Novelle av Harald E Isaksen
Gylne tider, nye slekter.
Da oldefar skulle komme på besøk, ble Ole glad, men fra hans far, Karl, kom det et dypt sukk.
Anne så spørrende på sin mann før hun ble mørk og stram i ansiktet. - Hva mener du med å sukke slik? Det er sannelig ikke så ofte han kommer hit!
Oldefar het også Ole og ble ofte av den grunn kalt for Gammel-Ole. Han bodde alene på sitt nedlagte småbruk. Det småbruket han hadde håpet noen i familien ville overta og drive videre. Det siste halmstrået hadde vært at sønnedatteren Anne ville finne seg en jordbruksinteressert mann. Men Karl viste ingen interesse for jordbruk. Som han selv spøkefullt sa, så visste han knapt forskjellen på framme og bak på en sau.
- Hva mener du med å sukke slik? gjentok Anne.
- Det er bare det at din farfar snakker så mye. Og bare om en ting. Det vet du forresten godt.
- Han snakker om gården sin! utbrøt Ole ivrig. - Om gården og sauene han hadde. Og om ørreten i bekken! Du pappa, i sommer har jeg lyst å fiske i ørretbekken hans!
Faren snudde seg mot ham. - Vi får snakke om ferieplanene senere, sa han litt bryskt. - Nå er det sengetid. Marsj inn på rommet ditt!
Ole lusket slukøret ut av stuen, men lot døren til soverommet stå ørlite på gløtt. - Ole har rett, hørte han faren si, - gamlingen snakker om jord, høy og sauer. Han kan liksom aldri tilgi at vi ikke ville overta småbruket den gangen han tilbød oss det. Han aksepterer rett og slett ikke at vi velger å bo i byen og leve livet slik vi selv vil.
Da Anne svarte, var stemmen hennes dempet og beklagende. - Du må forstå det, Karl, at han la hele livet sitt ned i å videreføre småbruket. Han fikk en sønn, og det var sikkert veldig hardt for ham da far ikke viste interesse for å overta gården. Da jeg giftet meg med deg, øynet ham håp. Han var enormt opphengt i at vi skulle overta og drive det større og mer moderne. Jeg var jo der oppe hver sommer og hjalp ham, han lærte meg bevisst opp fra jeg var liten jente.
- Det er akkurat det, sa Karl oppgitt, - han er bitter på meg. Han synes du valgte feil mann.
Gammel-Ole hadde gråstripet dress. Det hvite skjegget var stusset kort, de hvite øyenbrynene var buskete og skjulte nesten de blå øynene som virket både bistre og gløgge. Hele ansiktet og skikkelsen med var som meislet i granitt. Ole sprang ned innkjørselen da oldefaren svingte inn porten. Straks han var ute av bilen, var guttungen borte hos ham og grep den digre neven. Så begynte han å gå i takt med den gamle mannen opp mot huset, gjorde seg litt stiv i kroppen og subbet med knærne.
- Du oldefar..., spurte han ivrig, - er det fortsatt store ørreter i bekken din?
- Mja, jo, det er jo en og annen storing. Du får komme opp en tur, så skal vi prøve fisket.
Karl sto og ventet på trappen. - God dag og velkommen! Lenge siden sist!
- Farfar! sa Anne som i det samme kom ut døren. Hun slo armene om Gammel-Ole og kysset ham på kinnet.
Like etter satt de ved bordet. - Jeg får så god appetitt når jeg ser så fin mat, sa oldefar. - Den gangen jeg hadde sauene, var jeg en varg etter mat. Et sunt liv med skikkelig arbeid i frisk luft, det skjerper matlysten. Mat hadde forresten vi bønder nok av bestandig. Vi tålte å møte dårlige tider. Vi trengte aldri bare å spise saltsild og vassgraut hver bidige dag, for ikke å snakke om velling med sirupsvann i ...
- Nå nå, farfar... Hvem trengte det? kom det mildt fra Anne. - I så fall er det lenge siden.
- Mja... sa Gammel-Ole og dro på det. Han la fra seg kniv og gaffel. - Men husk på at tidene kan endre seg! De som driver med jordbruk i dag har det for øvrig lettvint. I dag slår du høyet mens du sitter på en traktor. I gamle dager slo vi for hånd og hesjet fra morgen til kveld. Det er forresten ikke så veldig lenge siden ljåen var i bruk rundt om. Og for et fremskritt det var da siloen kom! Nei, i dag trenger en ikke å være stort til arbeidskar for å drive en gård. Maskinene gjør jo alt!
Karl kremtet. - Nå må vi spise mens maten er varm.
Gammel-Ole klødde seg på kinnet slik at øret beveget seg. Så grep han kniv og gaffel igjen, stirret framfor seg og sa lavt: - Jeg ville bare si at det er trist å se livsverk stå og forfalle.
- Du kunne jo selge, sa Anne forsiktig.
- Til fremmede! utbrøt Gammel-Ole. - Nå nei! fortsatte han og la litt nølende til, samtidig som han sukket: - Hvem ville forresten drive et så lite gårdsbruk i dag?
Da de satte seg til frokostbordet neste dag, hadde Gammel-Ole ennå ikke vist seg.
Karl nikket mot den tomme stolen. - Han er vel ikke blitt syk?
- Han bruker lang tid på å kle seg, sa Anne. - Og han pusser skoene hver morgen.
Karl hadde sukker i teen. - Hadde han bare latt være å snakke så mye om det samme. Alt dreier seg jo om den lille jordlappen...
Anne så på ham. - Hva med deg selv? Hva snakker du om? Jo, om den lille sirkelen du lever i - kontoret, bensinstasjonen og hjemmet...
Karl ble irritert. - Men han har jo aldri noe nytt å fortelle! Det er alltid det samme! Hva er vitsen med å komme med denne bonderomantikken gang etter gang?
Døren gled stille helt opp og samtale ved kjøkkenbordet stilnet øyeblikkelig. Gammel-Oles munn smilte stramt, øynene var nesten skjult under øyenbrynene. Han satte seg.
Karl orket ikke å late som ingenting. - Hørte du hva jeg sa?
Gammel-Ole nikket.
- Jeg vet ikke hva som gikk av meg, farfar. Selvsagt har du rett til å snakke om hva du vil. Det er bare det at jeg blir så lei av å høre om jordbruk og gamle tider.
Den gamle mannen så ikke opp. - Du har helt rett, Karl. En såpass gammel mann som jeg ser kanskje ikke tingene så klart bestandig. Du har nok rett i at jeg maler på det samme. Men jeg har aldri snakket om romantikk!
Illustrasjonsfoto. Ukjent fotograf.
Karl reiste seg fra bordet. Heller ikke han klarte å se på den andre. - Jeg beklager. Det var ikke sånn ment, og det var ikke ondt ment. Men nå må jeg avgårde...
Da oldefaren var ferdig med frokosten, dro Ole ham med seg inn i stuen, det var noe han ville fortelle ham. - Pappa mener ikke å være stygg, sa guttungen fort. - Jeg tror han misunner deg, for han er bare på kontor hele dagen.
Gammel-Ole ristet på hodet. - Nei, gutten min, jeg tror ikke han misunner meg. Han mener heller ikke å være stygg. Det er bare det at det er en annen tid nå. Han tidde et øyeblikk, gned seg over øynene til kantene ble røde, sukket og snakket som til seg selv: - Det jeg har gjort, er gjort. Jeg burde bli ferdig med det.
Ole følte seg trist på oldefars vegne. - Vil du ha brus, oldefar? spurte han plutselig.
Gammel-Ole skulle til å si "nei takk", men så la han merke til guttens ansikt og strøk ham over håret. - Ja takk, det skulle smake godt.
Ole løp inn på kjøkkenet, - Mamma, kan jeg få brus til oldefar?
-Og til deg selv også, ikke sant?
Han ristet energisk på hodet. - Nei, bare til oldefar.
- Ta med et glass til deg selv også, du, gutten min.
Idet samme hørte de det gikk i en dør. Begge snudde hodet lyttende og undret seg da de hørte stemmen til Karl inne fra stuen. Hadde han ikke kjørt av gårde til kontoret?
- Du må unnskylde, farfar, sa Karl ustøtt. - Jeg burde ikke sagt det jeg sa. Men jeg har alltid hatt følelsen av at du i bunn og grunn ikke liker meg fordi jeg ikke ville bli bonde og så plutselig ramlet ordene ut av meg. Men du skjønner det, at bonde kunne jeg aldri bli, jeg passer ikke til det...
- Jeg forstår det, gutt, brummet Gammel-Ole. - Innerst inne forstår jeg absolutt det. Det er meg det har vært noe galt med. Jeg har vært så opphengt i det at ingen i familien liksom syntes å se noen verdi i den jorda jeg har styrt med all min tid. Men tidene er annerledes. Tingene forandrer seg. Jeg har bare hatt så vanskelig for å godta det. Du har sikkert fått nok av bitterheten min. Det er min feil alt sammen.
- Vi vil gjerne besøke deg i ferien, sa Karl. - Ole snakket om det senest for noen dager siden. Jeg kunne forresten også tenke meg å prøve fiskelykken i ørretbekken din.
Gammel-Ole nikket og klappet Karl på skulderen. Ole og moren smilte til hverandre da de hørte han si: - Men nå må du komme deg på arbeidet, gutt! Får du sparken, har du ikke andre muligheter enn å bli bonde, hvor elendig du enn er til det! Du gjør sikkert god nytte for deg - der du er, la han til med grøtet stemme.
Ole så opp på moren med tindrende øyne og var ikke et øyeblikk i tvil om hva han ville bli når han ble stor.
Tidligere offentliggjort i Familien, 1999.