Lørdagstur i kulturlandskap
Lørdagstur i kulturlandskap Tekst: VEI Foto: Bjørg S og Vilfred I
Det er lite sne på Bugøyneshalvøya for tida. Og det som ligger igjen etter mildværsperiodene på det nye året er nå blitt til hard skare. Så sist lørdag bestemte vi to pensjonister oss for ta en gåtur i nærområdet. Det bestemte vi på fredagen ettersom værmeldingen lovte fint, stille vær med et par kuldegrader. Så da lørdagen kom ble sekken pakka med nødvendig niste, piggskoene ble tatt frem og varme klær ble valgt ut. Som bugøynesværinger flest var vi forberedt på at litt vind kunne det bli av og til uansett hva meteorologene mente.
Men på tur skulle vi, ikke noe ekstremtur som de Lars Monsen legger ut på, men på en behagelig lørdagstur.
Vi tok av ved lysløypa og grillhytta i Berginmitta og gikk i retning Mosedalen. Men før det observerte vi dagens første turistbuss med badegjester som stoppa oppe på Kuru. Ungdommene som kom med bussen strømmet ut på høyden for å nyte utsikten over fjorden og bygda. Samtidig forflytta en reinflokk på rundt 50 dyr seg fra utsiktspunktet og fulgte lysløpa et stykke før de fordelte seg flere steder i fjellsida.
Som nevnt er det lite sne så langt, og det som er er knallhard skare som egner seg mye bedre å gå på ved å bruke brodder enn enn å bruke ski. Vi kunne helt sikkert lett gått opp helt til toppen av Mosedalen på føttene om det var det vi hadde planlagt. Men planen vår var å gå mot Goppa og ende opp i Pipola. Første stopp skulle være et jaktskjul i området der Mosedalen begynner. Jaktskjul ble brukt av våre forfedre når de drev jakt på rødrev og fjellrev i området rundt bygda. Disse skjulene var steiner stablet på hverandre slik at jegeren kunne ligge bak disse steinene og vente på byttet. Skjulet som skulle fotograferes var dessverre fylt av sne der det ligge på et meget egnet sted under en bergnabb med oversikt over nedre del av Mosedalen. På sneen kunne vi se liggegroper etter et par rein som hadde ligget der. Og hvem vet, kanskje er det ikke bare rev som er blitt felt fra dette skjulet en gang for hundre år siden?
Et minne
Sjøl husker jeg godt en episode fra langt tilbake i tid. Nå går jeg ikke hundre år tilbake i tid, men helt i begynnelsen av 1960-tallet tenker jeg det var. Den gang pleide det å være skolemesterskap på ski inne i Kirkenesområdet. Slalåm var på programmet (selvfølgelig med vanlige ski). Finn Hjalmar Seipæjærvi og jeg hadde tatt turen opp til Mosedalen en dag for å trene slalåm i en av fjellsidene nederst i Mosedalen. (Her må jeg legge til at jeg aldri klarte å kvalifisere meg til noe skolemesterskap, verken på ski eller i andre mer sommerige idrettsdisipliner, mens Finn derimot gjorde det meget bra som skiløper både i skolemesterskap og i kretsmesterskap.) I fjellsida der vi skulle trene slalåm oppdaga vi en rein som hadde brukket foten. Vi fant ut at vi måtte varsle noen og kom frem til at Hans Ingilæ i Pipola hadde en eller annen forbindelse med reineiere i distriktet. Dermed lot vi slalåmtreninga være og gikk ned til Pipola. Kan tenke meg det er den raskeste turen jeg har gått på ski noen ganger.
Hans hørte på hva vi hadde å fortelle og sa vi måtte bli med tilbake til Mosdalen og vise hvor reinen var. Han tok med seg en kjelke på turen opp. Vel framme sjekket han reinen før han tok frem en kniv for å avlive den. Om det var en krumkniv (en kniv som ble benytta for ved slakting, avliving, av rein ute i naturen) eller om det var en vanlig tollekniv kan jeg ikke huske. Men han ba oss snu oss bort og se et annet sted. Etter en stund ba han oss komme med kjelken. Da var reinen død og utblødd og sikkert også utvomma uten at jeg kan si det sikkert. Ørene på den hadde han nok tatt vare på, så da kunne han oppspore eieren. Da dyret var vel oppe på kjelken ba han oss om å dra den hjem. Vi så jo litt forskrekket på ham, men han sa det var vår rein siden vi hadde funnet den. Så vi dro kjelken med rein hjem til oss og den ble tatt inn i vaskekjelleren. Om det var vi som henta vår faste frisør, som også praktiserte slakteryrket, Johan Pandur, husker jeg heller ikke. Det var i alle fall han som parterte dyret, og det ble reinkjøtt til to familier den vinteren. Gratis.
Mot Goppa
Fra Mosedalen stadion fortsetter vi mot Goppa. Går over Laurilajordet. I dette området er naturen gavmild når det kommer til rette årstid. Her vokser det mye tyttebær, krøkebær og sopp. Også store, saftige blåbær som blir sent modne under fjellet og litt multer i gode multeår. På venstre side ser vi mot stedet der det gamle vannreservoaret til bygda lå. Fjellknausen på sørsida ha sikkert et navn, men det er ukjent for meg som ikke kommer fra Pipolasiden.
Vi ankommer høyden over Goppa og ser utover Bugøyfjorden. Et par jaktskjul har vi også sjekket ut. Noen er forseggjort, mens andre bare er noen steiner reist på høykant. Vi går ikke ned til Goppa, men fra der vi står ser vi spor etter pipolaguttenes aktiviteter. Dette var et område for dem. Det var deres hjemmebane. Den siste hytta de bygget der er synlig fra stedet vi står. Før den sto det et annet byggverk der, laget av andre gutter fra Pipola, tror jeg.
Bjørg prøver seg som revejeger, men dessverre har deler av steinmuren i jaktskjulet falt sammen så det var ikke lett å bli helt usynlig.
Over islagt myr
Vi går deretter over Pipolamyra (Fiskavikjængæ). I dette området var det slåttemarker for folk fra bygda. Nå har nok myra tatt det meste tilbake. Egentlig er dette opprinnelig en palsmyr, en myr hvor det en gang var store palser (tuer) som hadde enn kjerne av is også om sommeren. Ettersom det ble varmere klima så tinte også isen inne i tuene og disse kollapset så slik at det ble dammer av vann der de store palsene sto før. Nå når det er lite sne kan man går på den frosne myra og over disse islagte dammene. I en av de store tuene kan vi se at reven har gravd seg ganger. Her er det sikkert blitt født en del revekull opp gjennom årene. Rundt oss ser vi stadig vekk rein som forflytter seg, mens de går og beiter.
Mat må man ha
Matpausen tar vi i fjellskråninga i nærheten av det gamle vannbassenget. Knausen jeg ikke vet navnet på. På sørøstsida. Også her er det stablet opp noen steiner til et skjul for jegere. Og maten smaker som vanlig. Brød med brunost, kaffe og te. Vi blir ikke sittende så lenge ettersom det er en lett vind som stryker forbi oss. Man blir fort kald når det er et par kuldegrader. Så vi pakker sammen og går videre over den gamle steinalderboplassen i nærheten og krysser deretter myra igjen. På et av stedene der det var slåttemark kan vi se en sammenrast høysjå hvor bare deler av taket er synlig. Steingjerdet vi møter før vi går mot siste kulturminne vi skal se på vitner om tidligere tiders slit og arbeid.
Det har falt noen millimeter nysne om natta og haren har vært ute lenge før oss.
Den lille sletta hvor den gamle steinalderboplassen ligger.
Falske kanonstillinger
Det siste stedet der vi ser på et kulturminne er på baksida av høyden over Havnevesenet der oppdrettselskapet Lerøy har satt opp en antennemast. Rett bak der er det to steinringer fra 2. verdenskrig. Her var det to falske kanonstillinger under krigen. De tyske okkupasjonsmaktene hadde ved bl.a ved bruk av tømmerstokker laget noe som fra angripende fly fra Sovjetunionen kunne forveksles med ekte kanoner slik at de slapp sine flybomber over dette området og dered ikke bare bomba stillingene på Bugøya. Hvor vellykket det var vet jeg ikke, men resten av en flybombe like i nærheten tyder kanskje på at helt bortkastet var det ikke.
Turen ble på ca 7,5 km hvis man kan stole på det mobilen viser, og vi var borte i rundt 2,5 timer. Da vi er nede i Pipola på vei hjem igjen ankommer dagens andre turistbuss med badegjester til bygda.