Lørdagslesning: Siste kapittel

Han hadde ikke svart direkte på spørsmålet, men jeg forsto at det hadde å gjøre med hvilken side av loven han hadde levd på de siste årene. Det var blitt litt for hett for ham der, derfor kom han tilbake til gamlelandet og tilbød meg sine tjenester. Hvor han hadde fått mitt navn fra svarte han bare svevende på, men det var tydelig at han hadde kontakter.  

Ill.: Utsnitt av illustrasjon av Bogdan Bocianowski

Han parkerte i den andre enden av parkeringsplassen. Lengst borte fra meg. Det var som han ville ha litt tid til å observere når han beveget seg fra et sted til et annet, selv om det nå bare var snakk om å sno seg mellom noen biler og krysse en parkeringsplass. Men det var slik han var, slik han hadde vært fra han dukket opp for et knapt år siden og tok kontakt med meg. Dukket opp fra ingen steder. Helt ukjent for alle. Da han nærmet seg bilen min virket han årvåken, men samtidig ledig i bevegelsene. Hadde en egen, slentrene måte å gå på. Han så ut som en ung mann uten bekymringer. Høy, mørk, tiltrekkende. Minnet meg litt om meg selv da jeg var på hans alder. Klar til å erobre verden.

New York, hadde han sagt da han opprettet kontakten. Jeg har bodd de siste femten år i New York, var svaret han ga da jeg spurte ham hvorfor jeg aldri hadde vært bort i ham før han plutselig sto inne på kontoret mitt.

- Min far er amerikaner. Fra jeg var fjorten har jeg bodd i USA, sa han.

- Hvorfor Norge nå?

Han hadde ikke svart direkte på spørsmålet, men jeg forsto at det hadde å gjøre med hvilken side av loven han hadde levd på de siste årene. Det var blitt litt for hett for ham der, derfor kom han tilbake til gamlelandet og tilbød meg sine tjenester. Hvor han hadde fått mitt navn fra svarte han bare svevende på, men det var tydelig at han hadde kontakter. Kontakter bedre enn de fleste. Dessuten hadde han erfaringer fra store byer som han var villig til å dele med meg, mot godtgjørelse selvfølgelig. Han mente han hadde noe å tilføre.

- Særlig nå, hadde han sagt. - Akkurat nå når din kompanjong er blitt borte.

Kompanjong, hadde han sagt. Som om det var opplest og vedtatt at Marco og jeg sammen hadde drevet vår virksomhet. Det var slettes ikke opplest og vedtatt. Det var et fåtall som visste om det. Du kunne telle dem på en hånd og kanskje ha fingre til overs. Han sa ikke hvordan han visste det. Det eneste han sa var at han trengte en jobb. Jeg ga ham denne jobben. En jobb som innbefattet det meste. Innhenting av penger. Fordeling av oppdrag til andre. En mellommann. Han var dyktig og han minnet som sagt om meg selv i mine yngre dager. Hele tiden lot han det også skinne gjennom at han gjerne skulle visst hvor Marco var blitt av. At han var blitt drept var han ikke et øyeblikk i tvil om. Det var bare liket som manglet, og morderen. Det var akkurat på grunn av min forsvunne kompanjong han hadde bedd om det møtet jeg nå skulle ha med ham. Et møte på en nøytral parkeringsplass. Det var slik vi pleide å gjøre det. Min offisielle virksomhet hadde ingen ting med det uoffisielle å gjøre. Som natta ikke har noe med dagen å gjøre. Stoffimport og meglergjerninger går dårlig sammen. I alle fall om noen vet om det.

Jeg hadde fått besøk av politiet etter Marcos forsvinning. På en eller annen måte hadde også de klart å koble meg sammen med Marco, men bare som mulige kjente. At vi hadde skubbet borti hverandre en gang i fortiden. Men heller ikke noe mer. Det hadde blitt med en samtale. Deretter hadde politiet søkt andre steder og blant andre folk. Noe nærmere løsning av forsvinningsnummeret var de ikke kommet. Som heller ingen andre hadde kommet.    Noveller/ historier