Lørdagslesning: Mannen med alpelua

Langt nord i Europa, i et lite fiskevær utenfor det europeiske felleskapet, bodde en mann på et forblåst nes.

Illustrasjonsfoto. Auguste Rodin, fransk kunstner (1840-1917).

Langt nord i Europa, i et lite fiskevær utenfor det europeiske felleskapet, bodde en mann på et forblåst nes.

I sene vinterkvelder, når vinden løyet for en time eller to, sto han ofte og skuet utover havet, med en higen etter et annet land i seg. Han tenkte helst på Paris. Og når han etter stormnetter fant rekved i fjæra, med innskrifter på fremmede språk, forsterket det bare hans lengsel. Etter de samme stormnettene sjekket han alltid at alt var som det skulle være. At takpappen hadde holdt ennå en storm, at loddpipa fortsatt sto, at båten som behørig var tatt på land for vinteren ennå lå trygt på fast grunn.

Men drømmen om et land lenger sør, et land uten frost og vinterstormer, bar han alltid med seg. Gjennom vekslende arbeid og vekslende årstider. Når snøen en dag dynget seg opp på yttertrappa så det var uråd å komme ut, la han planer for ferien.

Så kom sommeren. Det som før hadde vært stormer og svarte vinternetter, ble nå sommer med evig lys. Da sjøsatte han båten. Da lå han i fjorden og pilket torsk, eller dro garn med sei og flyndre. Landet der sør var ikke lenger så nærværende! Men drømmen var ikke glemt.

Det lille stedet han bodde på hadde anløp av buss to ganger i uka. En måned hver sommer gjorde mannen i fjæra en avtale med bussjåføren. Da skulle sjåføren ta med seg et brød fra byen - to ganger i uka. Fra Boas Bakeri. Bare ett brød, men ikke et hvilket som helst brød. En pariserloff skulle det være.

En gang for mange år siden hadde han kjøpt seg en lue, mannen i fjæra. En alpelue. Vinteren igjennom hang lua på en firtoms spiker hjemme på stuveggen og minnet ham om drømmen han bar på. En måned hver sommer, to dager i uka, tok han denne alpelua ned fra veggen. Omhyggelig plasserte han lua på hodet, spaserte ned til stedets kolonial og hentet sin pariserloff. Hver onsdag og hver fredag i denne måneden kunne menneskene se han komme gående fra bygdas kolonial. På hodet bar han en svart alpelue. Under armen bar han en pariserloff. I hjertet bar han drømmen om Paris.

De lo av ham. Bygdefolket.

Det med loffen skjedde altså to ganger hver uke i en måned. Noen kunne fortelle at det i en av disse ukene pleide å bo et fremmedlansk kvinnfolk hjemme hos ham.

Folk hørte på ryktene, og så lo de.

Naboen var den som lo høyest av alle. Han lo så man i stille vær kunne høre klapringen av kjøpetennene. Ellers var han en god nabo. Solid mann som nesten hele sitt liv hadde arbeidet på fiskebruket. Til og med vært ansatt i staten en kortere periode. For hvert år lo han mer og mer. Han visste, som alle andre trodde de visste, at enkelte drømmer må du bare bære med deg uten å få gjort noe med dem. Du har ditt hus, du har din båt og du har din gjeld. Å reise til Paris for å sitte på en fortausrestaurant koster penger. Å reise til Paris nesten fra verdens ende koster mye penger!

Det kom en ny vinter. Pariserloffen ble byttet bort mot knekkebrød og kneipbrød. Alpelua ble hengt på stuveggen. Skinnlua ble tatt fram. Nye stormer raste inn fra isødet og truet med å kaste både hus og mennesker på havet.

Mannen i fjæra spadde seg ut for å sjekke at takkpappen fortsatt var på plass, at loddpipa fortsatt var lodd, at båten ennå en gang hadde ridd av stormen.

Joda. Takpappen var fortsatt på plass. Loddpipa var i lodd. Men båten...? Båten. Vårherren hadde tydeligvis spilt biljard med den. Det var ingen båt lenger. Og naboen smilte. Han hadde aldri hatt noen båt å passe på. Smilet gikk over til latter. Da han ikke lenger kunne styre seg, lo han seg mest skakk.

Lenge sto mannen i fjæra og så på restene av det han hadde tenkt å kose seg med i de lyse sommernettene. Han tenkte på torsken, på seien, på flyndra.

Og naboen lo. Han hadde ingen båt. Han var som tidligere nevnt en solid mann med beina på jorda. Og nå hadde ikke mannen med alpelua heller noen båt.

- Stormskade, sa han og snudde på skinnlua. - Det blir en pen forsikringssum av det her. Nu kan du ønske mæ god tur til Paris!

Det var da naboen svelget gebisset.

Om kvelden kunne de som gikk forbi huset til mannen med alpelua høre glade trekkspilltoner. Tonene strømmet ut fra et musettetrekkspill.

Det var det ingen som visste at han hadde.

Og kastet de et blikk inn gjennom vinduet, så hang ikke alpelua lenger på spikeren. Han hadde tatt den ned.

Og dét midt på vinteren!

Novelle av VEI.

Tidligere offentligjort i Nordnorsk Antologi «CIRCUM POLARIS» 1997. J.W.Cappelen Forlag.