Lørdagslesning: Villig til å gå over lik

Han hadde satset på noe som utviklet seg til et eventyr på femten år. Et digert hus i byens beste strøk, penger i sikre verdipapirer. Og en god slump i mer usikre, unevnelige papirer, med desto høyere renter. Det gjaldt å karre til seg. Det var selve livet.  

Villig til å gå over lik.     Krim av VEI

Skrapelydene fra girkassen minnet ham på at han måtte bestille plass på verkstedet. Det var stort sett i den siste, bratte kneika opp til lageret lyden lot seg høre.

Like godt å skifte ut hele girkassa, tenkte han da han stanset bilen foran lagerporten, hoppet ut, gikk rundt bilen og åpnet bagasjeluka. Der ble han stående og beundre klenodiet bak i kassevogna, en bestemorskommode i utmerket stand. Et av de bedre kjøpene. Og det var mer der den kom fra.

Han fant fram ei tralle og bukserte med forsiktige bevegelser ut møbelet. Etterpå lo for seg selv, husket at han ikke bestandig hadde hatt en slik gammel bil.

For noen år siden kjørte han rundt i en strømlinjeformet, grålakkert varevogn med Andersens Antikviteter malt over hele kassa. Viste for hele verden at her kom en mann med suksess. Bare så synd at også selgerne skjønte det. De begynte å presse opp prisen på det de ville selge. Det var da han solgte den flotte bilen og gikk over til gamle, lett rustne varevogner når han dro ut på handel. Kjørte rundt og kjøpte opp skrap, som han sa.

Han hadde satset på noe som utviklet seg til et eventyr på femten år. Et digert hus i byens beste strøk, penger i sikre verdipapirer. Og en god slump i mer usikre, unevnelige papirer, med desto høyere renter. Det gjaldt å karre til seg. Det var selve livet. Og ennå var han i underkant av femti. Ennå skulle han utrette mye. Rart i grunnen å tenke på at det begynte med et gammelt hjørneskap han arvet fra en tante i Valdres. Det var da han bød den til salgs, at framtida hans ble bestemt. Prisen han fikk var utrolig.

Siden var det bare å stå på. At han hadde anlegg skjønte han den dagen han oppdaget at det ikke bestandig var nødvendig å betale all verden for det han fikk tak i. Ofte fikk han diverse småting med på kjøpet for slikk og ingenting. Det hendte av og til at det fulgte med småtterier i varevogna som verken var kjøpt eller betalt.

At han i fritida vekslet mellom to sportsbiler, visste ikke folk på bondebygda. De visste heller ikke at han oftere spiste middag på luksuriøse restauranter, enn hjemme i sitt eget kjøkken. Om ikke så altfor lenge skulle han avvikle alt, førtidspensjonere seg, legge seg på rygg og nyte livet.

Den gamle bondekona tok imot ham på gårdsplassen da han kom humpende inn med varevogna. Da han steg ut fra bilen støvet det slik rundt den at han et øyeblikk ikke kunne se henne der hun sto.

- Det var da voldsomt som det støvet, hostet han fram.

- Ja, det har vært sånn etter at han Peder døde, knirket hun fram. - Her blir så veldig tørt. Jeg skal bli glad når alt er solgt og jeg kan flytte ned til aldershjemmet. Det blir så ensomt her uten han Peder ...

- ... ja, det gjør vel det, avbrøt han henne. Han var ikke kommet for å høre om Peder.

- Det var den gamle klokka og hjørneskapet du ville kvitte deg med, sa han da de sto inne i stua. Han hadde avslått kaffen. Kruttsterk kokekaffe og evinnelige prekener om avdøde gubber var gift for magen.

- Ja, om du er interessert i å kjøpe dem ... du vet, klokka har jo ikke vært orden siden han Peder ...

- Nei, den er jo gammel. Det koster en god del å få satt inn nytt urverk, sa han og lot øynene så vidt sveipe over vegguret. Tok han ikke feil sto den vel bare fordi salige Peder ikke lenger kunne være til stedet og trekke den opp.

- Det er slik med gamle ting ... , sa hun. Avbrøt setningen og ble stående og se på ham med øyne som to svarte kullbiter i det skrukkete ansiktet.

- Hvordan slik?

- Gamle ting, sa hun lavmælt. - Det er liksom bare minnene som har verdi, og det kan ikke måles i penger.

Han jattet med henne. Studerte hjørneskapet. Gjorde utregninger. Fant ut hvor mye han skulle tjene på det.

Den gamle kona lot ham være i fred i stua mens hun selv gikk ut på kjøkkenet. Et øyeblikk var han fristet til å gå raskt gjennom skuffene i en liten, lav kommode ved kortveggen. Se etter sølvtøy. Men han lot det være. Var han hyggelig med henne fikk han kanskje kloa i det også. Hva skulle hun med det på aldershjemmet?

Han gikk etter henne og foreslo en pris. Hun hadde satt seg ned på en benk. Satt og rugget litt med overkroppen.

- Du fikk jo kommoden billig, sa hun omsider. - Og klokka og hjørneskapet har jeg knyttet mange gode minner til ...

- Hva hadde du tenkt? spurte han fort. Før hun nådde å komme inn på Peder igjen.

Og han løy ikke der. Til syvende og sist måtte han ut med fire ganger det beløpet han hadde tenkt seg. Han kastet et kjapt blikk på den gamle. Hun kunne umulig ha lenge igjen. Og uansett hva hun døde av ville det se ut som en naturlig årsak. Så gammel som hun var. 

Hun sa summen, samtidig som han et øyeblikk trodde hun skulle la gebisset følge kronebeløpet. Men hun snappet gebisset med tunga før det forlot munnhulen.

Selv var han sikker på at han ville ha svelget sine egne løstenner, om han hadde vært i besittelse av slike, da han hørte prisen. Det var et verdenshav mellom det hun foreslo, og det han hadde tenkt å tilby.

- Det er alt for mye, fikk han krestet fram. - Du må huske på at det er mye som må fikses på de tingene.

De begynte å forhandle. Gamla viste seg å være en dyktig forhandler. Hun var ikke tapt bak ei hestekjerre.

- Vanligvis betaler jeg kontant, sa han, da de endelig ble enige. - Men nå har jeg ikke så mye penger med meg. Jeg hadde aldri tenkt meg at det skulle bli så dyrt!

Og han løy ikke der. Til syvende og sist måtte han ut med fire ganger det beløpet han hadde tenkt seg. Han kastet et kjapt blikk på den gamle. Hun kunne umulig ha lenge igjen. Og uansett hva hun døde av ville det se ut som en naturlig årsak. Så gammel som hun var.

- Jeg kan betale deg fjerdeparten nå, og resten om et par dager, jeg setter pengene inn på kontoen din, sa han.

- Jeg har ingen konto, sa hun. - Du kan la sakene være her og betale resten når du kommer og henter dem.

- Men jeg har tom bil, skal jeg kjøre tomhendt herfra?

- Ja, ... om du ikke er interessert i å kjøpe en gammel kiste. En riktig pen kiste er det. Han Peder har arvet den fra far sin, som igjen arvet den fra sin far, som igjen ...

- Hvor har du den kista?

- I låven. Vi kan gå se på den.

De gikk. Hun foran i retning låven. Han begynte å bli lei av hele greia. Irritert på seg sjøl fordi hun hadde presset prisen så voldsomt i været. Hadde ikke møblene vært virkelig verdifulle skulle han gitt blaffen. Han ville fortsatt kunne tjene store penger på dem, så han ville absolutt slå kloa i dem. Når ryktet om at den gamle enka skulle flytte til aldershjemmet kom ut, ville de andre haiene dukke opp. Han aktet fortsatt å ligge først i løypa.

Hun viste ham kista som sto i et hjørnet av låven. En likkiste av edeltre. Lokket var dekket av utskjæringer.

- En likkiste! utbrøt han forbløffet.

- Oldefaren til Peder laget den i sin tid.

- Men han brukte den ikke?

- Nei, det ble ikke til det. Det fortelles at sønnen hans syntes den var for fin til å graves ned.

Når det gjaldt det siste var han enig. Utskjæringene symboliserte et menneskes liv fra vugge til grav.

- Siden ble den å gå i arv fra far til sønn gjennom mange generasjoner. Et slags klenodium. Vi fikk ingen barn, Peder og jeg.

- Nei, sa han. Bergtatt av treskjærerarbeidet.

- Hva skal man med en slik kiste? Jeg vil ikke begraves i den. Min skal være hvit som nyfallen snø, sa hun.

- Ja, sa han. Uten å vite hva han svarte på.

- Og ingen vil ha den.

- Nei, sa han. - Hvem har vel bruk for en likkiste.

Han visste om mange. Han visste om en hel del som var villig til å betale i dyre dommer for noe slikt. Ikke for å begraves i den, men for å ha den. Selv i hans egen omgangskrets av forretningsmenn og kunstnere fantes disse menneskene. Folk som var villig til gi ham en pen slump bare for å ha en likkiste stående i stua. Det var en måte å bli lagt merke til. Bli omtalt.

Selv var han i stand til å gå langt for å få tak i den. Veldig langt. Kanskje over lik. Om det så skulle være den siste handelen han gjorde, før han førtidspensjonerte seg.

- Du kan få den som pant for forskuddet på de andre tingene du skal hente hos meg. Om du vil ha den? sa hun.

Han klarte å skjule sin begeistring. Snakket ikke om noen pris. det fikk komme senere. Han bare lot som han motvillig tok imot den. Sammen fikk de buksert den inn i varebilen ved hjelp av en sammenleggbar vogn han alltid hadde med seg. Kista var utrolig tung. Men så var det også kvalitet tvers gjennom, fra ende til annen.

Så overlot han forskuddet til den gamle kvinnen, satte seg inn i bilen og etterlot seg en sky av støv på gårdsplassen. Først da han svingte inn på riksveien tillot han seg å slappe av. Begynte å plystre på en melodi, oppdaget at det var pengegaloppen og ga fra seg en hjertelig latter.

Girkassen ga fra seg de kjente skrapelydene da han presset bilen oppover bakken mot lagerhallen, og plutselig sto han helt i ro. Han dro håndbrekket til seg, prøvde å lirke bilen inn i et nytt gir, men måtte innse at det var nytteløst. Han bannet intenst for seg selv.

- Bare en ting å gjøre, mumlet han for seg selv. - Jeg må få kista over på vogna og dra den opp det siste stykket.

Han satte øyeblikkelig i gang. Fikk etter mye strev buksert kista over på vogna. Den kjentes enda tyngre enn ute ved låven. Like etterpå begynte han å dra kjerra etter seg.

De første meterne gikk bra. Sola var i ferd med å forsvinne bak en ås. Han håpet det ville bli litt kjøligere. Etter et par minutter stanset han, la vogna på tvers i bakken og vrengte av seg jakka. Slengte den oppå kista. Fortsatte.

Noen meter senere kjente han hvordan svetten klistret skjorta fast til overkroppen. Han måtte stanse igjen. Rette på buksene. De hadde en lei tendens til å sige ned. Samtidig klappet han seg på magen og innrømmet for seg selv at det nok var blitt vel mye snaps og feit mat de siste årene.

Han beit tennene sammen og fortsatte. Men først fjernet han jakka fra kistelokket. Ingen vits i å dra på unødvendige bører. En gang falt han ned på knærne, men da han kikket opp fra sin knestående stilling oppdaget han at det var like før han var på toppen av bakken.

Da det bare var fem, seks skrittlengder igjen av stigninga, kjente han at en ny pause var nødvendig. Det svei i brystet og prikket i den ene foten, som om den manglet litt av bevegeligheten. Et par stikkende smerter i magen fortalte at han var i ferd med å pådra seg muskelkrampe, så han dreide vogna på tvers igjen og støttet seg til den. Svimmel var han også. Man skulle nesten tro kista var laget av bly. Han sto slik i et par minutter, og bestemte seg for å ta den siste, korte strekninga i et eneste jafs.

Han trakk pusten dypt et par, tre ganger, tok spenntak og dro i gang. Vogna fulgte etter. Han nærmest småløp noen meter før han forsto at han var på toppen. Først da tillot han seg å puste ut. Smertene jog gjennom kroppen. Han slapp vogna ned og sjanglet bort til kista for å støttet seg til den. Bakken var urolig under ham, som han sto på et båtdekk. Samtidig løftet han på kistelokket og så ned i den. Den var polstret på innsida.

En ypperlig plass og legge seg nedpå et par minutter, tenkte han, og krøp oppi. Et godt leie mens jeg venter på at kreftene kommer tilbake.

I samme øyeblikk han la seg begynte alt over ham å svive. Smertene han hadde trodd var muskelkrampe jog opp i brystet. Noen dreide en kniv rundt i hjertet. Han fikk en hånd opp på kanten av kista, men den seg langsomt ned igjen.

Han så ikke sola som gikk ned bak åskammen.

Tidligere offentliggjort i flymagasinet til Braathens SAFE, På Norske Vinger i 1997.

Illustrasjon: Graffiti på vegg i Bergen. Foto: VEI.