Påskegjesten Del I

Da var annerledes en gang for lenge siden. Den gang, for tjue år siden, mistet en mann livet sitt her. Jeg er den eneste som vet hvor. Og jeg er den eneste som vet hvordan. En forbrytelse hadde det vært. På en måte den perfekte forbrytelse.  

Årets påskekrim er i 3 deler. 

Del 1

Påskegjesten                       Krimnovelle av VEI                                                 Illustrasjoner av Irene Linangi

De siste fire hundre meterne fra veien benytter jeg meg av skiene. Dagslyset holder på å gi tapt for kvelden som sakte sniker seg nærmere. Det har falt snø etter flere dager med mildvær, og skiene glir lekende lett over det florlette laget av nysnø som ligger som et mykt silketeppe over skaren.

Jeg har lastet all proviant og bagasje i pulken. Den følger meg uten at det er nødvendig med anstrengelser av noen slag. Til tross for at jeg på en anstendig måte har prøvd å holde kroppen min i form, er det ikke til å komme unna at alderen begynner å kreve sitt. Ikke slik å forstå at jeg er en gammel mann, men likevel, nærmer man seg femti så nærmer man seg femti. I tillegg er det blitt altfor mange drinker de siste årene. Den siste kneika opp til hytta vil bli hard nok.

Det er ikke mange hytter i dette fjellområdet. Min hytte er den som ble bygd først. Etterpå er det kommet noen flere til, men avstanden mellom hyttene er rundt en halv kilometer. Så jeg ser fram til noen dager i fred og ro denne påska. Akter på ingen måte å oppsøke naboene mine. Dessuten har jeg ingen forhold til de som holder til i nabohyttene.

Ikke nå lenger. Da var det annerledes en gang for lenge siden. Den gang, for tjue år siden, mistet en mann livet sitt her. Jeg er den eneste som vet hvor. Og jeg er den eneste som vet hvordan. En forbrytelse hadde det vært. På en måte den perfekte forbrytelse. Den mange forbrytere drømmer om, men så få er gitt å oppleve. Om den perfekte forbrytelse da finnes.

For lenge siden ja. Det var da jeg møtte Cecilie Trøgesen på en vanlig tur oppe i fjellet. På tur tilbake til hytta, etter en av mine mange søndagsturer, hadde hun plutselig kommet mot meg i de skisporene jeg selv hadde laget. Hun snudde og slo seg sammen med meg på tilbaketuren. En skjønn kvinne. Det viste seg at det var hun og mannen hennes som hadde kjøpt nabohytta. Den forrige eieren hadde avertert den til salgs om høsten. Hun var kommet opp dagen i forveien for å gjøre alt klart til påskeferien. Mannen hennes, Torstein Trøgesen, skulle komme opp om kvelden.

Jeg ble med Cecilie til deres hytte for å ta en kopp kaffe. Da hun fikk av seg skiklærne så jeg hun var ennå vakrere enn jeg hadde trodd.  

Jeg ble med Cecilie til deres hytte for å ta en kopp kaffe. Da hun fikk av seg skiklærne så jeg hun var ennå vakrere enn jeg hadde trodd. Det var ikke bare ansiktet som trollbandt meg, også kroppen var fullkommen, som et verk fra en kunstnerhånd. Jeg ble sittende utover ettermiddagen, og etter en time byttet hun kaffekoppen min med et whiskyglass. Tida gikk bare så altfor fort, for plutselig så hun på klokka og sa hun måtte gjøre forskjellige ting før mannen kom. Da jeg lettere beruset krøket meg oppover mot min egen hytte visste jeg at det ikke bare var alkoholen som beruset meg. Jeg var beruset av forelskelse. Av håpløs forelskelse. Hun var gift med Torstein Trøgesen, skipsrederen med eierinteresser både på land og hav.

Ja, det er lenge siden, tenker jeg for meg selv da jeg stopper foran hytta og løsner draget til pulken. Det er kaldt inne i hytta. Før jeg gjør noe mer fyrer jeg opp i oljeovnen. Etterpå setter jeg meg ned på veggbenken jeg selv har snekret. Tankene går tilbake i tida.

Cecilie var ikke så utilnærmelig som fra først av antatt. Ganske fort fant jeg ut at hun hadde et godt øye til meg. Det tok heller ikke lang tid før jeg oppdaget at hennes mann var mer opptatt av forretninger enn av sin vakre kone. I alle fall virket det slik. Han var stadig vekk på farten, fra den ene forretningsavtalen til den andre.

Et par ganger ble jeg invitert bort til hytta deres denne påsken. Allerede da signaliserte Cecilie til meg at hun godt kunne tenke seg et eventyr. Torstein Trøgesen tumlet med sine forretningsplaner. Han hadde tatt arbeidet med seg til hytta også. Det var tydelig at han var forretningsmann til langt ut i fingerspissene. En ganske grei fyr, men ikke min type, og absolutt ikke Cecilies etter min mening. Dessuten var han noen år eldre enn henne.

For å gjøre en lang historie kort; det utviklet seg til et forhold mellom meg og henne. Ikke der og da, men i ukene etter at vi ble bedre kjent møttes vi ganske ofte i byen. På mange forskjellige steder. Jeg hadde på forhånd gjettet hvorfor hun hadde giftet seg med Torstein. Pengene.

- Selvfølgelig var det pengene, hadde hun sagt til meg en kveld hjemme i leiligheten min, etter at vi hadde elsket hett og intenst. Så hadde hun lagt til: -Men han er jo en ganske kjekk type ellers også.

- Men hvorfor innleder du da et forhold til meg, spurte jeg henne.

- Hvorfor? Du spør som du har vett til. Penger er ikke alt her i livet, og du ser jo sjøl at han nesten aldri er hjemme.

Det var som hun sa. Han var nesten aldri hjemme. Og en ung kvinne som Cecilie hadde behov for noe mer. Det var det jeg ga henne. Og jeg var opp over ørene forelsket. Jeg fikk i sannhet oppleve det at stjålen kjærlighet smaker best.

Da jeg erklærte min grenseløse kjærlighet til henne avviste hun den ikke. Langt derifra. Hun bedyret at den var gjensidig. Men hun la til at det aldri ville bli snakk om ekteskap mellom oss. Hun ville ikke ha en fattig sveiser som levde fra måned til måned. Slettes ikke når sveiseren kunne være hennes elsker, og skipsrederen hennes bankkonto.

Når forandringen kom er jeg ikke helt sikker på. Nå i ettertid vet jeg at det var hun som først lanserte planen. Dersom Torstein forsvant ville hun overta hele forretningsimperiet. Hun var enearving.

- Og da, hadde hun sagt, da kunne jeg godt tenke meg å gifte meg med min egen sveiser!

Hun hadde sett på meg med de vakre, grønne øynene da hun sa det. Kanskje hadde jeg syslet med tankene sjøl også uten helt å være klar over det. I alle fall reagerte jeg ikke nevneverdig på ordene. At Torstein Trøgesen plutselig skulle falle om og dø en naturlig død var ikke å tenke på en gang. Vel nok hadde han virket stresset i den senere tid, men ellers var han sunnheten selv. Og den gang var han ennå ikke fylt førti. En mann i sin beste alder.

Mens jeg hadde mitt forhold til Cecilie traff jeg av og til skipsrederen. Et par ganger var jeg til og med hjemme hos dem og spiste middag. Invitert dit av Cecilie, som "tilfeldigvis" hadde truffet meg ute i byen. Om jeg hadde dårlig samvittighet? Kanskje litt. Ikke så mye på grunn av det jeg gjorde, men fordi det så ut som Torstein Trøgesen stolte blindt på sin kone. Egentlig var han en likefram type. Det ville ikke vært vanskelig å like ham dersom man det ville. På en av sammenkomstene våre foreslo han selv at vi skulle ta en fisketur til sommeren en gang, en gang vi var samtidig på hytta.

Denne fisketuren vi skulle ta sammen var det som skulle komme å forandre livet til Cecilie og meg. Utover mot sommeren vokste det fram en plan hos oss om at vi kanskje kunne kvitte oss med Torstein på en eller annen måte. La han forulykke. La han bli borte på en av hytteturene.

- Men vil ikke noen få mistanke til meg da? spurte jeg Cecilie.

- Det er vel ingen som trenger å vite at dere har vært på fisketur sammen, svarte hun. - Dessuten er det ingen som vet om forholdet vårt. Hvorfor skulle da noen mistenke deg?

Det var noe i det hun sa. Hvorfor skulle noen mistenke meg? Allerede da visste jeg at jeg ville gjøre et forsøk. Hun hadde meg i sin makt. Jeg var hjelpeløs i hennes garn, og det verste var at jeg likte det.

Det begynner å bli varmt i hytta. I tillegg til oljefyren har jeg også fyrt opp i peisen. Da jeg var ute i boden etter mer ved fikk jeg en merkelig følelse av at jeg ikke var helt alene. At noen holdt meg med oppsikt. Det snødde kraftig ute, og det var blitt mørkt. Jeg skulset litt og skyndte meg inn. Denne følelsen av å bli overvåket har jeg hatt mange ganger disse siste tjue årene. De pleier å forsvinne etter et par whisky, så jeg skjenker opp et glass og setter meg på nytt i sofabenken.

Torstein Trøgesen og jeg hadde en slags uformell avtale om at vi, en viss weekend i juli måned for tjue år siden, skulle ta den fisketuren vi hadde snakket litt om. Jeg hadde vært på hytta en ukes tid da han dukket opp en fredagskveld. Etter en hyggelig kveld, meget mer hyggelig enn man kunne tenke seg en kveld mellom to rivaler kunne være, avtalte vi å dra på turen utpå dagen som fulgte.

Også fjellrøya kunne bite villig vekk, dersom man bare kom på riktig tidspunkt. Dessuten var flere av disse vannene dype som bare fjellvann kan være. 

Det var en vakker dag å dra på fisketur. En sval vind imot oss sørget for at dagen ikke var altfor varm til å gå rundt på fjellet med ryggsekk og fiskestang. Trøgesen var ukjent i området, og derfor var det jeg som stakk ut kursen. Jeg visste om flere fjellvann hvor det slettes ikke var umulig å dra opp flere kilosørreter i løpet av kort tid. Også fjellrøya kunne bite villig vekk, dersom man bare kom på riktig tidspunkt. Dessuten var flere av disse vannene dype som bare fjellvann kan være. Planen jeg hadde lagt opp til var at jeg ved et av disse vannene ville benytte anledningen til å kvitte meg med min følgesvenn. Noe nøyaktig måte hadde jeg ikke tenkt ut, men regnet med at dersom jeg bare fikk slått han i svime med en stein så ville det være enkelt å senke han ned i dypet et sted.

Turkameraten min hadde selvfølgelig ikke noen ideer om de planene jeg gikk og tumlet med. Han virket tillitsfull, og gledet seg til at vi skulle komme fram til et vann, slik at han skulle få prøve fiskelykken. Det ville overhode ikke by på problemer å slå ham ned bakfra med en stein.

Allerede ved det første vannet vi stoppet ved fikk Trøgesen en ørret på trekvart kilo. Det var en fryd å se han bakse med fisken. Gleden som lyste ut av ansiktet hans, da han hadde fisken velberget på land, ga et stikk inni meg. For å unngå altfor kompliserte tanker tenkte jeg istedenfor på Cecilie. Det hjalp. Torstein Trøgesen angikk liksom ikke meg. Hvor kald jeg egentlig var kan vel best beskrives med min neste handling. Mens jeg så på at han sløyde og rensket fisken sa jeg plutselig:

- La oss steke fisken på glørne før vi går videre. Vi spiser den til lunsj.

- Ja, hvorfor ikke. Det er lenge siden jeg spiste fisk stekt på glør ute i naturen. Jeg tror ikke jeg har gjort det siden i guttedagene, svarte han og så på meg med glede og forventning i øynene.

Det jeg ikke sa til ham var at dette forslaget mitt var som bøddelens håndslag til den dødsdømte. Han skulle få innta sin siste måltid.

Vi gjorde opp ild, og straks etter at det lille bålet var brent ut la vi fisken på glørne. Godt innpakket i vått avispapir. En lang tid etter måltidet lå vi der på bakken, stirret inn i glørne og småpratet. Eller det var Trøgesen som pratet mest. Jeg lå og røkte og hørte på. Han fortalte om oppveksten på Vestlandet. Om barndommens lykkelige dager. Om tider da alt bare hadde vært lek og glede. Han hadde vært en ivrig fisker helt til han begynte på sin økonomiske utdannelse, da ble det ikke tid lenger. Og etter at han hadde overtatt rederiet etter sin far ble det slettes ikke tid.

- Men nå, sa han. - Nå skal jeg ta meg tid. Jeg føler det som livet igjen strømmer inn i cellene når jeg kan ligge ved et bål under åpen himmel. Jeg skal ta meg tid til å finne tilbake til det opprinnelige.

Jeg svarte ham bare med enstavelsesord, mens jeg lot blikket hvile på en foss som styrtet ned fra fjellet på den andre sida av vannet. Ved fossens fot stakk det opp en del steiner med sine runde former. Svart i alt det hvite. Som et grafisk bilde i stort format, formet uten menneskers innblanding. Et par ganger så han granskende på meg. Spurte om ikke jeg også følte det på samme måten. Hva jeg svarte vet jeg ikke. Men jeg forsto at jeg måtte få utført mitt ærend før det ble for sent. Jeg begynte faktisk å like mannen som lå på den andre siden av det utdøende bålet. For å komme meg vekk fra stemningen jeg var på vei inn i tenkte jeg igjen på Cecilie og hennes deilige kropp. Det hjalp. Kjærligheten er hard.

Glasset mitt er tomt. Jeg sitter og stirrer inn i de blafrende flammene i peisen. Slik blafret også bålet der oppe på fjellet før vi stekte fisken og delte den. Som to blodsbrødre. Men det eneste vi hadde felles var hans kone. Og det var det bare jeg som visste.

Et øyeblikk slår det meg at det skjer noe i mørket utenfor hyttevinduet. Jeg reiser meg opp og ser ut gjennom glasset. Bare stillhet og mørke. Så vidt jeg kunnet se da jeg kom til hytta var det ingen spor som førte til de andre hyttene. De kommer nok ikke opp til påskefjellet før i morgen. Jeg tar det tomme glasset og fyller det opp igjen. Kjenner at jeg allerede er lettere beruset, men pytt, det er ferie. Da jeg setter vekk flaska får jeg igjen denne følelsen av at noen ser på meg. En følelse som i enkelte tilfeller har fått meg til å dykke altfor langt og lenge ned i flaska. I stille stunder har jeg også angret på den gjerningen jeg utførte. Jeg er tross alt ingen forherdet forbryter. Selv selvangivelsen har jeg i alle år fylt ut etter beste evne uten noe særlig tanke på svindel. I de senere år har jeg slått meg til ro med at når ting er gjort, så er de gjort. Da er de ikke til å forandre på. Hensikten de er gjort i spørres ikke så ofte.

Anledningen til å kvitte meg med Trøgesen kom fortere enn jeg hadde ventet. Og da slo jeg straks til. Slettes ikke kaldt og rolig som jeg hadde planlagt. Da heller impulsivt og planløst som om det kun var en refleks, og ikke overlagt handling.

Vi hadde satt oss ned på en høy bergknaus over et vann. Ett av de mange, nesten bunnløse, fjellvann i området. Trøgesen satt på en stein nær stupet ned til vannet. Vi pustet ut etter å ha strevd oss opp en bratt fjellskråning. I ryggsekken min hadde jeg noe tørket kjøtt som jeg rakte ham. Ba han skjære seg et stykke. Han tok fram kniven sin og skar i kjøttet. Plutselig glapp den kvasse kniven og skar seg dypt inn i venstrehånden. Øyeblikkelig slapp han kniven for å ta hånden i nærmere øyesyn. Jeg rakk å se at han blødde stygt da jeg bøyde meg ned mot ham. Så dyttet jeg ham utfor skrenten. Unødig hardt skjøv jeg til ham. Han hadde overhode ikke ventet noe angrep. Før han eller jeg visste ordet av det, raste han ned fjellsida mot vannet. Bare et blikk rakk han å kaste på meg. Et totalt uforståelig blikk. Tydeligvis forsto han ikke hva som skjedde, han skrek i alle fall ikke. Dessuten slo han sannsynligvis hodet i fallet ned skråningen.

Fortsettelse følger