Lørdagslesning: Lykken står den kjekke bi

 Theodor blundet innimellom, men når han var våken gurglet han om kapp med fuglene som kvitret rundt oss. De hadde samlet seg i store flokker, klar til å dra sørover. Jeg tok meg selv i å misunne dem litt, det skulle være meg og Theodor. Regningene hjemme på kjøkkenbordet fikk meg til å oppgi slike tanker. 

Lykken står den kjekke bi.                     Krimnovelle av VEI 

Jeg sitter helt alene på mitt lille rom og skriver dette. Egentlig hadde jeg ikke tenkt at jeg skulle fortelle den sanne historien til noen. Men siden jeg nå har tid nok til det så vil jeg gjøre det. Da får jeg samtidig lettet min samvittighet. Jeg kan ikke se noen andre måter å gjøre det på, fortalte jeg det på en annen måte ville de likevel ikke tro meg.

Den dagen det hele startet var det ingen tegn som pekte mot at akkurat denne dagen skulle snu opp ned på mitt liv. Mens jeg spiste min frokost gikk jeg raskt gjennom regningene som hadde samlet seg opp de siste par månedene. Det var altfor mange til at jeg noen gang skulle greie å betale dem med ledighetstrygden jeg fikk. Barnetrygden hjalp litt, men dessverre så altfor lite. Ja, jeg har et barn. Lille Theodor. Han har det siste året vært min trøst i vanskelige tider. Han har vært både min ulykke og lykke. Først skulle han bli min ulykke, trodde jeg. Men hver gang han ser på meg med sine brune øyne, vet jeg at han er min lykke. Faren har jeg ingen kontakt med, han dro sin vei flere måneder før Theodor med et skrik kom inn i min verden. Theodor og jeg skal alltids klare oss.

Den høstdagen for noen uker siden tok jeg Theodor ut i barnevogna. Det var en gnistrende klar høstdag, vi hadde bestemt oss for å ta den vanlige turen gjennom skogen. Det var selvfølgelig jeg som hadde bestemt det. Theodor er knappe året og bestemmer ikke slike ting. Ellers er det stort sett han som bestemmer resten.

Vi tok oss god tid langs den gamle kjerreveien. Theodor blundet innimellom, men når han var våken gurglet han om kapp med fuglene som kvitret rundt oss. De hadde samlet seg i store flokker, klar til å dra sørover. Jeg tok meg selv i å misunne dem litt, det skulle være meg og Theodor. Regningene hjemme på kjøkkenbordet fikk meg til å oppgi slike tanker.

Omtrent midtveis inne i skogen hørte jeg plutselig løpende skritt bak meg. Joggere, tenkte jeg. Forsiktig skjøv jeg vogna ut av kjerresporet slik at joggerne kunne passere meg. De er ikke alle like hensynsfulle bestandig. Da jeg så meg tilbake oppdaget jeg at det var to menn som kom løpende. Ingen vanlige joggere dette, de løp for fort til det. I tillegg slet den bakerste av fyrene på en stor sportsbag.

Hva jeg tenkte da jeg så dem? Ikke noe spesielt, en ny treningsmetode kanskje. Det at man bærer noe med seg mens man løper. Øker tyngden for å være mer effektiv. Sjøl ville jeg ha foretrukket en ryggsekk.

Den første peste noe voldsomt da han løp forbi meg. Jeg prøvde å fange blikket hans da han passerte, men han så en helt annen vei. Ellers er jeg vant med at de fleste mannfolk kaster lange blikk etter meg. For å si det rett ut så har jeg ingenting imot det. De søkende, spørrende blikk har alltid fått det til å bruse litt i meg. Da mannen som for forbi knapt enset meg, ble jeg først litt skuffet, men slo det fra meg. Jeg hadde jo Theodor.

Han stoppet et øyeblikk ved siden av meg. Dro pusten hardt noen ganger, og lempet så bagen oppi vogna mi mens han gispet fram: -Ta vare på denne! Samtidig festet han blikket på meg.

Jeg hadde akkurat bøyd meg ned for å rette litt på teppet til Theodor da den andre, han med bagen, kom opp ved siden av meg. Om pusten til den første hadde vært hivende gisp, så vet jeg ikke hva jeg skal si om den andre. Han var litt yngre, men kondisjonen hans var slettes ikke bedre enn hos han som hadde passert først. Eller kanskje det var bagen som var for tung?

Han stoppet et øyeblikk ved siden av meg. Dro pusten hardt noen ganger, og lempet så bagen oppi vogna mi mens han gispet fram:

-Ta vare på denne! Samtidig festet han blikket på meg.

Jeg likte det ikke.

Theodor illskreik. Bagen hadde vært borti ansiktet hans. Sjøl kjente jeg hvordan sinnet begynte å velte oppi meg. Før jeg fikk sagt noe ramset mannen opp noen setninger i rasende fart. Han sa at jeg skulle få tredve tusen kroner hvis jeg tok vare på bagen, og møtte ham klokken åtte samme kveld en viss plass nede i havneområdet. Da skulle jeg ha bagen med meg og overlevere den til ham. Så løp han videre og var borte. Theodor illskreik. Oppå teppet hans lå en stor brun bag.

Jeg tok meg av Theodor. Jeg forsto at bagen var verdifull og pakket den inn under teppet sammen med Theodor. Inne i mitt hodet flagret det regninger, men denne gangen var det også tusenlapper innimellom alle innbetalingskortene.

Det jeg nå skulle ha gjort var selvfølgelig å sjekke innholdet i bagen, deretter skulle jeg ha kontaktet politiet med en gang. Jeg vet det, det var det jeg skulle ha gjort, men så var det dette med regningene... kanskje en tur til syden...

Jeg slapp å kontakte politiet. De kontaktet meg. Jeg hadde såvidt fått roet ned Theodor da jeg igjen hørte løpende skritt. Denne gang var det tre politimenn som kom. Også de pustet tungt.

-Har du sett to typer løpe forbi her nylig, spurte den første som kom fram til meg.

-Om jeg har, sa jeg. -En av dem skubbet til vogna så gutten min holdt på å ramle ut av den.

-Hvor løp de, spurte mannen. Samtidig kastet han et blikk ned i vogna. Theodor gurglet mot ham.

-Bortover kjerreveien, sa jeg og pekte.

De takket for hjelpen og løp videre.

Da de var borte skjønte jeg at jeg burde ha overlevert bagen til dem. Men det kom så fort på. Ikke visste jeg hva som var i den. Ikke hadde jeg planlagt hva jeg skulle si når jeg ga dem bagen. Kanskje kunne det bragt meg opp i mange ubehageligheter ettersom det tydeligvis var ulovligheter det dreide seg om. Hadde jeg vært alene ville jeg selvfølgelig ha gitt dem bagen straks. Men jeg var ikke alene. Jeg hadde Theodor å tenke på. Hvem skulle passe på ham mens jeg ble avhørt? Hva om jeg måtte bli hos politiet over natta? Og hvis de nå trodde at jeg sto i ledtog med de flyktende mennene? Hva da? Jeg bare spør; hva da?

For å vise at jeg slettes ikke hadde tenkt å beholde bagen, at jeg ville overlevere den til politiet, så fortsatte jeg langs kjerreveien. Jeg regnet med at jeg da ville treffe politimennene igjen. Sammen med forbryterne.

Jeg traff dem ikke. Da jeg kom ut av skogen på den andre siden så jeg ikke noe til dem. Langt borte hørte jeg noen politisirener, det var alt.

Jeg vurderte det slik at det var for sent å gå til politiet nå. De tre betjentene som hadde passert meg ville sikkert kjenne meg igjen. Nå ville de uten tvil bestemme seg for at jeg hadde vært med på ulovlighetene, uansett hva jeg sa. Derfor trillet jeg vogna med Theodor og bagen hjem til den lille blokkleiligheten jeg hadde.

Først hadde jeg ikke tenkt å se hva som var inne i bagen heller. Jeg skulle bare møte opp på kaia og overlevere bagen til han typen og innkassere de tredve tusen. Med dem skulle jeg betale regningene, ble det noe til overs ville jeg ta Theodor med på en to ukers tur til syden når det nærmet seg jul.

Det var da jeg i nyhetene hørte om ranet i banken at jeg åpnet bagen. Så mye penger har jeg ikke sett siden jeg selv jobbet i den samme banken. Det var før jeg fikk Theodor, og før alle oppsigelsene. Det var sedler i alle valører. I nyheten sa de at det var stjålet bortimot en million.

All fornuft tilsier nå at jeg burde kontaktet politiet før det var for sent. Jovisst tenkte jeg på det. Men jeg tenkte også på regningene. Mest av alt tenkte jeg på Theodor. Han fortjente en tur til syden. Alle disse tankene munnet ut i at jeg skulle møte opp med bagen på kaia.

Da jeg husket blikket til fyren som hadde kastet bagen i vogna tok jeg ut tredve tusen og la det i en skuff. Jeg er ingen tyv, men jeg stolte ikke helt på den typen. Det visste seg at jeg hadde rett i det. Hadde jeg stolt på ham så ville det kanskje ikke gått som det gikk. Men da ville jeg heller ikke sitter her inne på dette lille rommet. Det er nu så. Alt er en overgang.

Det gikk ikke helt som planlagt. Igjen var det Theodor som grep inn. Vanligvis sovner han i god tid før halv åtte om kvelden. Denne kvelden gjorde han ikke det. Klokken var nærmere åtte før han endelig sov. Jeg regnet med å være borte bare en halv time, så det var ingen vits i å skaffe barnevakt. Men jeg begynte å få dårlig tid, jeg ville aldri rekke fram til riktig tidspunkt selv om jeg tok taxi.

Taxisjåføren forsto at jeg hadde hastverk, så han tok de raskeste veiene fram til bestemmelsestedet. Det er man jo ikke akkurat bortskjemt med. Da jeg forlot taxien hadde jeg enda fem minutter å gå. Samtidig var jeg ti minutter for sent ute.

Hva gjorde jeg så? Først tenkte jeg å løpe ut til kvinnen som hadde falt, men jeg så det straks kom noen andre personer til stedet. Det var ingenting jeg kunne gjøre der.  

Like før jeg småløpende kom inn på stedet hvor jeg skulle gi fra meg bagen bråstoppet jeg. En kvinne skrek. Forsiktig kikket jeg rundt et hjørne. Det jeg så skremte meg. En mann sloss med en kvinne ute på plassen. Gatelysene ga såpass med lys at jeg så da kvinnen falt mot asfalten, samtidig som mannen løp bortover og ble slukt av mørket. Jeg så også at han bar på en stor sportsbag, muligens av samme merke som den jeg holdt i hånden.

Hva gjorde jeg så? Først tenkte jeg å løpe ut til kvinnen som hadde falt, men jeg så det straks kom noen andre personer til stedet. Det var ingenting jeg kunne gjøre der. Istedenfor gikk jeg bort til nærmeste taxiholdeplass og dro hjem. Jeg vet jeg også nå burde gått til politiet. På den måten ville jeg ennå kunnet berge meg. Straffen for medvirkning ville blitt minimal. Så var det det at jeg ikke kjente typene. Hvordan skulle jeg nå forklare meg for politiet? Men jeg hadde kjent igjen fyren som hadde sloss med kvinnen om en bag, det var han som hadde kastet en annen bag i vogna til Theodor. Som nesten hadde skadet han.

Neste dag kunne jeg lese i avisa at det gikk bare bra med kvinnen som var blitt overfalt. Fallet mot asfalten hadde gitt henne en lettere hjernerystelse, men heller ikke mer. Bagen som var stjålet fra henne inneholdt bare brukt treningstøy. Det kunne erstattes. Ingen skade skjedd, ikke annet enn at nå begynte pøbelen å virkelig gå for langt. Nå stjal de skittent treningstøy også. Hva ble det neste?

Jeg averterte leiligheten min til salgs. Regningene ble betalt. Sydenreisen ble bestilt.

En lyd får meg til å legge ned pennen. Det er Theodor som gurgler i vogna utenfor. Han har fått seg en ny vogn. Helt nye farger. Sjøl er jeg også blitt ny. Det kostet litt å fiffe opp frisyren, samt å skaffe seg en helt ny garderobe.

Akkurat nå sitter jeg i den lille hytta far min bygde like etter krigen. Langt fra storbyen. Det har alltid vært mitt fristed som ingen andre vet om. Det er alt jeg har igjen etter ham. En gang hadde jeg også en del aksjer. De gikk med da banken ble reorganisert.

Hytta er liten, men litt må man ofre for å være på den sikre siden. Det mener Theodor også. Selv om han likte den gamle vogna godt, så trives han utmerket i den nye.

Han er en kjekk kar.

Han er min lykke.

Tidligere publisert i Kvinner og Klær (KK) 1993. Ill: Graffiti på vegg i Bergen.