Novemberbrev fra periferien: Reisen hjem

Det er fint å reise. Komme til varme land med kritthvite badestrender. Eller kanskje til en millionby hvor man kan være en anonym del av det pulserende livet i gater, smug og utesteder. Se nye områder og historiske bygninger, møte ukjente mennesker og bli kjent med gamle og nye kulturer.

Selv om flyreiser ikke er det jeg er mest begeistret for så pleier jeg å se fram til en av dem. Den begynner når du har kjempet deg gjennom køer og sikkerhetskontroll, blitt strippet for alt som kan brukes som våpen og du endelig kan gå ombord i flyet på Gardermoen. Når flyet så akselererer, hjulene slipper taket i rullebanen og du kan lene deg tilbake i setet og vite at nå gjenstår bare siste etappe. Veien nordover. På forhånd har du sikret deg vindusplass, på høyre eller venstre side. Alt ettersom hva du vil se dersom været er på din siden og skyene holder seg borte. Venstre side dersom du vil se fjellområdene mellom Sverige og Norge. Høyre side om det er andre ting du vi følge med på. Er du heldig kan du se fjellene i Sarek nasjonalpark. Der et sted i elvedalene mellom fjellene, over myrene og brusende elver går de sagnomsuste, storvokste sarek-elgene. Du er for høyt oppe til at du kan se dem, men du vet de er der. Brev fra periferien

Ukkonsaari. Foto: VEI