Lørdagslesning: O'jul med din glede ...

Jens Werge hadde allerede tastet de første sifrene i politiets nummer, da han plutselig husket andre hengere han hadde latt stå igjen andre steder. Ville de tro på at han ingenting visste. Sakte lot han hånden med telefonrøret synke. 

Da fjernsynsskjermen sendte bildet av trailertilhengeren inn i stua til Jens Werge satte han det kalde ølet han koste seg med i vrangstrupen. Samtidig med at han prøvde å hoste opp ølet, justerte han lyden ved hjelp av fjernkontrollen.

Han hadde halvveis ligget i stolen, men var på et øyeblikk kommet opp i sittende stilling. Med overkroppen svakt hellende framover fulgte han med i hva reporteren pratet om.

Fjernsynsreporteren snakket om en tilhenger full av sprit. En tilhenger som var funnet på tomta til et bilopphuggeri. Eieren av bilopphuggeriet ble intervjuet og fortalte at han ingen ting visste om spriten. Det var han som hadde meldt ifra til politiet ettersom han ikke visste hvem som hadde satt fra seg hengeren der. Han hadde oppdaget den på mandagsmorgen da han kom på jobb.

- Du mener altså at du ikke visste hva den inneholdt? spurte reporteren.

Mannen i kjeledress, som drev huggeriet, dro på smilebåndet før han svarte.

- Det er kanskje ikke så sikkert at jeg hadde meldt ifra om jeg det hadde visst, sa han. Samtidig skottet han rundt seg. Som for å være sikker på at ingen andre hørte hva han sa.

Etterpå ble en polititjenestemann intervjuet. Han bekreftet framstillinga. De hadde fått melding på mandagsmorgen om tilhengeren. En rask sjekk viste at den inneholdt flere tohundreliters fat med rent sprit. Siden var hengeren holdt under oppsikt i fire dager, uten at noen kom for å hente den. Sannsynligvis hadde smuglerne fått kalde føtter. Noe måtte ha skjært seg.

Dagsrevyen gikk over til et nytt innslag. Jens Werge dempet lyden. Han løftet ølglasset til munnen og tok en solid munnfull. Flere tusen liter sprit, hadde reporteren sagt. Et mysterium.

For Werge var det ingen mysterium. Han hadde selv plassert hengeren der. Hektet den av bilen og bare latt den stå der etter beskjed fra sjefen, Holm.

- Når du kommer natt til søndag lar du hengeren med kjemikaliene bli igjen på tomta til Olsen Bilopphuggeri, hadde Holm sagt.

Kjemikalier! Og han hadde trodd på det. Trailersjåføren som aldri stilte spørsmål. I to år hadde han kjørt for Holm. Det hadde aldri falt ham inn at sjefen brukte ham til smugling.

Jens Werge hadde allerede tastet de første sifrene i politiets nummer, da han plutselig husket andre hengere han hadde latt stå igjen andre steder. Ville de tro på at han ingenting visste. Sakte lot han hånden med telefonrøret synke.

Han hadde straks kjent igjen tilhengeren på skjermen. Sannsynligvis var det meningen at en annen av Holms sjåfører skulle hente den like etterpå. En som visste hva den inneholdt. Noe hadde gått galt. Det eneste de hadde gjort var å fjerne alle kjennetegn, så vogna ikke kunne etterspores. Spriten hadde de latt stå igjen.

Jens Werge forsto med ett at det ikke var noe voldsomt tap for Holm. De andre hengerne kunne tyde på det. Holm kunne bære tapet. Dersom han, lille sjåfør Jens Werge, gikk til politiet, ville det nok ikke føre noe godt med seg. Holm hadde sikkert sitt på det tørre. Et øyeblikk lurte han på om han kunne tyne noen penger ut av sjefen. Ta en telefon til ham og forlange litt av overskuddet. Litt av det han visste fantes i safen hans på kontoret. Safen han fikk et innblikk i en gang han måtte ha noe forskudd. Han slo tanken fra seg og skjenket seg et nytt glass øl.

Det var da han igjen hadde satt seg i stolen, og prøvde å få orden på tankene, en ny idé slo ned i ham. Koden! Han visste koden til Holms safe! Han hadde sett den gangen på kontoret. Med sin hjerne for tall satt den ennå som spikret. En ny plan begynte å ta form i hodet.

Jens Werge var ferdig med planlegginga to dager før juleaften. Lillejuleaften skulle han slå til. Et aldri så lite julegratiale skulle Holm få stå for. Han var ikke redd for at safen ville være tom. Faktisk hadde han spekulert på hvorfor sjefen hadde så mye kontanter i den, da han to måneder tidligere oppdaget det. Nå forsto han det bedre. Svarte penger trivdes best i mørket. Det var ikke noe man bare spaserte inn i banken med. Dessuten hadde vel Holm behov for harde kontanter. Werge kunne tenke seg at de han drev sprithandel med helst ville ha knitrende sedler. Andre overførsler var kanskje ikke så populært i miljøet. Andre overførsler etterlot seg spor. Spor som dyktige etterforskere kunne følge.

Da Jens Werge i kveldsmørket spaserte nedover mot kvartalet hvor Holm hadde sitt kontor, smilte han. Heller ikke han skulle etterlate seg spor. Selv om det var tvilsomt om politiet noen ganger fikk vite om innbruddet, kunne det jo hende at Holm prøvde å sette sine egne sporhunder på innbruddstyven. Menneskelige sporhunder. Torpedoer, eller hva det var de kalte det.

Det var en god del folk ute og gikk i kvelden. Luften var klar og kjølig. Himmelen over ham var mørk av opplagret snø, men ennå var ikke snøfillene begynt å dale ned. Vårherren holdt på julesnøen. Utpå natta ville han kanskje la det lave ned. Gislefoss hadde sagt det i værmeldinga. Han var til å stole på. Sa han det ble snø, så ble det snø. Da ville asfalt og parker bli dekket av et hvitt, uskyldig lag snø. Da ville selv lukten av sporene hans bli borte. Når så kirkeklokkene ringte jula inn, ville han, Jens Werge, Holms enfoldige sjåfør, sitte ved plastjuletreet sitt og telle over julegratialet. Tok han ikke mye feil ville den være på noen hundre tusen. En blanding av både kroner og euro. Han gikk i egne tanker og støtte sammen med en eldre dame. Hun så litt skremt på ham, men smilte så tilbake til den lykkelige, unge mannen som unnskyldte seg og smilte til henne. Det var jul.

Inne i sentrum hadde Blå Kors rigget seg opp med sin julegryte. Folk som passerte la fra seg poser med klær de ikke lenger hadde behov for. Noen kastet penger i gryta. Jens Werge gikk også innom gryta og la to hundrelapper oppi. Jenta som sto der takket overstrømmende. Werge smilte. Det var jul. Han hadde råd til å avse et par sedler. Han kunne gi litt av sin overflod. Særlig når han tenkte på opptellinga han skulle ha på juleaften. Det skulle være hans julegave til seg selv. Pengene skulle han telle opp når jula ble ringt inn.

Ettersom han fjernet seg fra sentrum ble det mindre og mindre med folk. Ved den lille parken som lå ved Holms kontor var det nesten helt mørk. Han sto et kort øyeblikk og studerte omgivelsene. Da han ikke kunne se noen gled han inn i parken og ble borte.

Den billige, grønne plastbagen lå der han hadde lagt den, mellom noen steiner med en flat helle over. Den inneholdt klærne han skulle bruke, samt en lignende, grønn plastbag til å ha pengene i. Etter å ha forsikret seg om at han var alene, åpnet han glidelåsen. I mørket kledde han på seg den svarte treningsoverallen, de mørke joggeskoene, hanskene og finlandshetten. Spenningen sendte støt av elektrisitet gjennom ryggmargen. Jens Werge var ikke lenger en sjåfør. Han var et fantom. Han smilte.

Før han begynte å gå mot målet la han jakken, skoene og hanskene han hadde hatt på seg da han ankom, ned i bagen han hadde tømt. Forsiktig dyttet han den inn mellom steinene og la den flate hellen på. Den tomme bagen rullet han sammen rundt brekkjernet. Den tok minimalt med plass og kunne bæres i hånden.

Bakdøra var kontorets svake punkt. Egentlig rart at Holm ikke hadde fikset den? Han hadde en gang sagt han skulle gjøre det, men en diskret sjekk to dager tidligere visste at det ikke var gjort. Regnet vel med at ingen ville bryte seg inn hos ham. Det var alltid andre det skjedde hos.

Jens Werge forserte bakdøra i løpet av tjue sekunder. Vel inne i bygninga tok han i bruk en liten lommelykt. Det var ennå to dører å passere før han var inne i kontoret. Mens han jobbet med den første av dørene kjente han svetten bryte fram overalt på kroppen. Det var ikke bare spenninga, men også frykten for å bli grepet. Et kort øyeblikk avbrøt han arbeidet, lyttet ut i rommet. Kom det ikke en lyd fra den andre sida av veggen? Så slappet han av igjen. Bygningen var tom. Det var ingen her på kveldstid. Spesielt ikke på lillejuleaften. Bare nerver.

Han dyttet opp døra. Et av hengslene kunne vært bedre smurt. Lyden den ga fra seg nådde ikke bare ørene hans. Det var som noen skar ham med glass nedover ryggvirvlene. Det må da høres flere hundre meter borte, jog det gjennom hodet hans. Du skulle holdt deg til sjåførjobben, sa han til seg selv. Dette er ikke noe for deg. Men da det ikke kom noen respons på lyden, visste han at det bare var inne i hodet den ble forsterket. Ingen andre kunne ha hørt den. Han fortsatte.

Døra til Holms kontor var han mer uforsiktig med. Han brøt sund låsen uten å tenke på at noen kunne høre det. Han ville bli ferdig. Komme seg ut. Klærne var nå blitt gjennomvåte av svette. Finlandshetta klødde noe voldsomt. Han rev den av seg. Hva i all verden skulle han med den? Bygningen var tom.

Heldigvis var koden den samme som tidligere. Et siste knepp fortalte ham at døra var åpen, og han dro den sakte opp. Den var tyngre enn han hadde tenkt seg.

Pengene lå i flere plastposer. Han hadde ingen anelse om hvor mye det var. Med skjelvende hender stappet han de opp i bagen. Et raskt overslag fortalte ham at dette måtte være flere hundre tusen. Et kort øyeblikk lurte han på om han skulle la brekkjernet bli igjen inne i safen. Den var fri for fingeravtrykk. Men så husket han på at han selv hadde kjøpt den for noen uker siden. Kanskje kunne den tilbakespores. Han tok den med seg. Han ville kaste den i bekken som buktet seg gjennom parken.

I parken skiftet han tilbake til de gamle klærne sine. Det han hadde brukt stappet han inn i den tomme bagen. Før han forlot stedet kastet han brekkjernet i bekken. Plasket var voldsomt. Han burde vært forsiktig, for det gjennom ham. En god stund sto han og lyttet, men ingen lyder hørtes etter plasket. Det var lillejuleaften. Han var alene. Du har begått det perfekte brekk, sa han til seg selv da han begynte å gå ut av parken. To minutter senere var han på vei inn mot sentrum igjen. Han bar på to grønne nylonbager.

Egentlig var planen at han skulle kvitte seg med de brukte klærne hjemme i blokka hvor han bodde. Der hadde han tenkt å legge de nederst i en søppelkonteiner i kjelleren. Renovasjonsverket ville ta seg av resten. De siste rest av det som kunne lede mot ham ville da være borte.

Det var da han kom inn til sentrum at den geniale ideen slo ned i ham. Prikken over i'en. Han kunne gjøre det enda enklere. Da han passerte jenta ved Blå Kors standen kastet han bare den grønne bagen med klærne opp i haugen med andre plastposer, bager og kasser. Jenta smilte til ham og nikket. Jens Werge smilte tilbake.

Juleaften ble en dag som sneglet seg av gårde. Hele dagen trødde han fram og tilbake i leiligheten. Det holdt hardt å vente til jula ble ringt inn før han begynte å telle pengene.

Jordas sentrum var flyttet til den lille, grønne bagen under treet. Den trakk ham dit gang på gang, men han klarte å vente. Spenninga var intens, nesten som de aller første julekveldene han kunne minnes fra sin barndom.

Da lyden fra kirkeklokkene tonet inn i leiligheten, kastet han seg over bagen allerede før den første tonen hadde dødd ut. Han rev opp glidelåsen.

De første han fikk tak i var en svart hanske, deretter kom snøringen på en joggesko til syne ...

Tidligere offentliggjort i VIMENN 1994

VEI