanten av lyset og gikk inn. Ikke lenge etter kom noen personer ut fra butikken, satte seg inn i bilene og kjørte bort. Samira fulgte like etterpå, ga ham et raskt øyekast, nikket signalet om at det var klar bane og fortsatte tilbake i samme retning som hun var kommet fra. Han skyndte seg inn. De to unge jentene bak disken ofret ham knapt et blikk da han var innenfor døra. Raskt gikk han bort til dem, skjøv beskjeden foran den ene og førte en hand inn under jakka. Ansiktet til jenta som leste beskjeden stivnet i maske av frykt før hun løftet blikket og så på ham. Den andre jenta var kommet helt bort til den første og leste også beskjeden. Hun beholdt roen sånn noenlunde.

- Du skal få pengene, mumlet hun ned mot kassaapparatet og åpnet den.

Han nikket mot den andre kassa og stakk handa inn under jakka som for å ta fram et våpen. Jenta som først hadde lest lappen var begynt å skjelve på hendene, men tok seg sammen og gikk bort til den. De fylte pengene i to bæreposer. Han hadde ikke kjent noen vibrasjoner i lomma da han rasket til seg posene og skyndte seg mot døra. Straks han var utenfor la han på sprang. Fluktveien var gått opp i forveien. Det gikk som fot i hose. Penger behøvde man ikke arbeide noe særlig for. Penger er enkelt å få tak i bare man er smart nok, tenkte han da mørket oppslukte ham.

Da han hørte sirenene var han langt av gårde fra bensinstasjonen. Han hadde fått det forspranget han trengte, og han tvilte ikke et øyeblikk på at også Samira hadde kommet seg unna. Hun var nok ekspert på det området også. Hvordan ellers kunne ei ung kvinne ha beveget seg gjennom hele Europa og ende opp sittende på en benk i en park i Oslo uten å bli tatt underveis? Nå hadde hun nok gått på en buss, og sannsynligvis den første bussen som hadde ankommet stoppestedet hun sto på. Senere ville hun via omveier ta seg hjem til leiligheten. Noen ganger var hun der før ham, noen ganger senere. Han ville gi henne noen sedler til lommepenger, men mesteparten skulle gjemmes inne bak panelet i stua hvor også gevinsten fra de andre vellykkede kuppene var. Vi sparer til en større leilighet, hadde han sagt til Samira da hun et par ganger hadde spurt hvor han gjorde av pengene og hvorfor de ikke kunne bruke litt mer i hverdagen. Og det var mye penger bak veggpanelet. Nok til en skikkelig luksusleilighet allerede. Men det visste ikke Samira. Hvor mye han gjemte unna visste hun ikke. Han hadde allerede vekslet inn mye i euro, litt nå og litt da. Ingenting var satt inn i noen bankkontoer. Det skulle komme senere. Han spant mange tråder som ingen skulle klare å flette sammen til et rep de kunne legge om halsen hans. Alt i rene, kontante penger. Heller ikke visste hun at hun slettes ikke var med i han framtidige planer når han skulle vaske pengene rene. Da var det parken som ventet henne. Parken og hjemsendelsen.

Samira var ikke kommet hjem da han låste seg inn i leiligheten. Ikke helt uventet, veldig ofte kom hun lenge etter ham. Tok forskjellige omveier som selv blodhunder ikke kunne følge. Han var litt imponert over grundigheten hennes. Det var ei jente som ikke overlot noe til tilfeldighetene. Hun var ekspert i å overleve i en vanskelig verden.

Det var først da han tømte pengene utover stuebordet han fikk en urolig følelse i kroppen. Leiligheten virket så tom på en måte. Fremmed. Han så rundt seg og oppdaget at en liten nipsfigur Samira hadde hatt med seg var borte. Det var ikke mange private ting hun hadde hatt med seg, de kunne telles på en hånd, men da han så etter var de alle borte. En angstfølelse grep tak i ham. Fort sjekket han badet, klesskapet hennes, soverommet. Alt var borte. Det var ikke spor etter ei jente som het Samira i leiligheten. Med svettende hender åpnet han skjulestedet bak panelbordene som hun ikke skulle vite noe om. Det var like tomt som alle andre steder. Han sto der lammet av angst og sinne da dørklokka ringte. Den halte ham opp til overflata igjen. Han sopte pengene fra stuebordet oppi posene og skjøv dem inn under sofaen. Med tunge steg gikk han bort og åpnet ytterdøra.

To polititjenestemenn sto utenfor og leste opp navnet hans.

Da han bekreftet at det var riktig mann de snakket med ble de med ham inn i stua.

Først da den ene av tjenestemennene oppdaget en femhundrelapp under stuebordet, bøyde seg ned for å plukke den opp, og så ble oppmerksom på posene under sofaen ba de ham bli med til stasjonen.

Han gjorde det. Ble med, mens hjernen jobbet under høytrykk for å finne noen svar på de tusen spørsmål han visste ville komme.

Han skulle tilstå. Fortelle alt så de ble to om å ta straffen. Dessuten ville han sikkert få strafferabatt. 

Under avhøret på stasjonen viste de fram bilder av den røde papirlappen han hadde levert inn på bensinstasjonen. Man kunne tydelig se beskjeden som var skrevet på den, men man kunne også se noe annet. Noe politiet hadde forsterket på fotografiet. Navnet hans og adressen. Som fordypninger i papiret skrevet inn med en penn uten blekk.

- Du var litt uheldig, brukte papiret som underlag da du skrev navnet og adressen din på noe annet, sa politimannen som avhørte ham.

Han stirret på bildet. Han hadde ikke vært uheldig. Skrifta var Samiras. Det var hun som hadde gjort det. Med overlegg.

Lenge satt han taus og bare stirret i veggen. Så fattet han en beslutning. Han kunne ikke vri seg unna det som hadde skjedd. Han ville legge kortene på bordet med bildesiden opp. Han skulle tilstå. Fortelle alt så de ble to om å ta straffen. Dessuten ville han sikkert få strafferabatt.

Han begynte hele tilståelsen med begynnelsen. Kvinnen i parken. Etter hvert som han fortalte klarte han å vri det over til at det var Samira som var hjernen bak det hele. Han ble mer og mer forbannet mens han snakket.

- Det er ikke funnet spor av noen spesiell kvinne i leiligheten din, sa avhørslederen etter en stund.

- Hun har fjernet sporene etter seg, hun er ekspert, svarte han og fortsatte å tilstå.

Mens han snakker tenker han på hva han har sagt til Samira. At hun er en person som ikke finnes i Norge. Hun er ikkeeksisterende.

Så begynner han å rote seg inn i noen selvmotsigelser. Avhørslederen stiller spørsmål han ikke klarer å gi konkrete svar på.

Da han oppdager at de to polititjenestemennene i rommet utveksler små blikk seg imellom mens han snakker, drar på smilebåndet og får lystige glimt i øynene, begynner han å forstå at løpet er kjørt. For dem eksisterer ikke Samira. For dem er hun et produkt av en altfor livlig fantasi. Han gir opp, det er håpløst. Hun kan være hvem som helst og hun kan være hvor som helst. Hun er umulig å finne når ingen vet hva hvem de skal lete etter.

Ei ung, attraktiv kvinne med mye penger. Veldig mye penger.

Tidligere offentliggjort i Hjemmet, 2007.