Lørdagslesning: Mellom himmel og jord

Da den første fotturisten ble vist inn på mitt kontor gjorde jeg bare jobben min. Som lege skal jeg først og fremst gjøre jobben. Og den går ut på å lege skader. 

Mellom himmel og jord                                    Krim av VEI          Illustrasjoner av Irene Linangi

Da den første fotturisten ble vist inn på mitt kontor gjorde jeg bare jobben min. Som lege skal jeg først og fremst gjøre jobben. Og den går ut på å lege skader.

Mannen i slutten av tjueårene var engelsk statsborger. Han hadde sklidd ned en bratt skråning og skadet seg i ansiktet. Sammen med en kompis på omtrent samme alder hadde han vært på en liten fottur i fjellet, ikke langt fra tettstedet hvor jeg har mitt kontor.

Mens jeg behandlet pasienten for ansiktsskadene på høyre side, deriblant et stygt kutt mellom øyet og øret, satt kameraten hans på venteværelset. Assistenten min sørget for at han fikk kaffe å drikke. Som engelskmann ville han sikkert ha foretrukket te, men te var ikke å oppdrive på kontoret.

Min pasient fortalte at han hadde glidd ned skråningen da de fulgte en sti langs ei fjellside. Skadene kom av at han ikke nådde å ta seg for i fallet. Vi snakket ikke mer om uhellet. Istedenfor dreide han samtalen inn på den fantastiske naturen vi var så heldig å ha. Jeg var enig med ham. Vi hadde en koselig samtale mens jeg vasket sårene og plastret ham etter alle kunstens regler. Flengen øverst oppe på kinnet var såpass stor at jeg sydde fire sting. Uten bedøvelse. Han tok det som en mann.

Knappe to uker senere fikk jeg inn en ny pasient. Også denne gang en turist med ansiktskader etter et fall i fjellheimen. Folk burde være mer forsiktig når de går i fjellet. Jeg sa det ikke til ham, han var forresten franskmann. Istedenfor spurte jeg ham om han gikk ofte på fjellet. Jøss, svarte han. På fransk. Fjellturer var hans store hobby. Dessverre hadde han falt ned en skrent mens han skulle fotografere en kamerat han hadde med seg. Det hadde nylig regnet og han gikk litt for langt ut på kanten.

Vi var enig om at det hadde vært flaks at skrenten ikke var så veldig høy. Skadene i ansiktet lignet mye på dem jeg hadde behandlet hos engelskmannen. Også han hadde en flenge mellom øret og øyet. I tillegg var det en del skrammer i panna på ham, som om han var skrapt opp av spisse steiner. Noe han også sa var tilfelle.

Jeg sto i vinduet da de to fjellvandrerne satte seg inn i firehjulstrekkeren sin. De vinket til meg før de dro av gårde. Planen deres var å dra litt lenger ut mot kysten.

Det var ennå mens jeg sto ved vinduet at min assistent kom inn i rommet. Hun hadde jobbet ved helsesenteret i flere år, men bare et halvår sammen med meg. Jeg hadde overtatt henne etter min forgjenger som dro sørover etter fem år i fylket. Lang tid til å være lege. Selv aktet jeg å bli minst like lenge.

- La du merke til skadene hans?

Hun så granskende på meg da hun sa de. Jeg så vel ut som et spørsmålstegn, for hun fortsatte. -Jeg mener, så du at det var de samme skadene som han engelskmannen hadde?

- Ja, sa jeg. -Var det noe spesielt? De hadde jo falt begge to.

Jeg leste journalen til en tysk turist fra året før, så begynte jeg å tenke på det med tilfeldigheter. Når tilfeldigheter skjer for ofte er det ikke lenger tilfeldigheter.

Hun svarte ikke. Gikk istedenfor bort til datamaskinen og begynte å slå på noen taster. Så rettet hun ryggen, pekte på skjermen og ba meg lese.

Jeg leste journalen til en tysk turist fra året før, så begynte jeg å tenke på det med tilfeldigheter. Når tilfeldigheter skjer for ofte er det ikke lenger tilfeldigheter. Da er det noe som ligger bak. Journalen beskrev kort og godt skadene en tysk fotturist hadde pådratt seg under en fjellvandring året før. Han var blitt behandlet av min forgjenger. Skadebildet var det samme. Skrammer i panna og på høyre side av ansiktet. Et stygt kutt fra øret og inn under øyet. Også min forgjenger hadde valgt å sy flengen med noen sting.

- Hva er dette? sa jeg da jeg var ferdig. Jeg snudde meg mot min assistent. Nå var det hun som sto med ryggen til og så ut gjennom vinduet.

- Jeg vet ikke, svarte hun.

Gikk det ikke et lite grøss gjennom henne? Virket hun ikke unaturlig anspent i kroppen?

Før jeg forlot kontoret for kvelden ringte jeg til stedets lensmann. Sånn for sikkerhets skyld. Lensmann Hartviksen ba om forskjellige opplysninger om min siste pasient; hva han het, hvor han bodde, hvor gammel han var o.l. Mest av nysgjerrighet fant jeg ut. Det var ikke for ingen ting den samme lensmannen blant folk flest var kjent som elvedalens orakel, med kjennskap til det meste.

Da jeg neste morgen møtte på jobben satt lensmannen der og småpludret med min assistent. Den første koppen med kaffe var allerede et tilbakelagt stadium, og da jeg steg inn holdt han på med å stappe ei pipe. Han la den fra seg da han så meg. Ventet vel at jeg skulle si at venterommet til en lege ikke var noe røykesalong.

- Har du lyst til å bli med på en fjelltur i ettermiddag? spurte han, etter å ha hilst på meg.

- I ettermiddag?

Da han så at jeg nølte litt la han til:

- Det er jo lyst døgnet rundt nå om sommeren, og vi er tilbake i god tid før du skal på jobb i morgen.

- Tenker du på fisketur? spurte jeg.

- På en måte, ja, fisketur er kanskje det riktige ordet. Eller legebesøk.

Det siste kom litt ettertenksomt.

Jeg forsto slettes ikke hva han mente, så jeg ba han forklare hva det gikk ut på. Han gjorde det.

Franskmannen som hadde vært inne for behandling dagen før bodde, som han også hadde oppgitt til meg, på stedets lille hotell. Lensmann Hartviksen hadde vært innom der om kvelden dagen før. Snakket litt med ham. Han hadde fortalt den samme historien til lensmannen som til meg. At han hadde skadet seg da han falt ned en skrent. Kameraten hadde bekreftet det.

- Etterpå gikk jeg gjennom bilen deres. En ren innskytelse jeg hadde.

- Kan du bare gjøre slik uten noen grunn? spurte jeg.

Han så på meg med store, uskyldsblå øyne. Klødde seg litt i nakken og svarte:

- Jeg sa at noen hadde meldt ifra at de mistenkte dem for å være ute etter sjeldne egg og rovfugler.

Jeg kunne se på ham at noen slike antydninger hadde han ikke fått. Det var noe han hadde suget ut av sitt eget bryst. Jeg skulle akkurat til å stille ham et nytt spørsmål, da han kom meg i forkjøpet.

- Jeg sa ikke det var du!

Det var det jeg hadde tenkt å spørre om. Selv om jeg hadde en sterk mistanke om at det var akkurat det han hadde sagt, spurte jeg istedenfor:

- Fant du noe?

- Nei, eller jo ... jeg fant utstyr som tydet på at de var interessert i fugler. Sterke kikkerter, videokamera, klatreutstyr.

- Egg?

- Nei, ikke egg og ikke fugler. De bekreftet for så vidt at de var hobbyornitologer.

Jeg skulle til å gi ham en korreks fordi han hadde trukket meg inn i dette, de hadde sikkert forstått at lensmannen hadde fått opplysninger om skadene fra stedets lege, men jeg rakk det ikke før han igjen begynte å snakke.

- Du vet at vi har vært plaget av personer som kommer opp her om sommeren og tømmer rovfuglreir for egg? Ikke bare rovfuglreir, men også andre fugler som begynner å bli litt sjeldne.

Han hadde kommet til å tenke i disse banene fordi jeg hadde fortalt om at det også året før hadde vært et tilfelle hvor en utenlandsk statsborger hadde vært og søkt hjelp for lignende skader. Det hadde fått ham til å koble dette sammen med noe annet som hadde skjedd.

- Du vet at vi har vært plaget av personer som kommer opp her om sommeren og tømmer rovfuglreir for egg? Ikke bare rovfuglreir, men også andre fugler som begynner å bli litt sjeldne.

Jeg hadde hørt om det. Han fortalte videre at han året før fikk inn to anmeldelser på personer som var mistenkt for den slags virksomhet. Begge ble anmeldt av den samme mannen. Og begge gikk fri da de ikke fant noe som direkte kunne knytte dem til reirplyndring.

- Hvorfor tror du at dette har noe å gjøre med det som skjedde i fjor? spurte jeg.

- Jeg tror ikke noe. Det er bare en mistanke jeg har. Mannen som meldte ifra ble forbannet da vi ikke fikk noe på de mistenkte. Kort sagt så fikk vi passet vårt påskrevet. Før han forlot lensmannskontoret siste gangen, mumlet han noe om at han fikk ta saken i egne hender.

- Og det tror du han har gjort nå? At han driver og farter rundt på fjellet og kjeppjager fredelige turister?

Jeg så tvilende på lensmannen. Trodde han virkelig på det sjøl?

- Som sagt så tror jeg ikke så mye. Han er en gammel mann. Blir vel snart åtti om jeg ikke tar feil. En eneboer som alltid har likt seg for seg sjøl.

Mer sa ikke lensmannen på en stund. Heller ikke jeg sa noe, hadde en forutanelse om at det ville komme noe mer. Og det kom mer, men ikke fra lensmannen. Det var min assistent som sa det i det øyeblikket hun reiste seg fra stolen:

- Han trenger ikke kjeppjage folk. Han har sine egne metoder!

Lensmannen kommenterte ikke det hun sa. Han stilte seg ved vinduet, åpnet det, bøyde overkroppen ut og tente pipa. Assistenten min sto med ryggen til. Igjen syntes jeg ryggtavla hennes så merkelig stram ut. Senene i halsen trådde tydelig fram. Sjøl kjente jeg en svak iling som startet mellom skulderbladene og forplantet seg videre nedover.

- Hva mener hun med det?

Jeg så på lensmannen som hang halvveis ut gjennom vinduet.

- Hun mener vel bare det at enkelte mennesker kan mer enn å kjeppjage folk, svarte han.

- Voodoo, sa jeg og lo. Også lensmannen dro på smilebåndet, men det var bare jeg som lo så det ble lyd av det.

Jeg ble med lensmannen. Vi startet tidlig på ettermiddagen. Fra der veien stanset var det ennå åtte kilometer å gå, i vekslende terreng, til det stedet hvor mannen bodde. Vi kunne tatt båt, men det var meldt sterk vind fra nord, så det var tryggest å gå. Man kan saktens spørre seg hvorfor jeg ble med. Jeg spurte meg selv om det. Var det for å få litt mosjon og for å nyte turen? Var det fordi lensmannen ville ha meg med som lege? Han hadde sagt at mannen var nærmere åtti år, det ville ikke skade at han ble undersøkt av en lege. For alt vi visste kunne han være syk der ute i fjordhullet hvor han bodde alene. Jeg kom fram til at jeg ble med både på grunn av fjellturen og fordi jeg kanskje kunne gjøre nytte for meg som lege. Samtidig gledet jeg meg som et barn til å møte en mann som selv assistenten min, som ellers var jordnær nok, tilla egenskaper som kunne forveksles med trolldom. De to utlendingene jeg hadde behandlet for sårskader hadde jeg nesten glemt.

Vi var ikke kommet langt inn i fjellheimen før vi hørte det karakteristiske skriket til en fjellvåk. Jeg kunne se den som en mørk silhuett mot himmelen. Litt før det hadde lensmannen lært meg å kjenne igjen heiloen på lyden den ga fra seg. En ny lærdom for en bygutt. En annen ting jeg også lærte meg var at det finnes mange måter å gå på. Lensmannen, som var adskillig eldre enn meg, og for å si det pent, mange kilo tyngre, hadde ingen problemer med å holde tempoet oppe. Jeg gikk bak ham og hadde nok med å holde følge. Da han slengte seg ned i en mosegrodd skråning for å hvile, så jeg at svetten silte av ham, men han var ikke stort andpusten. Det var jeg. Jeg kunne ikke forstå hvordan han overhode kunne tenke på røyk da han tente opp pipa si.

Vi kom omsider fram til bukta hvor mannen vi skulle besøke bodde. Den siste nedstigninga var bratt som børsenes nedtur i den siste tida. Ikke det at jeg belemret mine tanker med slikt, jeg tenkte mest på at vi måtte opp den samme skråningen når vi skulle hjem. Min turkamerat tok også nedstigninga på en måte som det sto respekt av. Han virket direkte skjødesløs under nedturen. Da jeg kommenterte det med å rope at han skulle være forsiktig, stoppet han et øyeblikk, snudde seg og så på meg der jeg krøket meg fra dvergbjørk til dvergbjørk.

- Er du ikke lege? spurte han.

- Joda, svarte jeg. - Lege, men ikke mirakelmann. Raser du ned i ura skal det mer enn en almennpraktiserende lege til for å lappe deg sammen!

Lensmannen bare humret og fortsatte sin hasardiøse nedstigning mot de tre husene nede ved strandkanten.

Men vi kom ned. Gubben vi skulle til var ikke hjemme. Kosten sto foran døra og selv jeg forsto tegnet. De andre to husene var forlatt for flere år siden. På den ene var det forresten startet noe reparasjonsarbeide. Sannsynligvis yngre slektninger som skulle ha det til sommerboplass. Noen på jakt etter sine røtter.

- Fredningsbestemmelsene for laksefisket har jeg holdt i år som om de skulle vært utskrevet av Vårherren sjøl! Selv om fisketida er blitt så kort at man knapt nok når å få ut bruket før det må opp igjen! 

Vi fant ham nede i flomålet ved naustet. Oskar. Det var det han het. Og han var på ingen måte syk. Han sto nede i fjæresteinene og balet med en laks som etter størrelsen å dømme veide nærmere tjue enn ti kilo. Fortalte at han nylig var kommet inn etter å ha sjekket laksebruket. To mindre laks lå nede ved føttene hans. Han hilste noe tilbakeholdent på lensmannen, før han så spørrende på meg. Lensmann Hartviksen fortalte ham hvem jeg var.

- Lege og prest skal man hilse pent på, sa han og strøk av seg lua.

Sjøl visste jeg ikke hva jeg skulle svare.

- Enn lensmannen da? spurte Hartviksen.

- Det kommer helt an på hvilken ærend han er ute i, svarte gubben. Etter en pause la han til: - Fredningsbestemmelsene for laksefisket har jeg holdt i år som om de skulle vært utskrevet av Vårherren sjøl! Selv om fisketida er blitt så kort at man knapt nok når å få ut bruket før det må opp igjen!

Etter en stund var han ferdig med laksen og vi gikk sammen opp til huset. Jeg gikk bakerst og så på Oskars litt spesielle, vaggende gange. Han så ut til å være temmelig sprek, alderen tatt i betraktning.

Utrolig nok fikk lensmannen meg til å undersøke Oskar da vi var kommet innomhus. Han var i orden. Selv blodtrykket var som hos en ungdom.

- Ja, ja, sa han da jeg pakket utstyret mitt ned i sekken. - Nå kan du godt fortelle hvorfor du er kommet.

Han så på lensmannen da han sa det. Så reiste han seg fra stolen han hadde sittet på, trakk på seg skjorta og serverte kaffe til oss. Sterk kaffe.

Lensmann Hartviksen skjønte vel det ikke var noen vei utenom lenger. Jeg begynte å forstå at min misjon hadde vært å rettet opp litt av mistilliten han hadde fått til lensmannen, etter fjorårets anmeldelse av eggrøvere.

Hartviksen fortalte hele historien om de to utlendingene som hadde søkt legehjelp hos meg. Han fikk meg til å beskrive skadene. Da Oskar ikke reagerte nevneverdig trakk han også fram tilfellet fra året før. At det hadde skjedd en tid etter at man hadde henlagt anmeldelsene.

- Du mener kanskje at jeg skulle ha noe med dette å gjøre? Oskar satte kaffekoppen ned på tefatet. Det oppsto en illevarslende taushet. Ute var det begynt å blåse. Jeg kikket ut gjennom vinduet. Sola var forsvunnet bak et skylag. Uværet som var varslet var tydeligvis i anmarsj.

- Nei, kom det nølende fra lensmannen. - Jeg sier ikke det. Jeg vil bare vite om du kjenner noe til det?

- Og hva så? Om jeg skulle kjenne noe til det blir det likevel bare henlagt alt sammen. Nei da var det annerledes da far din var lensmann ...

- Du sto nå ikke bestandig på like god fot med ham heller, avbrøt lensmannen han.

Den gamle gubben kremtet. Tok en slurk av kaffen, mumlet:

- Nei, nei, det er nå så ...vi kan jo alle gjøre feil av og til ... men vi kom nå godt overens på slutten.

- Vet du noe om det som har skjedd med de to turistene så får du si det? sa Hartviksen og satte lensmannsblikket på mannen tvers over bordet.

Akkurat i dette øyeblikket kom katta spaserende inn på kjøkkenet. Den satte seg foran Oskar og så på ham. Mjauet. Han tok en kjeks fra bordet, ga det til dyret og gjorde noen tegn med fingrene. Katta snudde seg bort fra ham, ruslet tvers over gulvet og la seg ved siden av ovnen.

Jeg fulgte med opptrinnet. Det var første gang jeg så en katt lystre eieren sin. En hund ja, men en katt? En hund kan du få til å gjøre de utroligste ting, men katta gir katta. Var det likevel noe i det assistenten min hadde sagt? Hadde denne mannen egenskaper vi ikke kjente til? Jeg kastet et blikk på lensmannen. Han hadde sett det samme som meg.

Utenfor hørte jeg at vinden for alvor hadde økt på. Da jeg lot blikket gli over landskapet utenfor vinduet syntes jeg at jeg så en skygge fare forbi ruta. Igjen så jeg bort på Hartviksen, men han satt halvvveis bortvendt og kunne ikke ha sett noe. I øyekroken holdt jeg også litt av oppmerksomheten vendt mot Oskar. Også hans øynes søkte et tidels sekund ut av vinduet.

- Hva var det? spurte jeg.

- Vinden, svarte Oskar uforstyrret.

- Skyggen?

- Hvilken skygge? Mja, kanskje det var en sky. Oskar lot igjen blikket gli over på lensmannen. - Tror du jeg ligger på lur oppe i fjellet og jakter på turister? Tror du virkelig jeg, en mann på nesten åtti år, ligger med staur og steiner og slår ungdommelige fjellvandrere fordervet. Driver med bakholdsangrep.

- Jeg spurte bare om du kjente til dette, svarte Hartviksen. Han var rolig som grunnfjellet.

- Phø, svarte gubben. - Jakta på folk har jeg ikke gjort siden jeg som ungdom var med far min og så på at tyskerne dro seg tilbake.

Hartviksen grep tak i ordet jakt.

- Du har ikke bygd om en gammel muskedunder du driv og skremmer folk med?

Oskar løftet hånden opp foran ansiktet til lensmannen. Vi kunne begge se at den skalv. Så nikket han mot den.

- Nei, du har vel rett. Med den handa er det ikke så greitt å treffe det man skal skyte etter. Lensmannen sa det med et sukk.

Vi drakk alle litt mer av kaffen. Jeg holdt på å få min i vrangstrupen da lensmannen plutselig spurte:

- Enn andre kunster, Oskar? Du driver ikke med andre kunster?

Ansiktet til den gamle mannen revnet nesten av smilerynker da han hørte dette. De gikk på kryss og tvers som et finmasket fiskegarn.

- He, he, du Hartviksen, du Hartviksen, du er nå som far din. Tror du virkelig på sånt folkesnakk? At far din trodde på det er nå så, men du har nå gått på skole i byen i mange år. Du burde vite bedre.

Jeg så lensmannens ansikt anta en rødlig farge. Han tente på pipa og sa:

- Tror og tror, man kan jo aldri vite.

Etter dette ble det ikke pratet mer om eggrøvere og turister med skader i ansiktet. Da vi utpå kvelden skulle dra hjem igjen ba Oskar oss å vente en halvtimes tid. Han ville skysse oss med båten. Ute ulte vinden fortsatt, og innimellom kom det kortvarige regnskur. Da vi protesterte og sa sjøen var for grov, gikk han et øyeblikk ut på trappa. Han kom inn igjen og sa det ville spakne ganske fort, deretter ville det være stille en times tid før det igjen blåste opp. Hartviksen spurte hvordan han viste det.

- Det er slik når vinden er som i kveld, svarte han bare.

Selvfølgelig spaknet det. Oskar kjørte oss hjem med sin førti hestekrefter sterke påhengsmotor. Satte oss på land, løftet på lua og dro tilbake igjen.

Vi sto og så etter han da lensmannen sa:

- Jesus stilte stormen på Genesaret sjø. Oskar gjorde det i Smalfjorden!

Akkurat det første husket faktisk også jeg fra bibelhistorien i barneskolen.

To ganger til denne sommeren fikk vi fjellvandrere til behandling på sykestua. Begge gangene var skadebildet det samme. Skrammer på høyre side av ansiktet, og ett litt lengre kutt. Det første tilfellet var et par uker etter visitten vi hadde gjort til Oskar. Også denne gangen ringte jeg til lensmannen. Eller for å være korrekt, min assistent gjorde det mens jeg behandlet den skadede.

Lensmann Hartviksen var raskt på pletten og foretok et uformelt avhør. Det var den samme historien. Fyren hadde trådd feil og falt i ei ur. Jeg tenkte på nedfarten til Oskars hus og var tilbøyelig til å tro på historien. Lensmannen var tydelig i villrede om hva han skulle tro på. Min assistent derimot var ikke i tvil, det var den gamle gubben ute i fjorden som sto bak.

Heller ikke denne gangen fant Hartviksen beviser på at mannen, som kalte seg hobbyornitolog, hadde vært ute i ulovlig ærend. Utstyret i bilen kunne godt tilhøre en ornitolog. Og det kunne tilhøre en som var ute i helt andre ærend.

Det siste tilfellet jeg var borti den sommeren behandlet jeg ikke selv. Det var det min assistent som gjorde. Men jeg var til stede og rettledet henne.

Den storslåtte naturen fascinerte meg. Bare det at jeg kunne kjenne heiloen igjen på lyden var en opplevelse for meg.  

Etter turen jeg hadde tatt sammen med lensmannen begynte jeg å ferdes en del på fjellet på egenhånd. Den storslåtte naturen fascinerte meg. Bare det at jeg kunne kjenne heiloen igjen på lyden var en opplevelse for meg. Etter noen turer kjente jeg igjen flere fugler, både av utseende og av lyder de utstøtte.

En søndag jeg var ute på en av turene mine hadde jeg bestemt meg for å ta et jaktfalkreir jeg var kommet over i nærmere øyesyn. Det var allerede sent på sommeren og jeg regnet med at det var like før eggene ville bli klekket, om de da ikke var det allerede. Den dagen gikk jeg i fjellheimen med et stikk av dårlig samvittighet. Jeg var ikke dummere enn at jeg forsto at reiret burde få være i fred. Men likevel, en gang jeg hadde stått under fjellet med berghylla hvor reiret lå, hadde jeg oppdaget at det lot seg gjøre å klatre opp dit. Det var da nysgjerrigheten tok overhånd og bestemmelsen ble gjort i min hjerne. Neste gang skulle jeg opp og se hvordan reiret til en jaktfalk så ut på innsida.

På turen mot fjellet så jeg på lang avstand at fugleparet forlot reiret. Langt oppe til høyre så jeg også silhuetten av en fjellvåk. Avstanden var så lang at jeg ikke kunne bestemme fuglen med øynene, men det skarpe skriket det sendte ut av og til fastslo arten uten problemer. Da våken litt senere kretset like over meg kjente jeg den igjen som en jeg hadde sett tidligere på turene mine. Sannsynligvis en ungfugl som ennå ikke hadde funnet seg make.

Da jeg kom fram til fjellpartiet med reiret startet jeg øyeblikkelig på oppstigninga. De første meterne gikk greitt unna. Det var mens jeg hvilte ut for å finne et nytt feste for den ene hånden jeg oppfattet en slags sus i lufta. Akkurat da glapp den ene foten min, jeg skled en halvmeter ned og kjente samtidig et voldsomt lufttrykk mot hodebunnen. Mens jeg klamret meg til fjellveggen og festet grepet igjen ble alt rundt meg som før. Var det slik de hadde skadet seg, for det gjennom hodet mitt? Et øyeblikks uoppmerksomhet var nok til at fotfestet kunne glippe. Det var glatt, vann sildret nedover fjellet.

Så hørte jeg det igjen. Suset. Forsiktig vred jeg kroppen mot høyre og prøvde å lokalisere lyden. Da jeg vendte ansiktet opp mot himmelen så jeg den. Fjellvåken.

Fjellvåken som jeg så ofte hadde beundret når den stupte ned for å slå kloa i smådyr. Nå kom den som et stupbombefly med sammenfoldede vinger mot meg. Jeg kunne ikke gjøre noe annet enn å klamre meg fast. I et glimt forsto jeg at det var den andre turen den tok. Den første hadde vært mislykket da foten min glapp og jeg gled en halv meter ned.

Denne gangen traff den målet. Et kort øyeblikk trodde jeg den skulle rase inni fjellet, men den gjorde ikke det. En kort vridning var nok til at den forandret kurs rett mot hodet mitt. Jeg kjente en sviende smerte i ansiktet da klørne rispet opp huden. Varmen mellom høyre øre og øyet fortalte at blodet rant stritt fra flengen den ene kloa hadde laget. Ennå klamret jeg meg fast med lukkede øyne. Da jeg åpnet dem og så oppover, så jeg fuglen allerede sirkle høyt opp. Jeg slapp taket da jeg så at den foldet vingene sammen til et nytt angrep.

Der jeg falt var det lyng og mose. Fallet var bare på et par, tre meter, så jeg skadet meg ikke. Skrapte bare ansiktet mot fjellveggen.

Det er rart hvor fort man tenker. På den korte ferden ned fra fjellsida raste tankene gjennom meg. Det første som slo meg var faktisk tanken på Oskars katt. Så husket jeg skyggen. Skyggen utenfor vinduet. Det hadde slettes ikke vært vind og skyer. Det hadde vært fjellvåken!

Jeg kom meg opp og begynte å løpe i retning av et høydedrag i nærheten. En fjellknaus med god utsikt. Kinnet var varmt av blod. Jeg kjente det sildret ned innenfor kraven, men enset det ikke. Fjellvåken var borte.

Oppe på høydedraget falt jeg sammen av utmattelse. Så kikket jeg nedover i retning av bukta hvor Oskar hadde huset sitt. Jeg hadde gjettet riktig. Langt borte, på den andre siden av en liten myr, så jeg ryggen på en gubbe som vagget av gårde. Gubben kjente jeg ikke igjen, men ganglaget hadde jeg sett før da jeg fulgte ham fra flomålet opp til huset. Den var ikke til å ta feil av. Og over ham, bare i noen meters høyde sirklet en fjellvåk. Til å være ungfugl var den ganske stor, men så fikk den vel også god kost. Da den slo seg ned på skulderen hans visste jeg at jeg hadde avslørt Oskars trolldomskunster.

Tilbake på helsesenteret måtte jeg ringe min assistent. Hun kom og plastret meg sammen, under kyndig veiledning av meg selv. Jeg fortalte henne at jeg hadde falt på fjellet. Hun knep igjen munnen og sa ikke et ord.

Lensmann Hartviksen traff jeg et par dager senere. Han lo, nikket mot meg, og spurte om jeg hadde vært på fottur i fjellet. Jeg bekreftet det og skyndte meg videre.

Det siste jeg så var at han sto og så etter meg med åpen munn og med et fast grep om pipa.

                                                                                                                                       Tidligere offentliggjort i ViMenn, 1992