Marionettens bekjennelse av Harald E Isaksen

Faktisk ante jeg ikke hvem Jørgen var. Sist var det Karstein, før det igjen Leo. Eller var det Albert? Jeg likte ikke rollen som reserve og innbytter, men kunne ikke si nei til Lisa.  

Marionettens bekjennelse                                       Krim av Harald E Isaksen

Egentlig hadde jeg alt meldt avbud til det årlige hageselskapet hos Kari og Jakob. Eneste grunnen til at jeg hvert år ble bedt, var at Jakob og jeg var gamle skolekamerater. Nå var han direktør og høyt på strå, og min vaktmesterjobb var lite å skryte av i rikmanns selskap.

Men så ringte Lisa. – Hei, Ola, du min venn i nøden. Jørgen måtte plutselig bort i forretninger. Du vet hvor opptatt han er, og jeg har så lyst til å gå i det selskapet …

Faktisk ante jeg ikke hvem Jørgen var. Sist var det Karstein, før det igjen Leo. Eller var det Albert? Jeg likte ikke rollen som reserve og innbytter, men kunne ikke si nei til Lisa. Jeg var håpløst forelsket. Hun var en lyshåret gasell, så utrolig vakker at hun tok pusten fra meg. Men for henne var jeg nok bare en venn å holde i hånden og betro seg til. Hun sa alltid at jeg kom med så gode råd. Da jeg ringte på døra til leiligheten hennes og hun åpnet, var hun så nydelig der hun sto at jeg i ren refleks grep etter henne, men hun smatt unna som et dådyr og lo.

- Så morsomt det skal bli med en fest!

Jeg følte triumf der vi kom arm i arm til festen. Mennene snudde seg og kledde av henne med blikket, og kvinneansiktene ble skjeve av misunnelse. Verten styrte oss mot en gruppe som lo av en trøtt vits. – Det er en du må treffe.

Mannen sto med ryggen til, likevel kjente jeg ham straks igjen. Johan Selvik var administrerende ett eller annet i et fiskeindustri-konsern. Jeg hadde håpet å slippe og treffe ham.

- Nei, er det ikke Ola! ropte han og grep om hånden min med begge hender, så hjertelig at jeg kaldsvettet. – Hei, Johan, sa jeg flatt. – Lenge siden sist. Så presenterte jeg Lisa for ham.Han holdt henne lenge i hånden. Altfor lenge. Lisa hadde nydelige roser i kinnene, og hun stirret på Johan Selvik med funklende øyne.

- Har du kona med? spurte jeg.

Han svarte ikke og overså meg fullstendig. – Gleder meg å treffe deg, Lisa! Johan Selvik var gift med Helen. Tankene mine gikk tilbake. Jeg hadde trodd at det skulle være Helen og meg. Vi hadde holdt sammen så lenge, men så presenterte jeg henne for Johan Selvik på en skolefest, og hun var straks opp over ørene forelsket i ham. Heldigvis leger tiden de fleste sår. Jeg tenkte ikke da på at hun var datter til distriktets rikeste mann. Den gang var jeg oppriktig glad i Helen.

Selvfølgelig måtte det danses i hageselskapet hos Kari og Jakob. Nå slapp man å gjøre de friskeste fraspark, for av en eller annen merkelig grunn foregikk dansen på gressplenen. Det var vidunderlig å gå dansen med Lisa. Noe verre var det sammen med vertinnen som lå tungt mot meg og luktet hvitløk.

Verten styrte musikken. – Siste dans! ropte han og lette etter konen sin med øynene. Jeg styrtet mot Lisa. Hun så meg ikke. Hun smilte mot Johan Selvik og var på et blunk i armene hans.

Lisa kom til meg uten at jeg ringte og inviterte. Hun satt henslengt i sofaen med et drømmende uttrykk i øynene. – Jeg er forelsket, Ola, sa hun uten videre.

Jeg prøvde å smile. – Hvem er denne typen? spurte jeg og følte meg idiotisk fordi jeg var redd for å miste Lisa, for jeg hadde aldri eid henne, annet enn i fantasien.

- Det er en hemmelighet, sa hun. – Bare du skal få vite det. Hun bøyde seg fortrolig over bordet. – Johan, Johan Selvik, sa hun.

- Han er gift, Lisa. Hva tror du han har tenkt å gjøre? Skille seg?

- Ja, det tror jeg, sa hun med overbevisning. – Han har selv sagt det.

Jeg ristet på hodet og tok Lisas hånd i min. – Hør her, sa jeg ettertrykkelig. – Johan Selvik har alltid bare tenkt på seg selv. Han giftet seg inn i en rik familie, og ikke en gang for din skyld vil han skusle bort rikdommen.

Lisa tok hånden brått til seg, som om hun fikk et støt. Hun stirret sint på meg. – Du er bare sjalu! Hun reiste seg, og jeg så ingen grunn til å stoppe henne da hun gikk mot døra.

Jeg så ikke Lisa på uker, og de gangene jeg ringte, var hun ikke hjemme 

Jeg så ikke Lisa på uker, og de gangene jeg ringte, var hun ikke hjemme. Ved en og annen anledning traff jeg på Johan Selvik. Fiskeindustri-konsernet han satt i ledelsen for, bygde opp en egen avdeling i småbyen vår, noe som gjorde at han ble bukket inn alle dører. Det er klart at han var en meget betydningsfull mann, og av og til slo tanken meg at det kunne vært meg.

- Hvis du er ute etter en ny vaktmesterjobb, så stikk bare innom kontoret, sa Johan Selvik og slo meg på skuldra. Han hadde den påtatte hjerteligheten i stemmen sin. Jeg nikket og kjente noe vokse i halsen. Jeg svelget klumpen. – Hvordan går det med kona di? spurte jeg. – Med Helen går det bra. Hun lengter etter å flytte tilbake. Det skal bli godt å få kone og barn hit. Han la til med et lite skuldertrekk: - De er på en kort ferietur i Orlando.

Akkurat da hadde jeg lyst til å gripe tak i slipset hans og trekke ham ned i søla, fortelle hva jeg skulle gjøre ham hvis han bare så på Lisa en gang til. – Lisa har snakket om deg, plumpet jeg ut med, men angret meg med det samme jeg så ham stivne til.

- Lisa? sa han hult som om han ikke husket henne. Så lo han. – Jeg er lykkelig gift, Ola. Lykkelig gift!

Endelig ringte Lisa. Hun inviterte seg selv på besøk. Jeg hørte på stemmen hennes at hun var ute av balanse. Jeg laget en drink til henne. Taust drakk hun halvparten, stirret på meg. – Har du truffet ham i det siste?

Hvem?

-Johan, selvfølgelig, sa hun litt irritert. – Hva snakker han om?

Han snakker om det fine huset de har kjøpt oppe i Skogeråsen. Han snakker om at han lengter etter kona si.

Det er klart at det siste jeg sa var stygt sagt av meg. Med begge hendene klamret hun seg til glasset og gråt. - Herregud, Ola, hadde jeg kunnet styre følelsene mine. Han sier at det vil ruinere ham hvis noen finner ut om oss. Vi treffes alltid i en annen by på et eller annet hotell. Nå gråt hun med høye hikst. Lisa nikket takknemlig da jeg kom tilbake med en ny drink til henne. – Du hadde rett hele tiden, Ola. Han tenker ikke på å skille seg. Jeg snakket med ham i går. Da sa han … han sa at han skulle drepe meg hvis jeg ikke sluttet å plage ham.

- Drepe? Jeg stirret på henne. Tenkte på den samtalen jeg hadde hatt med Johan Selvik. Var han redd for at ryktene skulle fatte ild?

- Ja, drepe, sa hun med overbevisning i stemmen. – Likevel elsker jeg ham. Kanskje han innerst inne også elsker meg.

Jeg lo og hørte selv at latteren lød stygg. – Kona flytter snart til byen. Han vil ikke ha deg hengende i armen. Det beste er at du kommer deg vekk, får ham ut av blodet.

Hun ble ikke sint, ristet bare stillferdig på hodet. Da syntes jeg så inderlig synd på henne. Vi tok noen drinker og snakket til langt på natt, inntil hun begynte å småduppe i sofaen. Så sa hun noe som gjorde meg varm: -Ola, på en måte er jeg mest glad i deg.! Jeg la et teppe over henne og gikk selv og la meg på soverommet.

Neste morgen var hun borte. En lapp på bordet fortalte at hun lovte å ringe.. Lisa ringte aldri. Jeg ringte flere ganger hjem til henne, men fikk ingen svar. På mandagen ringte jeg kontoret hvor hun jobbet. Nei, hun hadde ikke vært der på mange dager. Ingen beskjed hadde hun heller gitt. Med Johan Selviks drapstrussel i bakhodet tok jeg kontakt med alle hennes bekjente, men hun var søkk borte og ingen visste noe.

Lisa var ikke vant med å bli avvist. Hadde hun oppsøkt Johan Selvik, truet med å avsløre det hemmelig forholdet? Hvor desperat kunne han bli. Jeg fikk ikke Lisa ut av hodet. Samtidig vokste raseriet mot Johan Selvik.  

Lisa var ikke vant med å bli avvist. Hadde hun oppsøkt Johan Selvik, truet med å avsløre det hemmelig forholdet? Hvor desperat kunne han bli. Jeg fikk ikke Lisa ut av hodet. Samtidig vokste raseriet mot Johan Selvik. Først hadde han tatt Helen fra meg. Nå satt han på den grønne gren. Så tok han Lisa. En natt jeg lå og stirret ut i mørket, så jeg Lisa for meg. Jeg reiste meg i senga og strakte armene mot henne. I det samme visste jeg at alt bare var fantasi, og jeg gråt nok en liten skvett der og da.

Utpå ettermiddagen dagen etter dro jeg på besøk til broren min som drev en gård et godt stykke fra byen. Mens han var i fjøset, gikk jeg inn på kontoret hans og lånte den lille oistolen jeg visste han hadde og noen skudd. Meningen var å bruke pistolen for å få Johan Selvik til å forstå alvoret i situasjonen

Jeg visste at han pleide å spasere fra kontoret til restauranten hvor han spiste middag og inntok sine drinker. Jeg ventet på ham ved kontoret og kom da kjørende som tilfeldig forbi. - Hei, Johan. Hopp inn! Jeg hadde alt åpnet døra på passasjersiden for å gjøre det vanskelig for ham å avslå.

Han nølte. – Det er ikke lange biten, sa han. Likevel satte han seg inn.

Jeg svingte ut fra fortauet. – Er huset snart innfyttingsklart? spurte jeg. – Jeg hører rykter om at det blir pusset opp for hundretusener.

– Ganske snart. Han var svært kort. – I slutten av måneden.

– Skal bli hyggelig å se Helen igjen, sa jeg.

Jeg kjørte inn i en sidegate. Det gikk en stund før han reagerte.

– Hvor …

Jeg avbrøt ham. – Noe jeg må snakke med deg om, sa jeg fort , svingte ut på veien ned mot grustaket ved elva. – Må snakke med deg om Lisa?

Om Lisa? Han spilte forbauset.

Ja, Lisa. Hva har du gjort med henne?

Han satt taus en god stund, så begynte han å le. – Lisa, det helvetes dumme ludderet. Si meg, Ola, du vokter vel ikke fortsatt på dyden hennes?

Jeg bremset rasende. Han la merke til at jeg kjente med hånden innenfor jakka da jeg bremset opp og muligens så han pistolskjeftet i et glimt. I alle fall åpnet han døra og løp ut. Jeg fulgte hatefullt etter ham nedover mot elva. Han snublet klosset i noen steiner. Jeg skjøt to skudd og traff minst med det ene. Sakte krøp han mot vannkanten med en arm stivt trykket mot siden, så snudde han hodet og stirret med øyne som et øyeblikk lyste underlig blanke.

Jeg siktet mot hodet. Det første skuddet var for Lisa. Resten var for alt det andre. Så dyttet jeg ham med foten ut i elva.

Liket var fortsatt ikke funnet da jeg noen få dager senere reiste til nabobyen på et kurs i varme- og ventilasjonsteknikk. Jeg var akkurat kommet hjem igjen da det ringte på døra. Jeg ble mildt sagt overrasket. For der sto Lisa. Brun og fager.

- Kjenner du meg ikke igjen? Hun lo. – Så rar du ser ut. Jeg gjorde som du sa. Jeg stakk fra det hele. Klarte ikke å snakke med noen. Har vært på Gran Canaria. En vidunderlig reise. Jeg skjønner nå hvor dum jeg har vært. Hun la armene om skuldrene mine og kysset meg vått på munnen.

Det hadde aldri skjedd før, og jeg frøs på ryggen.

                                                                                                                         Tidligere offentliggjort i Vi Menn 1998