Lørdagslesning: Myggsommer

Sakariassen hadde gått bort til den døde mannen og slått fast at mannen virkelig var død. Det var store skader i hodet, noe han sannsynligvis hadde fått da han var ført gjennom det steinete stryket. 

Illustrasjoner av Erlend Tønnesen. Faksimiler fra ukebladet Hjemmet.

Den nordnorske sommernatta var på sitt beste da han tuslet langs elva med fiskestanga og nesten snublet over mannen som lå rett nedfor stryket, i ei bakevje. Noen minutter senere ringte han nødnummeret på mobilen, og en halv time etter det var lensmann Sakariassen på vei i retning ulykkesstedet. Da han kom fram satt guttungen, som egentlig var en ungdom på seksten, på en stein like i nærheten av den døde mannen.

- Jeg dro ham opp av kulpen, sa han da Sakariassen kom ned til elvebredden. - Han kunne jo ikke bare ligge der i vannet, selv om han var død. Og jeg var jo ikke sikker på om han var død heller.

Sakariassen hadde gått bort til den døde mannen og slått fast at mannen virkelig var død. Det var store skader i hodet, noe han sannsynligvis hadde fått da han var ført gjennom det steinete stryket.

- Han må ha falt uti der oppe, sa Sakariassen og nikket mot et klippeframspring som strakk litt ut i elva. - Ser kanskje ut til at de største skadene i hodet har oppstått under fallet.

Ungdommen snudde hodet og så opp mot stedet lensmannen hadde nikket mot. Sakariassen syntes det var noe kjent med ham, men klarte ikke helt å plassere gutten.

- Hva skulle han der oppe. Han var jo her for å fiske. Du ser jo fiskestanga ligger her like ved siden av, sa gutten.

- Du har ikke flyttet på stanga? sa Sakariassen.

- Nei, jeg dro bare mannen opp av vannet. Han kunne jo ikke ligge der.

Lensmannen strøk seg over den delvis blanke hodebunnen. Myggen var som besatt denne tidlige julimorgenen. Litt fuktighet i lufta gjorde tilværelsen perfekt for de stikkende innsektene. Sant nok. Gutten var inne på noe. Kanskje var ikke den døde ført gjennom stryket i det hele tatt? Kanskje var det mer enn en tragisk ulykke?

- Har du lagt merke til noe mer? spurte han og gransket gutten som med årvåkne øyne så på et fiskevak på den andre siden av kulpen.

- Nei, ikke annet enn at jeg tror han heter Hansen, Peder kanskje, og har en liten fiskerhytte et lite stykke oppover elva her, svarte han og begynte å klargjøre fiskeutstyret sitt som han satt og fiklet med.

- Du kjenner ham?

- Nei, har bare så vidt snakket et par ganger med ham når jeg har vært å fisket i Anárjohka.

Elva de sto ved møtte den større Anárjohka like nedenfor der de sto.

- Kan jeg prøve meg på den ørreten som vaket på den andre siden? spurte gutten. - Jeg skal ikke ødelegge noen bevis. Og om det interesserer så møtte jeg en hvit bil ved Iskoras da jeg var på vei hit med mopeden.

- Jeg så ingen moped da jeg kom?

- Gjemt den i skogen. Den har ikke skilt, sa han og gliste.

To kritthvite fortenner i magisk format lyste mot lensmannen. Da kjente han plutselig igjen gutten. Det kunne ikke være andre enn sønnen til barndomsvennen Aslak, gutten hadde arvet tennene hans.

- Du er sønn til Aslak?

- Ja, og mopeden er pappas. Den var ikke registrert da dere før i tida dro på fisketur med den heller. Lurer forresten på hvem som har trimmet den, den går som et uvær. Og den hvite bilen var en stasjonsvogn med bulk i venstre bakdør.

- Du burde bli politimann, sa Sakariassen og tenkte på barndomskameraten Aslak. Han husket en gammel moped.

- Er det ikke tullinger nok i politiet? gliste gutten mot ham.

- Gå ta den ørreten, så snakker vi etterpå, svarte lensmannen. Tenkte han gjerne skulle prøvd seg på den ørreten selv. Fiskeinteressen hans hadde absolutt holdt taket i ham helt siden han selv var guttunge. I samme øyeblikk hørte han at helikopteret som var rekvirert fra Banak nærmet seg.

Det hadde ikke gått helt som planlagt. Slett ikke som planlagt. Harry Evenstad skjenket seg en Whisky og sank ned i den myke sofaen hvor han kunne sitte og se utover Porsangerfjorden. Peder burde ha vist litt menneskelighet. Alle kan feile.

Han var kommet fram til fiskerhytta like over midnatt. Peder var stått opp fordi han skulle ut å fiske. Det var den altoverskyggende interessen hans om sommeren og høsten. Ikke at han kunne skjønne hvordan mennesker kunne begi seg ut i elvekrattet med millioner av mygg som bare lå der og ventet på å ete deg levende. Masochister var det betegnende ordet på dem.

De hadde sittet lenge i hytta og han hadde prøvd alt på å blidgjøre Peder. Men Peder hadde vært like sta som sist de snakket sammen. Han skulle ned fra hytta dagen etter og da skulle anmeldelsen leveres til politiet.

- Jeg har tenkt i to dager her på hytta, sa han. - Det er tredje gangen du beriker deg på penger som tilhører bedriften. Det er nok nå, og så vidt jeg har funnet ut er det ikke småpenger denne gangen.

Han hadde rett, Peder, det var godt over en million denne gang. Penger han hadde dratt ut fra firmaet og investert i heller usikre private prosjekter. Penger som nå var tapt.

De hadde sittet sammen i den lille hytta. Peder hadde til og med spandert et glass vodka på ham. Men han hadde vært knallhard på at denne gangen var det ingen vei utenom. Selv om de i nesten femten år hadde vært kompanjonger og drevet handel med landene i øst.

- Nok er nok, hadde Peder Hansen sagt. - Jeg må tenke på forretningene.

Deretter hadde han reist seg og begynt å kle seg for turen ned til elva.

Allerede da visste han at det fantes bare en løsning. Den verst tenkelige. Den han hadde tenkt ut i sene nattetimer. Nødløsningen dersom kompanjongen ikke ville gå med på noen avtale. Den endelige løsningen.

Egentlig hadde han nok regnet med at det ville gå slik, så sånn sett var han forberedt. Bilen han var kommet med var ikke hans egen. Den hadde han stjålet fra et byggefelt i Lakselv hvor den hadde stått noen dager. Han hadde sjekket den ut og funnet den var i orden. Han brukte lærdom fra ungdomstiden da han med enkle grep tjuvkoblet starteren og begynte kjøreturen over vidda. Hans egen bil hadde hele kvelden og natta stått parkert i oppgangen foran eneboligen. Ble det noe spørsmål så kunne alle naboer, og ellers tilfeldig forbipasserende, bekrefte at alt tydet på at han hadde vært hjemme hele kvelden og natta.

Han ble med ned til elva. Underveis pratet han og prøvde enda en gang å finne en løsning. Men Hansen var urokkelig. Harry tenkte at fyren var litt enfoldig. Gikk der foran ham på stien med ryggen mot ham og trodde alt kunne løses ved en anmeldelse. Helt uten tanke på at noe kunne skje.

Han ventet til Peder gjorde det første kastet med stanga. Da deljet han til med en stein i bakhodet på ham. Peder Hansen stupte framover og havnet i vannet.

Da han sjekket stedet han hadde truffet så han at slaget var et perfekt slag mot tinningen. Døden var kommet øyeblikkelig. Fort dro han kompanjongen litt lenger ut i elva. Så lett det er, hadde han tenkt, nå vil det sikkert ta flere dager før noen finner ham. Det siste visste han med sikkerhet, for han hadde selv vært med Peder et par ganger på fisketur her oppe, og det var ikke mange som fisket langs denne elva. Akkurat det var bra, at han hadde vært der. Om det begynte å gå rykter, og politiet fikk noen mistanker, ville det ikke bety noe at fingeravtrykkene hans fantes i hytta. Det hadde sine naturlige årsaker. Han visste bare at han måtte opp og fjerne glasset han hadde drukket av, tørke bort fingeravtrykkene fra den.

I hytta tok han seg god. Gikk systematisk gjennom alt han hadde gjort fra han kom inn og til han fulgte Peder ned til elva. Stort sett hadde han sittet ved bordet med vodkaglasset og sigarettpakken. Han øste opp litt vann fra vannbøtta og opp i glasset. Skylte det godt og gikk ut på trappa hvor han slengte ut vannet. Jorden slukte det til seg. Han skyndte seg og lukke døra. De blodtørstige myggene hadde straks gått til angrep da han viste seg ute. En hel sverm fulgte etter ham inn. Han skulle være glad når han kunne sette seg i bilen igjen og legge svermene bak seg. Med et flak tørkepapir tørket han omhyggelig av glasset på yttersiden før han satte det i skapet. Bare for sikkerhets skyld. Like før han skulle gå ned til bilen stilte han seg ved det lille, blåmalte bordet foran vinduet og begynte forsiktig å plukke ut alle de sigarettsneipene som var hans. Her skulle det ikke etterlates noen ferske DNA-spor. Peder røkte et helt annet merke enn han, så det var enkelt å plukke bort det som var hans. Da han sto der med en håndfull sneiper i hånden tenkte han et øyeblikk på om han også burde fjerne asken som hans sigaretter hadde etterlatt seg. Kunne de tenkes at politiet begynte å analysere asken dersom de fikk noen mistanke at ikke det var en ulykke som hadde skjedd? Han fylte litt av asken inn i handa og rotet resten sammen slik at alt blandet seg. Så gikk han ut. Det fikk være grenser for paranoia, tenkte han. De tar meg aldri. Nede ved elva kastet han sneipene ut i vannet.

Sakariassen satte de to polititjenestemennene, en godt voksen mann og en yngre politibetjent, som fulgte med helikopteret inn i saken. Den eldste av dem, Johnsen, hadde flyttet nordover fra en jobb ved Volds- og personalvsnittet i hovedstaden. Det var en laksefiskerdame fra Rypefjord som hadde fått ham på kroken under laksefiske i Altaelva. Sakariassen kjente godt til hele historien.

- Går det laks opp i denne elva? spurte Johnsen da han sto ved liket av Peder Hansen.

- Bare ørret, harr og sik, svarte Sakariassen. - Jeg er ikke helt sikker på at dette er en ulykke.

Johnsen bøyde seg plutselig ned mot den døde, som han først nå ble klar over hvorfor han var der. Studerte såret i hodet som var den sannsynlige dødsårsaken. Så løftet han blikket og så seg rundt.

- Hvis han har dødd her så kan jeg ikke se hvilken skarpe gjenstander som har truffet ham i tinningen, sa han, men dersom han derimot har falt ned der oppe og blitt med vannet gjennom stryket, så kan det være en ulykke.

Etter å ha undersøkt terrenget, snakket med sønnen til Aslak som hadde landet en kilosørret, og drept utallige mygg gikk de til den lille fiskerhytta. Det var betjenten som ble oppmerksom på glasset med noen dråper vann i bunnen som sto i skapet. De så på glasset som sto på bordet.

- Vi tar med begge glassene, sa Johnsen. - Selv om jeg er helt sikker på at vi ikke finner noe på glasset i skapet. Og ta med askebegeret også. Det kan jo hende vi finner noe der, men det er vel tvilsomt det også. En som vasker opp glasset og fjerner fingeravtrykk rydder også opp i andre ting etter seg.

Etter å ha tatt med seg alt de fant ut var nødvendig åpnet de hyttedøra og gikk ut. Sakariassen stoppet plutselig opp midt i et steg og snudde seg.

- Et øyeblikk, sa han. - Jeg går inn igjen en tur.

Han gikk fort inn i den lille hytta og lukket døra omstendelig igjen etter seg.

Politibetjenten kastet et blikk etter ham. Så oppdaget han lensmannen på innsiden av vinduet. Han famlet med den ene handa rundt omkring på vindusglasset mens han i den andre handa holdt noe som så ut som et syltetøyglass. Betjenten snudde seg spørrende mot Johnsen. Som han ønsket en forklaring på ritualet som ble utført..

- Innsekter, sa sjefen hans og så lengselsfullt ned mot elva som var synlig mellom noe bjørkeskog. - Fluer, mygg og andre flyvede vesener. Lensmann Sakariassen er en lidenskapelig fisker. Om vinteren binder han fluene sine selv, og lager også de utroligste nymfer som han bruker om sommeren. Han er stadig på jakt etter nye modeller som han kan studere og gjenskape. Han er kunstner på det området. Dessuten er han den fødte lensmann, utdannelsen han tok var bare en formalitet. Faren var også lensmann. Ennå hender det gamle folk her i distriktet blander han sammen med faren, selv om han har vært død i flere år. Du fisker ikke laks?

- Nei, det har aldri vært min interesse, fikk han til svar.

- Ja, det er rart med det, det var ikke min interesse heller.

De kom ikke lenger i laksefiskesamtalen sin. Betjenten var glad for det. Johnsen var ustoppelig når han kom inn på yndlingsaktiviteten sin. De ble avbrutt av Sakariassen som kom ut av hytta. Han holdt noe i handa.

- Fant du noe? spurte Johnsen.

Lensmannen løftet opp et glass foran ansiktet. Leste høyt: Noras appelsinmarmelade. Inne i den surret noen mygg omkring.

- Er det noe på den, fingeravtrykk?

Lensmannen skiftet glasset til den andre handa. Han hadde ikke hansker på seg.

- Mine fingeravtrykk, sa han, og sikkert mange andres også.

De fant ham fortere enn han hadde tenkt. En guttunge på fisketur. Uflaks, tenkte Harry. Alltid uflaks. Så de var på døra hans dagen etter og tok ham med på stasjonen. Spurte, spurte og spurte. Fortalte om rykter de hadde hørt. At han hadde problemer med partneren sin. Han forklarte at å ha problemer betydde ikke at man tok livet av noen. Tre dager etter hverandre ble han hentet inn. Til slutt sluttet han å bedyre sin uskyld. Det var da det gikk opp for ham at de ikke hadde et fnugg av bevis. De kunne ikke påvise at han hadde vært i kontakt med Peder siden de møttes på kontoret dagen før han for på fisketuren. Ikke en telefonsamtale de kunne spore en gang, bare løse rykter, og løse ryketer er ikke annet enn løse rykter. I tillegg hadde naboene bekreftet at bilen hans hadde vært hjemme den natta det var snakk om. Den hvite bilen var etterlyst, men ikke funnet. Han hadde plassert den på den samme byggeplassen hvor han hadde funnet den. Kanskje ville de oppdage om noen uker at det var den gutten hadde sett, men hva så? Det fantes ikke spor av ham der inne. I alle fall skulle de få store problemer å få den knyttet opp mot ham. Sporene ville være kalde. Han begynte å forstå at endelig hadde han begått den perfekte forbrytelsen.

Da de etter siste avhør ba om å få ta en blodprøve, ga han dem tillatelse uten å protestere. Han hadde sitt på det tørre. Hadde ikke blødd og etterlatt noe bevis på Peder Hansen. De skulle få lete seg grønne etter DNA-spor. De hadde møtt sin overmann.

- Syltetøyglasset fra fiskerhytta, sa Johnsen til betjenten sin. Det var gått uker siden de hadde vært oppe i hytta ved Iskoras, og betjenten hadde spurt hvordan det gikk med saken, Han gjorde et kast ut i stryket og fulgte flua med øynene. Så den landet akkurat der han ville den skulle treffe vannflata.

- Hva mener du? spurte betjenten som var tilbake etter flere ukers velfortjent ferie og avspasering. Direkte ankommet et seminar i Tana. Sjefen hadde tatt ham med ned til elva for at han skulle få se hvordan erfarne laksefiskere oppførte seg. Selv ville han helst ha blitt på hotellet og kurtisert den mørkhårete skjønnheten som jobbet på kjøkkenet. Han tvilte sterkt på om det ville bli noe laksefisker av han.

- Du husker det glasset med appelsinmarmelade lensmann Sakariassen tok med seg?

- Ja, men det var jo et gammelt, glass fylt med insekter han skulle bruke som modell til nye fiskefluer. Fikk laboratoriet noe ut av glasset? Fingeravtrykk?.

- Ikke av glasset, svarte Johnsen, men innholdet. Sakariassen fanget noen blodfylte mygg inne i hytta. Mygg som viste seg hadde tappet blod fra deg, meg, Sakariassen, Peder Hansen og Harry Evenstad. Og Evenstad hadde etter eget utsagn ikke vært på hytta på to år.

Krimnovelle av VEI.  Tidligere offentliggjort i Hjemmet 2009.