Lørdagslesning: Mann over bord!

Jeg hadde reist ute et par år. Det eneste jeg fikk ut av det var en overbevisning om at de store havene ikke passet for meg. Bare himmel og hav hvor du enn snudde deg. Av og til et skip på kryssende kurs, kanskje med en like ensom gutt ute på dekket med de samme tankene som meg. Jeg fikk aldri de store oseaners rytme i min kropp.

Graffiti i Lisboa. Foto:VEI

Det begynner å bli noen år siden det hendte. Av forståelige grunner vil jeg ikke fortelle akkurat hvor og når det skjedde. Men såpass kan jeg si at det var i et av landene ved Middelhavet.

Jeg hadde reist ute et par år. Det eneste jeg fikk ut av det var en overbevisning om at de store havene ikke passet for meg. Bare himmel og hav hvor du enn snudde deg. Av og til et skip på kryssende kurs, kanskje med en like ensom gutt ute på dekket med de samme tankene som meg. Jeg fikk aldri de store oseaners rytme i min kropp.

I en havn tok jeg mitt standpunkt og lot skipet seile videre uten meg. At jeg i den samme havnebyen hadde funnet meg ei jente var en medvirkende årsak. Akkurat da var det kanskje kjærligheten som var den siste dråpen, men det var langt ifra alt. Det forsto jeg da jenta etter en måned fant en annen sjømann, men jeg lengtet ikke tilbake til det endeløse havet. I stedet for fikk jeg meg hyre på en lokalbåt som trafikkerte noen av de mange øyene i området utenfor min havneby.

Dette var et liv jeg trivdes med. Landkjenning flere ganger i døgnet. Mennesker som reiste til og ifra. Et pulserende liv rundt meg på alle kanter.

Vi var bare et mannskap på fire. Og så skipperen da. Alle hadde vi våre egne oppgaver. På den måten unngikk vi å tråkke hverandre på tærne.

Mitt arbeidsområde var på dekk. Der gikk jeg rundt og var min egen sjef. Stilte opp der det var behov for meg, enten det gjaldt mennesker eller dyr. Det hendte jeg gikk i land på ei av disse små øyene når jeg hadde fri. Bodde en dag eller to i en landsby, og dro så videre til neste. Det var et liv som ikke kunne bli bedre.  Noveller/ historier