Menneskeskapt og naturlig natur av Randi Irene Losoa

Vi tør påstå at de cirka 90 år gamle stolpefundamentene som går oppover Mosedalen ved Bugøynes, og forsvinner over fjellet i retning Bugøyfjord, fremstår som monumenter.

Men også andre ting i våre nære områder, både naturlige og menneskeskapte, kan man muligens se, om ikke storøyd, men med interesse.

Vi skal i denne artikkelen bevege oss fra Mosedalen i øst, nærmere bestemt ved Bugøynes. Så videre til Marigoppa i Sør-Varanger kommune, og ender opp et sted mellom Advik og Barsnes i nabokommunen Unjargga gielda/Nesseby kommune.

Mosedalen

Mosedalen strekker seg opp mot 315 meter over havet, underveis blir det derfor noen stigninger, en av dem heter Korketrekkeren, navnet forteller sitt. Folk bruker stien oppover dalen hele sommeren, her treffer man også på turister som vil opp og ned, nesten loddrett ned til den gamle sjølaksefiskeplassen Ranvika med sin frodige natur og de enkle fiskerhyttene som ble etablert i begynnelsen av 1900 tallet.

Den varierte floraen med de arktiske plantene; kanskje finner man hele spekteret her, for her ser vi alt fra bekksildre til verdens minste tre, polarvieren, som ikke blir mer enn en centimeter høy. Nå på høsten ser vi tillegg alle bærsortene samtidig som høstfargene blir mer og mer intense for hver halve dag som går. For ikke å glemme utsikten som er formidabel jo høyere opp man kommer, man skuer ut mot Barentshavet, over på Vadsø-siden og innover Varangerfjorden.

Og så har vi de fine stolpefundamentene som er satt opp for, ja, for omlag 80 år siden, kanskje mer. Her gikk telefonlinja, fra Bugøynes og over til Bugøyfjord. Fundamentene er satt opp med nærmest kirurgisk presisjon, hjelpemidlene var nok i første rekke hester, hakker, spader, spett og rå muskelkraft. Resultatet etter arbeidet vil bli stående for all fremtid, monumenter over fortidens slit og strev.

Ikke langt unna Mosedalen, i retning vest, midt mellom alle bunnsolide gamle fjellene med gneis, står det her, det som folk i Bugøynes sier, på finsk, er Det knuste fjell. Google translate sier at det knuste fjell på fisk er "murskattu kivi", vi stoler ikke helt på google-oversettelsene, for kivi på finsk er da visselig stein. Mens på Bugøynes-finsk heter fjellet "hajanainen kallio", (stavemåten ikke korrekt) altså det knuste fjell. For noen år siden sendte vi noen steinprøver til Norges geologiske undersøkelser (NGU), derfra fikk vi beskjed om at fjellet var der før dinosaurenes tid, og at dette knuste fjellet forteller oss at slik vil fjellene omkring forvitres - et sted langt, langt inne i fremtiden.

Marigoppa

Men la oss gå ned til Bugøynesveien som peker i en retning, mot vest. Vi stanser i Marigoppa, der en del av Bugøynesfolket har hyttene sine, de ble etablert som følge av forfedrene som hadde slåttemarkene sine her, og som tilbrakte hele sommeren her sammen med husdyrene sine.

Vi går fra veien og ned mot sjøen. En bred stripe med rullesteiner får oss vanligvis til å gå rundt, men ikke denne gang, for nå blir vi stående her og se utover fjæreområdene der nede - med de fine rullesteinene rett foran oss. Underlig å tenke på at for noen tusen år siden så rullet havets bølger lenge her, så lenge at de skarpe steinene som isen hadde knust løs av fjellene og brakt med seg ble glatte og runde, akkurat her hvor vi står, 25 meter over dagens havoverflate. Men så stanser blikket vårt midt i rullesteinene. Ei grop ligger midt i, en nokså dyp grop, cirka halvannen meter, kanskje mer. Gropa er helt rund, flere meter i diameter. Hva mer er, det er ganske så sikkert at gropa er menneskeskapt. Rullesteinene er av ulik størrelse, alle er mosegrodde. Så hva er dette? Vi fotograferer gropa fra alle vinkler og ser at i den ene enden av rullestein-stripa så er rullesteinene uten mose, de er lysere, mens steinene i gropa er altså mosegrodde.

Vi vet at det i nærheten er registrert boplasser fra eldre steinalder, men de ligger høyere opp. Vi sender bildene til arkeolog Jan Ingolf Kleppe i nabokommunen. Han mener at gropa er menneskelagd. Og antyder det vi selv også heller mot, at gropa er fra nyere tid, atskillig nyere tid. Og at gropa trolig er et skjul for jegeren som kanskje har jaktet på rev, ryper eller skutt reinsdyr herfra. Slike jaktskjul fins det mange av.

- Steinalder-boplassene ligger over 50 meter over havet, så denne gropa kunne ha vært fra yngre steinalder, men jeg tror gropa hører til vår tid, sier Kleppe på messenger og etter å ha studert bildene og kartutsnittet.

Men kanskje kjenner noen av leserne til denne menneskeskapte gropa, da vil vi gjerne ta i mot informasjon.

Advik - Barsnes

En dag fikk artikkelforfatteren en oppskjørtet telefon fra hyttefolk i Barsnes. Ekteparet Lillian og Kristian Hettervik Iversen fra Haugesund, har hytte i bygda. Og under en bærtur kom de over et merkelig hvitt felt i berget.

-Det ser ut som en dør, en port, vi har spurt for oss her i bygda, men ingen kjenner til den eller har sett den, sier Iversen.

Vi setter kurs for Barsnes og ekteparet blir med for å vise fram den hvite nokså kritthvite "natur-døren". Stedet er like oppfor veien, seks, syv minutter å gå opp. Og der er den. Et stort hvitt felt pryder bergveggen. Vi ser og ser, om det kan være snøkvarts, men nei, det kan ikke være det heller, vi lar fingrene plukke litt på det hvite feltet, nei, det sitter fast, er det malt eller... ? Er dette en stallo-dør?

Vi fotograferer, tar nærbilder og igjen går henvendelsen til Norges Geologiske undersøkelser (NGU).

Derfra kommer svaret raskt. Noen har malt bergveggen, det fins ingen tvil. Og da husker vi mer fra området, spor etter tunge kjøretøy, anleggsmaskiner.

Kanskje noen arbeidsfolk som falt for fristelsen til å gjøre noen apestreker?

Det greide de fint.

Tidligere offentliggjort i Ságat.