Lørdagslesning: Som å stjele sukkertøy
Jeg gjør ting på min måte. Stjeler fra de rike og gir til ... Noen Robin Hood har jeg aldri vært. Men det er de rike jeg stjeler fra, det er i alle fall sant. Hos fattigfolk er det som kjent svært lite å hente.
Som å stjele sukkertøy. Krimnovelle av VEI
Jeg gjør ting på min måte. Stjeler fra de rike og gir til ... nåja, når sant skal sies så beholder jeg det selv. Noen Robin Hood har jeg aldri vært. Men det er de rike jeg stjeler fra, det er i alle fall sant. Hos fattigfolk er det som kjent svært lite å hente.
Villaen hvor jeg skulle gjøre mitt neste kupp lå litt tilbaketrukket oppe i åsen. Forarbeidet var allerede gjort. For en måned siden deltok jeg i et party der. Blandet meg bare med alle de andre gjestene, uten at noen la spesielt merke til meg. Jeg har den evnen til bare å være en av mange. Vekker ikke oppsikt i det hele tatt.
Hvordan jeg greide å bli invitert i partyet kan være det samme. Jeg har mine metoder. Tida i selskapet brukte jeg godt, tidlig på natta da jeg dreve rundt i huset. Jeg fant safen, som jeg visste inneholdt smykker, innebygd i panelet på et hjemmekontor. Gjemt bak et bilde. Hørt det før? Gjemt bak et bilde! Folk lærer aldri.
Jeg pleier å gjøre alt unna tidlig i de små timer. Et par ganger har jeg ventet for lenge. En av de gangene husker jeg spesielt godt. Det var da jeg skulle undersøke et trimrom i villaen jeg var i. Den lå i kjelleretasjen. Det var to personer inne på rommet da jeg intetanende trådde inn. De hadde okkupert et av trimapparatene. Den var bare beregnet for en. Men trimmet gjorde de. Til de grader. Den kvinnelige musikeren stirret meg rett inn hvitøyet i sannhetens øyeblikk. Det jeg i de korte sekundene så fra døråpninga, fortalte meg at jeg ikke hadde vært på villspor når jeg av og til hadde latt tankene fare når hun opptrådte på fjernsynsskjermen. Det var ikke tvil; den jenta kunne spille på flere strenger!
Da jeg snek meg bort fra mitt forrige selskap hadde fruen i huset lagt sin elsk på en yngling. Han hadde tydeligvis tatt for seg det han greide av gratis champagne helt fra han satt foten innenfor dørterskelen.
Da jeg snek meg bort fra mitt forrige selskap hadde fruen i huset lagt sin elsk på en yngling. Han hadde tydeligvis tatt for seg det han greide av gratis champagne helt fra han satt foten innenfor dørterskelen. Å dømme etter det salige ansiktsuttrykket, ville det ikke vare lenge før han gikk ned for telling. Det var tvilsomt om vertinnen ville få mye glede av ham. Hennes førtiårige mann led valgets kvaler mellom ei kvinne omtrent på hans egen alder, og en som bare hadde halvparten av årene på baken. Og hvilken bak! Muligens var de mor og datter. Det fikk så være. Jeg var ikke i selskapet for å studere mennesker. Jeg var der for å studere huset. Da det var unnagjort sørget jeg for et avtrykk av nøkkelen til hoveddøra. Etterpå sa jeg takk for meg. Jeg tror ikke det var en sjel som oppdaget at jeg forsvant. De fleste var opptatt av helt andre ting.
Det er hoveddøra jeg kommer til å bruke når jeg gjør brekket. Kan nesten ikke kalle det for brekk i det hele tatt. Det er som å stjele sukkertøy fra unger.
Jeg gikk inn i huset midt i uka. Like etter at husets frue hadde tatt bilen og kjørt ned til byen. Hun var et vanemenneske som vi fleste andre. Dro på sine handleturer til fastlagte tidspunkter. Mannen var på jobb som vanlig.
Hovednøkkelen jeg hadde laget passet perfekt. Om det var noen av naboene som så meg betydde ingen ting. Med kjeldressen fra kommunens tekniske etat så det ut som jeg var ute i lovlig ærend. Ingen ville falle på tanken en gang om at det var en innbruddstyv som låste seg inn i villaen midt på dagen.
Inne på kontoret gikk jeg mer hardhendt til verks. Med drillen var det ingen problemer å åpne safen. Jeg sopte det som var av verdi ned i verktøyskrinet, lukket safen etter meg og hengte bildet på plass. Etterpå feide jeg rusket boret hadde etterlatt seg inn under gulvteppet. Tyveriet ville ikke bli oppdaget før de hadde et ærend i safen. Noen ganger tok det uker.
Tilbake i min egen leilighet gikk jeg mer nøyaktig gjennom det jeg hadde tatt med meg. Litt penger var det også. Noen få tusenlapper. De ville komme godt med til å dekke løpende utgifter. Smykkene så også greie ut. Problemet var at de ikke umiddelbart kunne omsettes i penger. Det var ting jeg gjorde på mine utenlandsturer. Det gjelder å ha helere man kan stole på. De jeg hadde kontakt med stolte jeg fullt og fast på. Bare jeg ikke kom med for store mengder, og helt spesielle saker, gikk det greitt.
En ting var merkelig etter det siste brekket. Det gikk nesten en hel måned før det kom noe som helst i avisa. Og da tyveriet ble nevnt var det ikke i en form jeg hadde tenkt meg det. Istedenfor et nyhetsoppslag om smykketyveriet, dukket det opp en unnselig liten annonse på en av annonsesidene:
"Du som besøkte oss i Bergveien 18. Ta kontakt."
Ikke noe mer. Ikke noe mindre. Bare det. Ta kontakt. Det var Bergveien 18 jeg hadde vært i. Det var meg de ønsket kontakt med.
Jeg er ikke dum. Jeg kastet meg ikke over telefonen for å la meg lokke i en felle. Jeg ventet. Tre dager etterpå var annonsen der igjen. Da hadde jeg tenkt ferdig og bestemte meg for å ringe.
Det var Bergseng selv som tok telefonen da jeg ringte fra en telefonkiosk om ettermiddagen.
- Det er du som tok smykkene hos oss, var alt han sa da jeg forklarte hvem jeg var.
Var det ikke det jeg tenkte. De er likedan alle sammen. Selv de rike er ikke et hår bedre. Når de øyner sjansen til et kupp slår de seg sammen med hvem som helst.
Ettersom det ble stille en lang stund i den andre enden, spurte jeg om han ønsket å betale for å få de tilbake.
- Det var ikke det jeg hadde tenkt. Jeg tenkte vi kunne orden det på en annen måte, sa han.
- Hvilken måte?
- Det er det jeg vil snakke med deg om. Jeg har et forslag. Noe som vil gi deg et adskillig større utbytte enn det du tok hos meg.
Var det ikke det jeg tenkte. De er likedan alle sammen. Selv de rike er ikke et hår bedre. Når de øyner sjansen til et kupp slår de seg sammen med hvem som helst.
- Det er vel bare en felle du legger for meg. Snart har jeg vel purken i hælene, svarte jeg.
- Tilbudet er gitt. Du får stole på meg eller ikke. Kom hjem til meg i morgen kveld klokken åtte, så snakker vi nærmere om det.
- Jeg skal tenke på det, svarte jeg og la på. En stemme inni meg sa jeg burde holde meg unna. En annen stemme sa jeg skulle slå til. Penger er penger.
Det ble til at jeg dro for å besøke Bergseng. Var politiet der kunne jeg bare nekte. Ingen ville kunne knytte meg til tyveriet. Jeg kunne bare si at jeg hadde sett annonsen i avisa og var blitt nysgjerrig. De måtte tro meg på mitt ord. Det beste var at jeg ikke hadde noe rulleblad. Jeg er aldri blitt avslørt. Jeg er en forsiktig mann.
Vi møttes på hjemmekontoret til Bergseng. Det var bare oss to. Hans kone var ikke til stede. Muligens hadde hun stevnemøte med ynglingen fra festen. Hva vet jeg.
Det jeg vet er at Bergseng der og da kom med et forslag jeg ikke kunne si nei til. Han ville jeg skulle forsyne meg med diverse godsaker hos Hansen i nabovillaene. I den safen var det ikke bare smykker, men også en del diamanter med verdi langt over det jeg tidligere hadde fått kloa i. Som grunn forklarte Bergseng at Hansen var aksjemegler. Han hadde overlatt en del penger til Hansen, som denne så hadde investert i meget dårlige aksjer. Nå ville han gjerne ha igjen det fyren hadde rotet bort for ham, pluss en god del mer.
Det var det han sa, Bergseng. Men jeg studerte ham da han gikk bort til et barskap og skjenket en drink til oss begge da han var ferdig. Det var ikke bare hevn. Jeg kan kjenne en tyv på ganglaget.
Jeg fortalte Bergseng hvordan jeg var kommet inn i huset hans. Han var imponert. Hadde aldri tenkt man kunne gjøre det så kaldt og rolig.
- Det skal være et selskap i huset til Hansen neste lørdag, sa Bergseng. - Ingen ting i veien for at du ikke skal kunne bruke den samme metoden. Dessuten er også jeg til stede der. Vi kan jo veksle noen ord sammen.
Jeg likte Bergseng. Vi kom ikke fra det samme lag av samfunnet, men hadde likevel mye til felles. Han stilte bare et krav. Jeg skulle levere smykkene jeg hadde stjålet hos ham tilbake. De få tusenlappene kunne jeg beholde. Han lo og sa han så på det som utgifter til inntekts ervervelse.
Etterpå gjorde vi ferdig en muntlig avtale. Vi skulle dele utbyttet. Femti prosent til hver. Etter tyveriet skulle jeg gå i dekning en uke. Deretter skulle jeg ta fly til New York og levere sakene til en juveler som Bergseng kjente. Det var sikrest slik. Lengst mulig bort fra åstedet. Han skulle ordne med flybillett og hotellopphold.
Før jeg forlot ham tok vi hverandre i hånden og beseglet avtalen. Jeg følte jeg hadde rykket opp en divisjon.
Det gikk like glatt hos Hansen som det tidligere hadde gått andre steder. Jeg var en av mange i et virvar av mennesker av alle slag. Ytterpunktene var kjendiser, og de som samlet på kjendiser. Som samlet på kjendiser de hadde vekslet et ord med, som andre samlet på frimerker. Bare mer fanatisk.
I løpet av kvelden vekslet jeg noen ord med Bergseng, sjekket safen (denne gangen behøvde jeg ikke å lete etter den), tok en avstøpning av hovednøkkelen til ytterdøra og forsvant. Å finne hovednøkkelen til ytterdøra er den enkleste sak av verden når man er kommet innenfor husets fire vegger på lovlig vis.
Uka etterpå var jeg og hentet verdisakene. De neste dagene lå jeg lavt i terrenget. I løpet av de dagene skrev ikke avisene noe om dette innbruddet heller. Hansen levde øyensynlig i den tro at verdiene hans fortsatt var intakt i safen. Til avtalt tid ringte jeg Bergseng. Han fortalte meg at flybilletten lå klar til avhenting på flyplassen. Hotellrommet i New York var reservert.
Reisen til New York gikk utmerket. Det var ingen problemer med diamantene og smykkene. Ren plankekjøring. Diamanter lukter ikke.
Reisen til New York gikk utmerket. Det var ingen problemer med diamantene og smykkene. Ren plankekjøring. Diamanter lukter ikke.
Hotellet er et kapitel for seg. Her er det luksus overalt. Men så koster det flesk også. Jeg har bodd her i åtte dager. I dag sjekket jeg prisene, etter at jeg var hos juveleren som Bergseng henviste meg til.
Da jeg viste fram steinene slapp jeg inn på kontoret til sjefen sjøl. Han påsto han ikke kjente noen Bergseng i Norge. Det var likevel ikke det verste. Det verste var at han påsto at det jeg leverte til ham ikke var ekte saker. Det var billige etterligninger. Jeg ble så forbannet at jeg gikk til en annen juvelerer. Dessverre fik jeg det samme svaret der.
Tilbake på hotellet lå det en fersk avis, flysendt fra Norge, og ventet på meg. Det står om to innbrudd hvor det er forsvunnet en anselig mengde smykker, samt en del diamanter. Politiet står uten spor. Summen som de stjålne sakene er forsikret for er skyhøy. Jeg orker ikke nevne det en gang.
Så nå sitter jeg her. Egentlig har jeg bare et problem. Hvordan skal jeg komme meg unna regningene som har hopet seg opp på hotellet i løpet av disse åtte dagene? Ingenting er betalt. Sjøl er jeg stort sett blakk. Det var utbyttet fra det første tyveriet jeg egentlig hadde tenkt å leve av de nærmeste månedene.
En ting vet jeg; jeg kommer aldri mer til å stole på en tyv! Uansett hvilken divisjon han opererer i!
Tidligere offentliggjort i ViMenn 1994.