Lørdagslesning: Stemmen fra den andre siden

Hvor langt kan du drive en alminnelig mann? Er ikke det et spørsmål som har opptatt psykologer, hjernekrympere og andre hobbyornitologer gjennom alle tider?  

Stemmen fra den andre siden.       Krimnovelle av VEI

Hvor langt kan du drive en alminnelig mann? Er ikke det et spørsmål som har opptatt psykologer, hjernekrympere og andre hobbyornitologer gjennom alle tider? En slags bisarr lyst til å kunne finne ut hvor langt du kan drive en mann, eller et menneske, eller en fuggel, før det sprekker for vedkommende. Det finnes de som har slike lyster. Det finnes også de som har funnet svaret. De i den siste kategorien er ikke alltid like interessert i å fortelle hva resultatet ble. Og de andre leter jo fortsatt. Sjøl havnet jeg på en måte i begge rollene.

Jeg er en alminnelig mann. Meget alminnelig. For liksom å understreke hvor alminnelig jeg er, kan jeg legge til at jeg er arbeidsløs i tillegg.

Det er også på grunn av arbeidsløsheten jeg havnet i den situasjonen som gjorde at jeg til slutt fant ut hvor langt man kan drive en slik alminnelig mann. Jeg er en av de få som har svaret.

Jeg satt på en pub og koste meg med en halvliter, da denne fyren kom bort og slo seg ned ved siden av meg. Aller helst hadde jeg sett at han satte seg et annet sted, men jeg lot han sitte. Jeg hadde brukt mine siste penger på den halvliteren, og aktet å drikke den i ro og mak. Den nyankomne bestilte også en pils til seg selv. Vi drakk i taushet.

-Er du interesserte i å tjene noen raske ståler? sa fyren plutselig ut i lufta over ølglasset.

Jeg snudde meg for å se hvem det var han snakket til. Det satt ingen bak meg.

-Det var deg jeg mente, sa fyren.

-Ser det ut som jeg kunne trenge noen raske ståler? sa jeg. Akkurat da jeg hadde sagt det skjønte jeg jo at det var det aller siste jeg burde ha sagt.

-Ja, sa han. -Det gjør faktisk det.

Og dessverre gjorde det nok det. Faktisk sto det så dårlig til med finansene at jeg hadde latt skjegget gro. Ikke for på den måten å bli ugjenkjennelig for mine kreditorer, men mest fordi jeg prioriterte en pils i ny og ne, framfor strømregninga på hybelen. Og uten strøm funker som kjent ikke barbermaskinen.

Her vil jeg bare skyte inn at i dag har jeg strøm nok. Jeg betalte strømregninga med forskuddet jeg fikk. Senere i kveld skal jeg ta skjegget. Jeg kommer til å være et nytt menneske i morgen. Nybarbert og nydusjet.  

Her vil jeg bare skyte inn at i dag har jeg strøm nok. Jeg betalte strømregninga med forskuddet jeg fikk. Senere i kveld skal jeg ta skjegget. Jeg kommer til å være et nytt menneske i morgen. Nybarbert og nydusjet. I morgen vil jeg også ta på meg de nye klærne jeg har kjøpt. Kanskje stikker jeg innom arbeidskontoret også, selv om akkurat det ikke er helt nødvendig ennå.

Men der ved bordet i puben sa han faktisk til meg at det så ut som jeg kunne trenge noen ståler. Jeg var ikke dummere enn at jeg forsto det gjaldt å stå på god fort med fyren, så jeg kikket beskjedent ned i det nesten tomme glasset. Han tok hintet og bestilte en ny øl til meg.

-Hva går jobben ut på? spurte jeg, etter en kort pause for ikke å virke for ivrig.

-En enkel jobb. Du kommer hit i morgen kveld til samme tid. En gang utpå kvelden får du overlevert en pakke og en konvolutt. I konvolutten vil det være fem tusen raske. Disse pengene er dine. Pakken skal du levere til en bestemt adresse. Når oppdraget er utført får du ennå ti tusen. Disse pengene blir overlevert deg om to dager.

-Og pakken, hva er det i den?

-Du skal ikke vite det, det er en del av oppdraget. Bare lever den og glem det hele.

De fleste mennesker er villig til å glemme ganske mye for femten tusen spenn. Spesielt om du har fått dem for en times arbeid. Når du i tillegg er blakk når tilbudet blir gitt deg, sier det seg selv at du slår til. Det er ikke snakk om moral, det er snakk om å overleve.

-Okei, sa jeg.

Fyren på den andre siden av bordet reiste seg.

-Da er du her i morgen kveld klokka åtte, sa han.

Jeg nikket. Da han begynte å gå mot døra anslo jeg ham til å være et sted i trettiårene. Han hadde en begynnende mage, en mage som ville få overtaket om han ikke snarest mulig startet på en evigvarende kamp mot den. Jeg vet hva jeg snakker om. Min private kamp har foregått i fire år. Vi vet ennå ikke hvem som kommer til å vinne.

Neste dag var jeg selvfølgelig på plass. En halv time tidligere enn nødvendig. Fra en kamerat hadde jeg fått bommet til meg en hundrelapp. Det var godt å vite at han allerede senere samme kveld kunne få den tilbake. Med renter og renters rente. Jeg følte meg som en krøsus.

Jeg var så opptatt av mitt ølglass at jeg ikke så hvem som la pakken på bordet foran meg. Han var på vei ut nesten i samme øyeblikk som jeg hevet blikket mitt, men jeg syntes å dra kjendsel på ryggen. Det så ut som fyren fra kvelden før. Etter en rask kikk inn i konvolutten, som lå sammen med pakken, interesserte ikke personen meg lenger. Pengene var der. Og det var bare et forskudd.

Inne i konvolutten sto det også en lapp med nærmere instruksjoner. Adressen hvor pakken skulle leveres fortalte meg at jeg skulle et ærend opp i byens bedre strøk. Det ville være unnagjort i løpet av en times tid. Klokka tolv om natta skulle jeg møte nede på kaiområdet og motta resten av pengene. Rettere sagt så skulle jeg bare stille meg inne i telefonboksen på utstikker B. De ville kontakte meg der.

Det var en kvinne som tok imot pakken fra meg. Hun smilte da jeg rakte henne pakken. I øynene hennes kunne jeg se at jeg var ventet. Hun krafset den til seg og lukket døra etter seg. Jeg følte meg som julenissen. Og hun tok imot meg som en julenisse, selv om hun måtte vite at det kanskje var døden jeg kom med.

Jeg gikk innom flere barer da jeg var tilbake i sentrum igjen. I barene tok jeg godt for meg. Det var lenge siden jeg kunne drikke det jeg hadde lyst til, uten å måtte tenke på pengene. Men jeg glemte ikke klokka. Da den var halv tolv sjekket jeg beskjeden på lappen og begav jeg meg på tur ned til kaiområdet, på leting etter utstikkeren med telefonboksen. Når sant skal sies var det bare tanken på titusen spenn som drev meg framover. Alle andre sanser var innstilt på å få meg på hybelen og i seng.

Etter en del fomling fant jeg telefonboksen på utstikker E og kom meg inn i den. Formen var nå så dårlig at jeg valgte å bli sittende i den. Et par ganger trur jeg at jeg duppet av. En gang våknet jeg av noe rabalder i nærheten. Da så jeg at klokken var tolv. Jeg holdt meg våken i fem minutter, men det kom ingen. Deretter duppet jeg av i femten, før jeg igjen våknet fordi jeg frøs noe innmari. Det var da jeg forsto at jeg var blitt lurt og bestemte meg for å dra hjem. Det skulle ikke bli mer enn fem tusen på meg. Men skitt au, tenkte jeg da jeg en times tid senere stavret meg inn på hybelen, fem tusen er da bra med ståler. Husket jeg riktig så var det ennå minst fire tusen igjen. Man kunne leve av det i mange dager.

Neste morgen begynte med at jeg stakk innom postkontoret og betalte strømregninga. Etterpå var jeg innom det lokale kraftkontoret og viste fram kvitteringa på at jeg hadde betalt. De lovet å ordne saken så fort som mulig. Da jeg strenet tilbake til hybelen kjøpte jeg med meg litt mat, og en av dagens aviser.

I avisa kunne jeg lese at natta igjen hadde vært fylt av vold og gatekamper. Selv i nærheten av stedet hvor jeg hadde vært, nede i kaiområdet, var det en fyr som var blitt skutt.  

I avisa kunne jeg lese at natta igjen hadde vært fylt av vold og gatekamper. Selv i nærheten av stedet hvor jeg hadde vært, nede i kaiområdet, var det en fyr som var blitt skutt. Han hadde intetanende stått inne i en telefonboks da en bil hadde svingt opp foran den. Et øyevitne kunne fortelle at den stakkars fyren inne i den opplyste boksen ble pepret med et maskingevær fra bilvinduet. Han hadde ikke en sjanse. Han var som en tesil allerede før han nådde å knele.

Reportasjen ga meg gåsehud. Fyren hadde vært i telefonboksen på utstikker B. Det var ikke langt fra boksen hvor jeg hadde stått. Hva om det var jeg som hadde stått der? Hva om jeg hadde rotet meg inn i den boksen, det kunne fort ha skjedd i den tilstanden jeg hadde vært i om natta. Jeg grøsset på nytt og dro fram sigarettpakka fra innerlomma. Måtte ha en røyk for å roe nervene. Det var da papirlappen med beskjeden om hvor jeg skulle møte foregående natt, falt ned på bordet for meg. Det var ikke på utstikker E, det var på utstikker B!

Det tok sin tid før det gikk opp for meg hva som hadde skjedd. mannen i telefonkiosken skulle vært meg. En eller annen stakkars jævel hadde rotet seg inn i den og var blitt skutt. Jeg derimot, hadde rotet meg inn i feil boks og hadde overlevd. Det hadde aldri vært meningen at jeg skulle få de resterende ti tusen. Jeg var bare en mellommann de hadde bestemt seg for å bli kvitt raskest mulig når jobben var gjort. Hvor mye skal et menneske tåle?

Fem tusen var ikke lenger nok for meg. Jeg hadde et uskyldig liv som måtte hevnes. Og nå snakker jeg om moral.

Det tok meg to uker å finne igjen mannen som hadde kontaktet meg. Han som hadde gitt meg oppdraget. Etterpå var det enkelt. Første gang ringte jeg ham sent på natta. Det tok litt tid før han forsto hvem han snakket med. Han la straks på. Den natten gjorde jeg ikke mer.

Neste natt ringte jeg igjen. Fem minutter senere enn den forrige natta. Også denne gangen la han på da han hørte stemmen min.

Den tredje natta tok han røret nesten før jeg hadde fått slått siste siffer. Det var som han hadde sittet og ventet på oppringingen, selv om jeg også denne gangen la til fem minutter.

-Hva er det du vil meg? sa han inn i røret. Han hadde tydeligvis bestemt seg for ikke å legge på.

-Vil jeg noe? sa jeg. Etterpå la jeg på røret.

Neste natt spurte han straks hvor jeg ringte fra.

-Telefonkiosken på utstikker B, sa jeg. Jeg hadde knapt sagt det før han la på.

I fem netter til slo jeg nummeret hans. Hver gang tok han av røret. For hver gang hørtes han mer og mer nervøs ut. Da jeg den femte natta ba han legge en viss sum penger bak noen paller på utstikker E, lovet han å gjøre det. Men han kunne ikke forstå hva jeg skulle med pengene. Det var da jeg forsto at han var drevet over grensen. Jeg hadde alltid sagt jeg ringte fra kiosken på utstikker B. Han måtte selv ha funnet ut at samtalene kom fra et helt annet sted.

-Jeg hadde en kone, sa jeg for spøk. Det er hun som skal ha pengene.

-Selvfølgelig, sa han. -Jeg legger to hundre tusen der. Lov meg at du slutter å ringe da.

Jada, jeg lovte det. Jeg hadde bare bedd om hundre tusen. Neste natt ringte jeg for å høre om han hadde lagt pengene der han skulle.

-Ja, de er der, men du skulle ikke ringe mer, sa han. Stemmen hans var hinsides all kontroll.

-Det er okei, sa jeg. -Nå er vi skuls.

Jeg ventet ennå i to dager før jeg gikk for å sjekke om han virkelig hadde lagt pengene der han skulle. Joda, han hadde det. To hundre tusen.

I dag så jeg i avisa at politiet hadde tatt vare på en mann etter anmodning fra Frelserarmeen. Han hadde vært innom med en gave på nesten en million. Mannen påsto han hadde hatt direktekontakt med himmelen. De sakkyndige mente langvarig misbruk av narkotiske stoffer hadde forårsaket kortslutninger i hjernen hans. Sannsynligvis strides de lærde om hva som er årsaken til sammenbruddet.

Men spørsmålet er fortsatt det samme gamle; Hvor langt kan du drive et menneske?

Tidligere offentliggjort i Alle Menn, 1993.                    Illustrasjonsfoto: VEI