Påskegjesten Del III

Flammene sender lysskjær over to bilder jeg har hengende over sofabenken. To bilder jeg selv har malt. Ikke noe stor kunst, men ikke så verst å se på. Det bringer tankene over på kvinnen i kirka. Ikke den sorgfulle enken Cecilie, men den mørke på bakerste benk. 

Påskekrim i 3 deler.

Del 3

Påskegjesten                                 Krimnovelle  av VEI.              Illustrert av Irene Linangi.

Jeg går en tur til hyttedøra og åpner den ut mot den sene vinterkvelden. Påskefreden har senket seg over fjellet. Det snør fortsatt tett. I store flak danser snøkrystallene ned mot jorda. Som små engler. Mens jeg står i døra synes jeg å høre en lyd ute ved vedboden. Jeg trør ut på altanen og kaster et blikk bortover. Nei, der er ingenting. Ingenting jeg kan se i alle fall. Kanskje bare en hare som hilser meg velkommen tilbake til fjellet? Jeg lukker døren varsomt etter meg da jeg går inn igjen. En skal ikke slamre unødig med dører når vinterfjellet ånder av fred. Peisilden blafrer ennå levende. Flammene sender lysskjær over to bilder jeg har hengende over sofabenken. To bilder jeg selv har malt. Ikke noe stor kunst, men ikke så verst å se på. Det bringer tankene over på kvinnen i kirka. Ikke den sorgfulle enken Cecilie, men den mørke på bakerste benk.

Jeg traff denne kvinnen igjen en femten års tid etter minnegudstjenesten. Det skulle være en kunstutstilling i byen. Det var en kvinne som de siste årene hadde bodd i Italia som skulle ha en utstilling, sammen med en del andre kunstnere. Da jeg selv hadde syslet litt med maling ville jeg benytte anledningen til å se hvordan andre løste oppgaven.

Mens jeg gikk rundt i galleriet var det plutselig et bilde som trakk min oppmerksomhet til seg. Det var en dagligdags scene fra et torg i en liten landsby. Fra Italia, tenkte jeg. Hovedmotivet var noen personer som satt rundt et bord og delte et par vinflasker mellom seg. Først forsto jeg ikke hva det var med bildet. Det var ikke spesielt godt malt, originalt var det heller ikke. Så ble jeg plutselig klar over hva det var som hadde fanget min oppmerksomhet. Kaldsvetten brøt fram på kroppen min. Som på signal fra alle porer. Det var blikket til en av mennene ved bordet. Han stirret rett på maleren, med det samme uforståelige blikket som Torstein Trøgesen hadde satt på meg rett før han forsvant over kanten. Dette blikket, som med ujevne mellomrom hadde dukket opp og sett på meg. Spesielt i mine drømmer.

Jeg studerte ansiktet til mannen på bildet. Det var vanskelig å få tak i det. Et vanlig ansikt. Ansiktet til en mann som hadde en stenk av grått hår ved sin høyre tinning. Jeg kjente ham ikke, men jeg kjente blikket.

Først da jeg kom hjem og bladde i utstillingskatalogen fant jeg et fotografi av kunstneren. Det var den mørke kvinnen fra kirka. De siste femten årene hadde hun bodd i Italia, og dette var hennes første utstilling i gamlelandet. På bildet bak i utstillingsheftet var hun femten år eldre enn da jeg hadde sett henne under minnegudstjenesten. Men jeg kjente henne straks igjen.

Men allerede lenge før opplevelsen med bildet hadde jeg fått løsningen på Cecilies kalde holdning ovenfor meg. Det var som jeg hadde fryktet. Hun hadde bare ønsket å bruke meg som et redskap til å bli kvitt sin skipsredermann. Deretter hadde hun nok tenkt å leve godt og lenge på arven etter ham. Men det skulle ikke gå som hun hadde tenkt. Det skulle langt ifra gå slik hun hadde tenk. Du spøker ikke med kjærligheten.

Nå må jeg innrømme at jeg kontaktet Cecilie ennå en gang. Kunne ikke få meg til å tro at det virkelig ikke hadde vært noe mellom oss. 

Nå må jeg innrømme at jeg kontaktet Cecilie ennå en gang. Kunne ikke få meg til å tro at det virkelig ikke hadde vært noe mellom oss. Eller sagt på en annen måte; jeg hadde fortsatt et håp om at det var Torstein Trøgesen som hadde vært mellom oss og vår evige lykke. Jeg ringte ikke, jeg passet henne opp en dag hun kom ut av huset. Tilfeldig? spør du kanskje. Langt ifra. Som en elskovssyk hannkatt hadde jeg beleiret boligen hennes i en uke før anledningen bød seg. Det var siste gang jeg snakket med henne. Jeg trådde inn i hagen i det diffuse kveldslyset. Hun kjente meg straks igjen. Jeg snakket til henne før hun nådde å si noe, men det var bare jeg som snakket. Hun freste! Katter forstår fresing bedre, tenkte hun kanskje. Jeg forsto og stakk av. Likevel ikke før hun hadde truet med politiet ennå en gang.

Men det skulle altså ikke gå slik som Cecilie hadde tenkt. Da man skulle begynne å gjøre opp boet viste det seg at skipsreder Trøgesen slettes ikke etterlot sin sørgende enke en formue av uante midler. Sagt på godt norsk så var mannen bankerott. Konkurs. Av den grunn hadde han også vært så voldsomt aktiv den siste tiden. Han hadde prøvd å berge stumpene av rederiet. Ikke med et ord hadde han nevnt problemene for sin kone. Hun hadde seilt rundt i en lykkelig villfarelse om at alt var som det alltid hadde vært i deres korte ekteskap. Mens mannen stadig vekk hadde reist rundt og virkelig forsøkt å berge verdiene, hadde hans elskelige kone skaffet seg en elsker.

Det var ikke nødvendig å drive noe etterforskning fra min side for å finne ut akkurat dette. Avisene brettet ut de økonomiske problemene straks man i anstendighetens navn kunne gjøre det, etter at Trøgesen var forsvunnet og minnegudstjenesten avviklet. Så langt gikk man i sine spekulasjoner at man begynte å tvile på om mannen kanskje selv hadde valgt å forsvinne. Bare blitt borte ved å ta sitt eget liv. Men det var ikke gjengs oppfatning blant de som kjente ham. Ansatte som hadde jobbet for Trøgesen, og plutselig sto uten arbeide, fremhevet alle som en sin forhenværende sjef som en solid og pliktoppfyllende mann. De fikk seg ikke til å tro at han noen gang ville løpe fra sitt ansvar. De var alle enige om at det hadde skjedd en ulykke.

Hvordan gikk det så med Cicilie Trøgesen? Hun ble en fattig enke. Etter at boet var gjort opp viste det seg at ikke bare huset gikk med i konkursen, men også pengene fra livsforsikringspolisen glapp ut av hendene hennes da de gikk med til å dekke krav hos pågående kreditorer. De eneste som fikk noen glede av Trøgesens bortgang var løssalgsavisene som merket en tydelig oppsving i perioden da de skrev om Trøgesen-saken.

Det er blitt mørkt utenfor hytta nå. Månen er bare en smal sigd som gir minimalt med lys. Jeg ser på ilden en stund og tenker på at jeg solgte hytta en gang. Det var et par år etter Trøgesen-affæren. Fant ut det var best å bli kvitt alt og starte på nytt. To år etterpå kjøpte jeg den tilbake da den nye eieren bød den til salgs. Det kostet meg noen tusen ekstra, men det får så være. Hvorfor jeg kjøpte den tilbake? Egentlig var det vel for å passe på at Trøgesen ikke skulle dukke opp igjen i det vannet. Det blir for slitsomt å stadig bare tenke på det, jeg må sjekke saken av og til. En annen årsak var nok at jeg trodde at også Cecilie ville føle seg knytter til deres hytte, så kunne jeg få se henne av og til. Men hun har nok ikke vært plaget av slike ønsker, i alle fall har hun ikke kjøpt hytta igjen etter konkursen for tjue år siden.

Ja, Cecilie ja. Hun forlot byen vi bodde i ganske fort etterpå. Traff visstnok en handelsreisende og ble med ham nordover på salgsturne. Livet blir sjelden slik vi planlegger det. Og jeg kan vel likeså godt fortelle at jeg faktisk ennå en siste gang prøvde å få tak i henne. Denne siste gangen brukte jeg telefonen. Jeg bedyret at mitt hjerte for alltid ville høre hjemme hos henne. At penger ikke betydde noe, at det var henne jeg ville ha, ikke hennes manns penger. Da hun igjen ba meg ryke og reise gikk det opp for meg at jeg aldri hadde vært på jakt etter penger og andre rikdommer. Det var hun som det hadde vært. Hun fikk sin handelsreisende, og for alt jeg vet ble hun lykkelig til slutt. Jeg ble det ikke. Kjærligheten er hard.

Whiskyen har lagt et slør av likegyldighet over meg. Jeg ser flaska er mest tom der den står på bordet foran meg. Det er lenge siden jeg sluttet å sette den inn i skapet for hver gang jeg skjenker i glasset. Ritualet er det samme. Etter de første drammene setter jeg flaska pent tilbake igjen. Utover kvelden, når jeg kommer dypere i den, overtar rusen. Det er bare blitt slik gjennom de siste tjue årene. Alkoholen er blitt min venn. I den siste tiden har jeg oppdaget at den kanskje er min eneste. Jeg bestemmer meg for å gå ut en tur for å lufte hodet litt. Jeg går bort til vinduet. Var ikke skyggen der igjen? Selv den svake månesigden er borte nå. Det snør. Nå tettere enn noen gang. Før jeg rekker å spekulere mere på hva skyggen kan være hører jeg noen på trappa. Skritt. Hvem kan det være så sent på kvelden? Jeg venter ikke besøk. Jeg pleier ikke å få besøk så ofte, og slettes ikke på hytta. En vanvittig tanke går gjennom mitt hode. Kan det være Cecilie? Min elskede Cecilie. Har hun endelig gitt sin handelsreisende på båten og funnet ut at det likevel er meg hun hører hjemme hos? Det er gått tjue år, men jeg kjenner hjerte gjør kåte kast inne i hylsteret. Slår liksom noen ekstraslag før den står over noen og fortsetter så videre helt utenfor all kjent rytme. Jeg siger ned i en stol. Det banker på døren og den glir opp uten at det blir ventet på svar. Det er litt mørkt ved ytterdøren, så jeg ser ikke straks hvem som står der. Men det er ikke Cecilie. Det er en mann. Så fant politiet fram til meg likevel.

Men det er ingen politietterforsker! Det er Torstein Trøgesen i egen høye person! Ansiktet er mest fremmed for meg, men blikket er kjent! Det spørrende, undrende blikket han sendte meg for tjue år siden. Sakte, uendelig sakte graver hukommelsen også ansiktet hans fram for meg. Nå kjenner jeg ham igjen. Det er min turkamerat fra evigheter siden. Han er blitt eldre, men ser ut til å være i forholdsvis god form. Håret er grått ved høyre tinning. Det går plutselig opp for meg at den mannen som står foran meg må være mannen med øynene i bildet fra den italienske landsbyen. Han blir stående og støtte seg mot dørkarmen med sin venstre hånd. Det går en krusning over leppene hans, ikke ondskapsfullt. Nesten vennlig. Mennesker kan holde seg lenge i vann dersom det er riktig temperatur i vannet, tenker jeg. Da tankene begynner å kretse om hvordan man også kan eldes, som i et normalt liv, forstår jeg at galskapen holder på å ta nakketak på meg. Det er Trøgesen som redder meg. Mannen jeg med kaldt blod myrdet for tjue år siden holder galskapen på en armlengs avstand ved å snakke til meg:

- Takk for sist! sier han. Bare disse tre ordene, og så taushet. Jeg hører ordene og kjenner igjen den behagelige stemmen. Det er Torstein Trøgesen som snakker til meg.

- Takk for sist! sier han. Bare disse tre ordene, og så taushet. Jeg hører ordene og kjenner igjen den behagelige stemmen. Det er Torstein Trøgesen som snakker til meg. Jeg får ikke til å svare. Kjenner strupehodet vokse i halsen og stenge for alle lyder jeg vil prøve å få fram. Da jeg skjønner at lydene ikke klarer å forsere hindringen i halsen prøver jeg å kave meg opp. Han gjør en bevegelse med hånden som et tegn på at jeg skal bli sittende. Kanskje like bra det, det er ikke bedre stilt med beina mine enn med stemmebåndene. Jeg blir sittende, men klarer likevel å gjengjelde håndbevegelsen hans og peke mot en stol. Jeg vet ikke hvorfor. Trøgesen blir stående.

- Jeg foretrekker å stå, i alle fall denne gang, får jeg til svar. Følelsen av en allestedsværende kulde brer seg rundt meg og nagler meg til stolen. All kraft har forlatt meg. Han akter altså å komme igjen en annen gang. Kanskje flere ganger. Han står og støtter seg til dørkarmen med den ene hånden. Venter kanskje jeg skal si noe. Han venter forgjeves, blir klar over det og fortsetter:

- Jeg kommer for å takke deg for den fisketuren vi hadde. Du husker den? Da jeg gled ned fra det fjellet og falt i vannet. Merkelig forresten at jeg skulle være så uforsiktig. Eller kanskje det var du som var uforsiktig, som i vanvare kom til å skubbe bort i meg? Men samme kan det være, det er så lenge siden. Først vil jeg takke deg for at du åpnet øynene mine for at livet var noe annet enn forretninger. At jeg hadde glemt gleden ved de ting som egentlig gir livet verdi. Barndommens gleder med fjell og fisketurer. Egentlig kan man si du gav meg livet den gang for tyve år siden.

Jeg forstår ingen ting. Det står en mann ved døren og takker meg for livet. For det livet jeg tok fra ham. Er det års misbruk av alkohol som gjør at jeg selv holder på å ta steget over til den andre siden? Har alkoholen brutt grenser et sted i min hjerne? Jeg rekker ikke å spekulere mer over saken, Trøgesen fortsetter:

- Da jeg falt i vannet var jeg sannsynligvis svimeslått, men det kalde vannet vekket meg. På turen oppover mot overflata kom jeg tilfeldigvis inn under et overheng i fjellet som lå under vann. Under overhenget var det et luftrom. Som du forstår så ble jeg der. Jeg ble der for å samle krefter. Det var mens jeg lå der at jeg fikk ideen om å forsvinne. Forsvinne fra Cecilie og det konkursrammede rederiet. Jeg ble der så lenge at jeg var sikker på at du var forsvunnet. Jeg valgte å starte på nytt.

Han holdt inne et øyeblikk før han gikk videre i fortellingen:

- Joda, jeg visste om forholdet deres. Egentlig var det derfor jeg ble med deg på den turen. Jeg ville fortelle deg hvordan det var. At Cecilie var mest interessert i pengene, at det var derfor hun valgte meg. At hun kunne ha en plan med å velge deg også. Jeg rakk aldri å fortelle deg det. Husker du kvinnen som ringte deg før jeg ble meldt savnet?

Denne gang venter han ikke på svar.

- Det var ikke bare på grunn av mye arbeid i rederiet jeg så ofte var borte. Hun var en av grunnene til det. Først mandagskvelden, samme kveld som hun ringte deg rakk jeg fram til henne. Jeg stakk nøkkelen i låsen akkurat da hun snakket med deg. Det var hun som var til stede på minnegudstjenesten over meg. Jeg sendte henne dit for at hun skulle kunne fortelle meg hvordan det var. Det er ikke alle som kan få en førstehånds rapport fra sin egen begravelse. Annenhånds, blir det vel i dette tilfelle. Men som du skjønner så kunne jeg ikke møte opp selv. Siden klarte vi å komme oss til Italia. Vi bor i en liten landsby og trives med det. Det eneste jeg savner er å kunne gå på fjellet her i mitt gamle hjemland. Du lærte meg å sette pris på naturen igjen. På selve livet. Derfor er jeg her for å takke deg. Muligens kjøper jeg en hytte her i nærheten senere. Da håper jeg du kan bli med meg på fisketur igjen. Du kunne bli en god kamerat. Trekket med å flytte utstyret mitt langt bort fra det virkelige åstedet var smart gjort. Det var en fin vennetjeneste du gjorde der.

Han er gått baklengs ut av døråpninga uten at jeg helt har registret det. Først da døra går igjen med et knepp våkner jeg til handling. Denne gang kommer jeg raskt opp av stolen, meget raskt. Det er som alkoholtåken er drevet vekk, og med tre raske byks er jeg borte og smekker igjen låsen.

Det neste jeg gjør er å skjenke meg et breddfullt glass som jeg tar på styrten. Mitt siste, bestemmer jeg der og da. Etterpå stuper jeg i seng og sover alkoholens drømmeløse søvn.

Da jeg våkner neste morgen går jeg raskt bort til døra og åpner den. Vil se etter spor utenfor. Selvfølgelig er det ingen spor der. Det har snødd mesteparten av natta.

Men da jeg lukker døra etter meg ser jeg noe annet. På dørkarmen, som påskegjesten kvelden i forveien støttet seg mot, er det noe mørkt noe.

Ved nærmere ettersyn ser jeg at det er størknet blod.

                                                                Tidligere offentliggjort i Hjemmet, påsken 1993.