Påskegjesten Del II

Straks jeg hørte plasket fra vannet nedenfor, akte jeg meg forsiktig mot kanten. Noen småsteiner rullet ennå ned i sporene etter Trøgesen. 

Årets påskekrim er i 3 deler.

Del 2

Påskegjesten                    Krimnovelle av VEI                                      Illustrert av  Irene Linangi

Straks jeg hørte plasket fra vannet nedenfor, akte jeg meg forsiktig mot kanten. Noen småsteiner rullet ennå ned i sporene etter Trøgesen. Det steg noen luftbobler opp fra vannet, men så ble også de borte. Bare sirkelrunde bølger som klukket mot fjellsiden vitnet om at noe hadde brutt vannflaten for sekunder siden.

Foten av fjellet gikk bratt ned i vannet i en strekning på flere titals meter. Lenge lå jeg på magen og stirret fra den ene siden til den andre. Alt forble stille. Var det så enkelt å ta livet av en mann? Jeg var fullstendig rolig. Følte ingen anger. Følte bare en hul tomhet vokse et sted inni meg. Et sted hvor jeg ikke fikk tak på det. Ikke før jeg tenkte på Cecilie. Da fyltes tomheten.

Det var først etterpå, da jeg hadde kommet meg bort fra kanten og reiste meg igjen, at jeg ble grepet av et snev av panikk. Kanskje ikke panikk akkurat, men manglende evne til å systematisere tankene mine. Det var kniven med sin blodrøde blad som fikk meg ut av balanse. Den lå som et vitne i sollyset og fortalte at noe hadde hendt. Jeg tok den fort opp og kastet den ned i vannet under meg. Alt det andre lot jeg ligge. Ryggsekken og fiskestanga til Trøgesen. Jeg ville at de tingene skulle bli funnet der på fjellknausen når man satte i gang leting etter skipsreder Trøgesen.

Det var mens jeg gikk og ruslet langs vannkanten for å sikre meg mot at mitt offer på en mirakuløs måte hadde berget seg, at jeg begynte å tenke på kniven. Dess mer jeg tenkte på den dess sikrere ble jeg på at jeg hadde gjort en tabbe da jeg kastet den i vannet. Her må jeg minne leseren på at jeg fra før av ikke var noen forherdet forbryter. Derfor var det kanskje denne ideen om kniven dukket opp. Jeg begynte altså å tenke på om det var mulig å ta fingeravtrykk av den etter at den hadde ligget i vannet? For de ville selvfølgelig finne kniven der nede når de lette etter Trøgesen. Den dag i dag vet jeg ikke om det er mulig å skaffe seg fingeravtrykk av gjenstander som har ligget noen dager i et fjellvann.

En annen ting jeg tenkte mye på var at de som eventuelt fant kniven, ingen grunn ville ha til å begynne søk etter fingeravtrykk. Det var Trøgesens kniv. Av såret ville de se at han hadde skåret seg før han falt. Sannsynligvis i selve fallet, ville de tenke. Men om det nå var en eller annen geskjeftig etterforskerspire som begynte å spørre om at kanskje han hadde prøvd å forsvare seg med kniven før han falt? Selvfølgelig var det ingen grunn til å spørre om slikt, han hadde jo vært alene på fisketuren sin. Og ikke trodde jeg at noen politiaspiranter, ansatt av staten og lønnet etter statens offentlige lønnsregulativ, ville få slike banebrytende tanker, men likevel? Det jeg aller minst ønsket var en politimann i uniform utenfor døra.

Det endte med at jeg tok Tøgesens sekk og fiskestang med meg. Jeg bar utstyret flere kilometer bort fra vannet hvor han hadde funnet sin grav. Under denne operasjonen, som varte en times tid, beholdt jeg mine ullhansker på. Utstyret hans etterlot jeg ved et av de største vannene i området. Flere kvadratkilometer stort, og også det utrolig dypt enkelte steder. Det var store sannsynligheter for at liket til Trøgesen aldri ville bli funnet. I alle fall ikke i det vannet de først ville søke etter ham i, og heller ikke i de nærmeste vannene som lå omkring. Etterpå prøvde jeg å fiske litt for meg selv, men oppga det da gleden på en måte var borte.

Jeg har fortsatt å fiske i alle disse årene som har gått. Men jeg fisker ikke ved det vannet mer. 

Her jeg sitter i min hytte husker jeg alt det som skjedde som om det bare er passert et par dager. Det jeg husker best er det uforståelige blikket han satte i meg før han forsvant over kanten. Ansiktet har jeg glemt, men blikket er meislet fast.

Jeg har fortsatt å fiske i alle disse årene som har gått. Men jeg fisker ikke ved det vannet mer. Men hver sommer i tjue år har jeg vært der. De fant aldri Trøgesen. De søkte vel aldri i det vannet hvor han forsvant. Så egentlig var den operasjonen jeg foretok etter drapet genial. Det ble på en måte det punktumet som bekreftet den på en måte perfekte forbrytelsen.

Opp gjennom årene har jeg forresten en gang vært på nære nippet til å kjøpe meg dykkerutstyr for selv å dykke i vannet. Skulle liksom tilfeldig finne ham. Jeg har innbilt meg at jeg da ville bli kvitt blikket hans. Om jeg var den som sørget for at han kom i vigslet jord. Heldigvis har jeg ikke gjort det. Det ville kanskje blitt litt for mange spørsmål å besvare da. Sportsdykkere flest dykker ikke i fjellvann. De holder seg til havet.

Avtalen jeg hadde med Cecilie var at jeg ikke skulle kontakte henne de nærmeste ukene etter at mannen hennes ble meldt savnet. Hun mente det var best vi holdt en lav profil da vi hadde hytter i nærheten av hverandre. Det kunne jo være noen som koblet oss sammen. Selv de uskyldigste mennesker har tanker man ikke skulle tiltro dem.

Jeg klarte å la være å ta kontakt i åtte dager. Da måtte jeg bare ringe til henne. Det var kjærligheten som drev meg. Da jeg snakket til henne i telefonen, svarte hun:

- Jeg har sagt at du ikke skal ta kontakt med meg. Du må ikke spolere alt.

- Måtte bare høre stemmen din, sa jeg kjærlig til henne. Da hun ikke svarte la jeg til for å muntre henne ennå litt mer:

- Og de finner aldri Torstein igjen.

- Men ikke ring meg igjen, vær så snill, jeg tar kontakt med deg. Hun la på før jeg riktig fikk summet meg. Jeg ble stående et øyeblikk med røret i hånden. Det var liksom ikke den kjærlige Cecilie som hadde snakket til meg. Hun hadde hørtes kald og metallisk ut i stemmen. Men så slo jeg alt fra meg, hun hadde tross alt mistet sin mann. Og letemannskapene lette fortsatt etter ham. Litt rart syntes jeg også det var at hun ikke hadde spurt meg hva jeg hadde gjort med hennes forhenværende mann.

Det gikk to uker. Det gikk tre uker. Cecilie kontaktet meg ikke. Jeg bestemte meg for å vente til etter minnegudstjenesten før jeg tok kontakt med henne igjen.

Forresten er det en ting jeg har glemt å fortelle. Mandagen etter at jeg kom til byen igjen, etter turen med Trøgesen, fikk jeg en merkelig telefon. Det var en kvinne som ringte. Hun presenterte seg fort og spurte om ikke jeg hadde hytte ved siden av Torstein Trøgesen. Utrolig nok så var stemmen min uten skjelving da jeg bekreftet dette. Videre spurte hun meg om jeg hadde vært på hytta i helga. Jeg valgte å svare bekreftende. Da hun spurte meg om jeg hadde sett ham der oppe nølte jeg et lite øyeblikk, før jeg spurte henne etter navnet hennes på nytt. Jeg hadde ikke fått det med meg. Det var da hun la på, uten forvarsel.

Det merkelige var at Trøgesen på dette tidspunktet ikke var meldt savnet en gang. Da kvinnen ikke ringte flere ganger gikk jeg ut ifra at det var noen fra arbeidsplassen som hadde begynt å savne ham, han hadde kanskje lovet å være tilbake til mandagen.

Jeg hadde ikke hørt noe fra Cecilie siden den siste telefonsamtalen. Bare en forelsket mann kan vite hvilken kvaler jeg led gjennom denne lange tida. 

Trøgesen hadde vært en kjent person i den ikke altfor store byen hvor vi levde. Derfor var det en selvfølge at det skulle holdes minnegudstjeneste over ham. Det skjedde en måneds tid etter at han var forsvunnet. Jeg hadde ikke hørt noe fra Cecilie siden den siste telefonsamtalen. Bare en forelsket mann kan vite hvilken kvaler jeg led gjennom denne lange tida. Jeg gikk på jobb som normalt, oppførte meg så vanlig jeg kunne og stormet deretter hjem etter arbeidstid. Underveis kjøpte jeg det jeg trengte av mat og noen aviser. Matlysten var forresten ikke av det helt store, så jeg tok av meg flere kilo i denne perioden. Ikke på grunn av den forbrytelsen jeg hadde utført, men på grunn av min lengsel etter Cecilie.

Kveld etter kveld satt jeg hjemme ved telefonapparatet. Denne oppfinnelsen som kan bringe så mye glede, men også så ufattelig med sorg. Kort sagt kan man si at jeg beleiret apparatet, klar til å kaste meg over den ved det minste tegn til lyd. Utallige ganger løftet jeg av røret og slo de første sifrene til min elskede, men alltid hadde jeg viljestyrke til å legge på før det siste sifferet ble slått. Etterpå ringte jeg telefonuret eller værmeldinga. Sånn for sikkerhets skyld, for å sjekke at apparatet var i orden. Men dette er det vel bare en forelsket mann som kan forstå. Kjærligheten er hard.

Da minnegudstjenesten gikk av stabelen klarte jeg ikke å holde meg lenger. Som en nattens tyv snek jeg meg av gårde til kirka. Jeg passet på å komme for sent og klarte å smette usett inn på bakerste benk. Samtidig med meg kom det en annen etternøler inn i kirka. Det var en kvinne. Inne i kirka var det en god del folk. Forretningsfolk og venner av Trøgesen. Hans sørgende enke satt framme på første benk. Det eneste jeg fikk se av Cecilie var den svarte ryggen på drakten hennes. Men det var nok. Jeg visste at nå kunne jeg holde ut et par uker til.

Like før minnestunden var slutt snek jeg meg ut igjen. Ville komme meg vekk før de andre. Også kvinnen som var kommet inn omtrent samtidig med meg reiste seg. Hun hadde sittet på bakerste benk på den andre siden av midtgangen. Da hun trådde ut fra benkeraden møtte blikket hennes et øyeblikk mitt. Det var noe med det blikket. Jeg vet ikke hva. Kvinnen var omtrent på min alder, kortvokst, men slank og spenstig i kroppen. Håret var så mørk at det skinte i blått. Hun skyndte seg ut før meg. Heller ikke hun ville møte noen, kanskje en hemmelig beundrer av avdøde skipsreder Trøgesen?

Og jeg gikk hjem til min telefon for å vente. Men da Cecilie ennå ikke hadde ringt meg tre uker etter minnegudstjenesten ringte jeg henne. Hun tok telefonen og svarte med fløyelsstemmen sin:

- Cecilie Trøgesen.

- Hei, sa jeg. Det var så lenge siden jeg hadde hørt stemmen hennes at jeg ikke fikk til noe mer originalt. Kjente mattheten i kroppen og fortsatt så å snakke. - Du lar ikke høre fra deg?

Det ble en kort pause i den andre enden. Den varte kanskje i noen små sekunder. For meg virket som en evighet av tid. Så snakket Cecilie:

- Å, er det du? Du skal ikke bry deg om å kontakte meg mer.

Først forsto jeg ikke hva hun sa. Det var som hun snakket et fremmed språk for meg. Men av tonefallet gikk det opp for meg at noe var galt. Det var ikke min Cecilie som snakket til meg. Hun fortsatt før jeg fikk sagt noe:

- Glem det som var mellom oss, det var en feiltakelse.

Ordene jeg sa inn i røret fosset ut av meg. Jeg hadde ingen kontroll over dem. Hva jeg sa eller ikke sa vet jeg ikke den dag i dag. Det eneste jeg vagt kan minnes er at jeg bedyret min evige kjærlighet til henne. Hun forsøkte gang på gang å avbryte meg, men jeg lot meg ikke stoppe. I uker hadde jeg vært taus og hjerte var fylt av henne. Jeg stoppet først da hun med en kald og ufølsom stemme sa:

- Hører jeg mer fra deg kontakter jeg politiet!

Det ble ikke sagt mer. Jeg la rolig røret på og forsto at hun hadde brukt meg i et eller annet spill. En tid var forbi. Jeg hadde vært hennes redskap. Men likevel, i to samfulle dager gikk jeg rundt i leiligheten og sørget over henne. Kunne ikke forstå det som hadde skjedd. Jeg forbannet henne og jeg unnskyldte henne. Torstein Trøgesen skjenket jeg ikke en tanke. Ikke den gang. Det kom først etterpå. Den tredje dagen gikk jeg ut i byen og drakk meg full. Jeg fortsatte med det så lenge at formannen min på jobben ga meg tre ukers permisjon, han forsto at jeg hadde behov for en renselsesprosess. Årene etter dette har det evige suget etter alkohol vært et stadig tilbakevendende problem. Når det gjelder kvinner har jeg vært mer måteholden.

Siste del i morgen