Målet helliger av og til midlet av Jan Oskar Walsøe

Sultne, fortvilte og desperate folk er for meg langt verre å forholde seg til enn noen forskrudde gamle, skjeggete gubber. 

Graffiti på vegg i Bergen av gatekunstner MEDNØTT.  Foto: VEI

Målet helliger av og til midlet

27. Januar

Synet av Talibanledelsen på vei til Oslo i privatfly fikk det til å vrenge seg i magen på mange av oss. Få måneder etter at NATO forsvant ut av Afghanistan, sitter karene som har de mest ukultiverte og mest brutale holdninger til menneskelige og demokratiske verdier, på et luksusfly på vei til Oslo. At folk reagerer, er ikke rart. Dersom man ikke gjorde det, ville man være temmelig følelsesløs.

Det var ikke et ønske om å rehabilitere Talibanbevegelsen og dens holdninger i vestverden som førte til oppholdet i Oslo. Det var ikke norsk naivisme eller politisk hjernedødhet som ga oss det litt groteske bilde av Talibangjengen på flyet. Det var håpet om å redde millioner av mennesker fra sultedøden som gjorde at politikere med forståelse utover brutalitetens evangelium, valgte å gjøre et forsøk på å finne en løsning på en enorm humanitær katastrofe.

Jeg var like sjokkert over flybildet som alle andre som reagerte. Men det var inntil jeg så Danmarks Radios dekning av Oslomøtet. Der ble det sendt en reportasje fra fattigdommen i Kabul hvor jeg blant annet fikk se en gutt som tigget, og fortalte han prøvde å skaffe seg penger så mamma kunne få kjøpe seg litt brød. Da skjønte jeg at dette handlet om mer enn storpolitikk, at det er snakk om å redde unger, kvinner og andre fattige fra en fryktelig katastrofe.

Sultne, fortvilte og desperate folk er for meg langt verre å forholde seg til enn noen forskrudde gamle, skjeggete gubber. Situasjonen er nemlig at da alliansen som skulle holde Taliban stangen og bygge et demokrati, forsvant ut av landet med halen mellom beina, så etterlot de seg et samfunn i demokratisk og humanitært kaos. De åpnet alle dører for Taliban samtidig som landets midler som befinner seg i utenlandske banker, ble «frosset». Dermed ble et fattig land bare enda fattigere, og samtidig faktisk også farligere for oss alle.

De internasjonale straffereaksjoner mot Afghanistan har ført til at selv de hjelpeorganisasjoner som er i landet, ikke får inn midler til å arbeide mot sultkatastrofen. Dermed står millioner av mennesker i ferd med å sulte i hjel. Dersom Oslomøtet kan være et bidrag til å redde unger fra sultedøden, betyr det for meg at møtet har vært nødvending og viktig.

Jeg har ingen tro på at Taliban umiddelbart vil endre sine holdninger. De vil neppe arbeide i demokratiets ånd. Men for meg betyr ikke det at vi da skal straffe et helt folk som er straffet nok ved å måtte leve med Taliban som sine politiske ledere. Av og til kan prisen for å hjelpe unger fra døden være høy, men den prisen må vi bare betale. Taliban straffes ikke om millioner av unger sulter i hjel.

https://www.jowalsoe.com/450532881