Påskekrim: Laila og Pekka

I løpet av de årene etter at hun som ung jente rømte hjemmefra, hadde hun fulgt Pekka i tykt og tynt, trodd på de dumme drømmene hans om store penger og et behagelig liv ved en eller annen strand i Syden. 

Laila og Pekka     Tekst: Harald E Isaksen  Ill.: Irene Linangi

Året var 1979 da dette skjedde.

Det var lys i et og annet vindu der nede fra bygda da Pekka stanset scooteren. Faktisk også et neonskilt som blinket rytmisk i polarmørket. Laila kikket på klokka. De var ute i god tid. Planen var at de noen minutter etter åpningstid skulle svinge inn foran postkontoret.

Til tross for den bitende kalde vinden tok Pekka av seg votten og tente en John Silver. Så lot han høyre hånd gli inn på brystet. Laila geipte bak ryggen hans. Hun visste at han kjælte med kolben på en revolver. I løpet av de årene etter at hun som ung jente rømte hjemmefra, hadde hun fulgt Pekka i tykt og tynt, trodd på de dumme drømmene hans om store penger og et behagelig liv ved en eller annen strand i Syden. De kom seg aldri til Syden, visste hun nå. Pengene fra utallige småran forsvant mellom fingrene på Pekka til tull og fjas.

Laila dro i finlandshetta og dekket ansiktet helt. Den siste gangen han satt inne hadde fått henne til å tenke. Hun var ikke en forelsket jentunge mer, men en ung kvinne. Vakker var hun også. Pekka hadde ofte snakket om at hun lignet på den berømte popstjernen Jenny Løvgren. Ivrig hadde han pratet i vei om ideen til et svindelopplegg hvor hun skulle gi seg ut for å være denne popstjernen. Men hva opplegget hans egentlig gikk ut på, ante hun ikke, for hun brydde seg ikke om å høre etter hva han snakket om. Hun var grundig lei av å høre om alle hans ville ideer.

Bilen sto parkert ikke så langt fra Samelandsbrua. De var kommet inn i Norge via Utsjok i Finland. Returen skulle gå tilbake samme vei. Kjøre ned til Helsingfors og slappe av noen dager, det var den enkle tanken. Med scooteren, stjålet for anledningen, hadde de krysset vidda over til Laksefjorden. Målet var ett av de mindre postkontorene som fortsatt ikke var nedlagt. De hadde siktet seg inn på tidspunktet for trygdeutbetalingene. Ungdommen var i stor grad flyttet bort fra bygdene langs fjordarmene. Men det var nok av eldre igjen, og de ville helst ha trygden rett i hendene som rede penger.

Januarmørket lå tyngende over den stille bygda da Pekka stanset scooteren noen meter fra inngangsdøra til postkontoret, men den rødlige randen som vistes svakt i øst, vitnet om at det gikk mot lysere tider.  

Januarmørket lå tyngende over den stille bygda da Pekka stanset scooteren noen meter fra inngangsdøra til postkontoret, men den rødlige randen som vistes svakt i øst, vitnet om at det gikk mot lysere tider. Og lysere tider for meg også, tenkte Laila og krysset fingrene inne i votten. Pekka sjekket finlandshetta, og uten å nøle eller snakke til Laila, gikk han inn. Heldigvis var det bare en kunde der inne. Laila kunne se alt gjennom vinduet. Pekka viftet med revolveren og skremte sikkert vettet av ekspeditøren, en barskallet mann i femtiårene. Han virret som en tåpe bak disken med begge hendene høyt i været. Den eldre dama sto tett opp til Pekka og sa noe til ham. Laila måtte smile, det virket ikke som at hun forsto at det var ran. Pekka ropte og la bagen på disken. Ekspeditøren forsvant ut av Lailas synsfelt.

Nå skjønte visst også den eldre damen at her foregikk noe muffens, hun sto og tviholdt håndveska inntil brystet sitt mens hun stirret mot Pekka. Kanskje hadde hun alt nådd å få utbetalt pengene sine og var redd for at Pekka skulle stjele dem også, eller at hun tenkte på at det som nå skjedde ville medføre at hun ikke fikk utbetalt trygden sin i rett tid? Gudene vet! I alle fall viste hun seg plutselig som en handlingens kvinne, langet ut mot Pekka med håndveska. For Laila, som kunne følge med i det hele som på en film, virket det så komisk at hun måtte le da den eldre dama snurret halvveis rundt etter utfallet.

Så skjedde alt så fort! Raskt rev hun finlandshetta av en fortsatt perpleks Pekka. Laila hang over scooteren og svor mens Pekka sto som en forvirret guttunge og lot seg bli grundig beglodd av to personer. Hun gasset voldsomt opp og gjorde en u-sving, stanset rett utenfor utgangsdøra. Forsto ikke den idioten å få med seg pengene og komme seg ut?

Da smalt det! Et enkelt, knatrende skudd. Like etterpå kom Pekka stormende ut. Scooteren var alt i fart da han hoppet på.

Fortsatt var mørket til hjelp der Laila svingte scooteren inn på hovedveien, før hun tok av og ga full gass oppover og forbi skoggrensen. Pekka banket henne i ryggen og ville overta. Hun stanset ikke, hun visste at det var best hun kjørte nå når de skulle av gårde i en fart, hun var bra kjent i området og kunne vidda såpass bra at de ikke skulle rote seg bort, det var derfor de gjorde dette kuppet. Å kjøre hodeløs og som ukjent på den vidstrakte, kuperte Laksefjordvidda kunne være ganske så dumt, visste hun. Vannkraftutbyggingen gjorde Store Måsvann ofte livsfarlig å krysse om vinteren, og oppe i høydene stakk spisse steiner som hakker opp fra snøen på de gigantiske gaiseraggene. Mot vest lå fjellene Stallogaisa og Ullogaisa innhyllet i mørke og trollskremsel. Hun husket det ble sagt at når stormen raser over gaisene, kunne selv ikke djevelen oppholde seg der. Dit kunne hun tenke seg å sende Pekka! Å skyte var det dummeste han kunne ha gjort! Var den gamle damen død, var himmel og helvete ute. Hun ville ikke knyttes til dette ranet. Når de kom ned til bilen, skulle hun foreslå at de like godt skilte lag. Det var forresten på tide. Hun kunne ikke fortsette et liv sammen med en småkjeltring uten vyer for de store ting, ikke med det utseendet som hun hadde. Hvis hun så ut som denne popstjernen, så kunne hun vel leve slik som henne? Nå hadde hun også penger til en god start.

Snøen virvlet over flatene og hun måtte anstrenge øynene for å se konturene i landskapet. Selv med finlandshetta på, så gjorde den iskalde vinden kinnene nærmest følelsesløse. Likevel var hun glad for at det blåste. Det skulle ikke bli helt enkelt å finne sporet etter dem. Oppfor Dolla ga Laila full spiker og siktet mot sørøst, mot det rødmende sollyset som trengte seg opp bak horisonten. Lokkende som Soria Moria slott.

Laila hoppet raskt av scooteren da de endelig var tilbake ved bilen. - Hvorfor i helvete skjøt du henne? ropte hun mens hun febrilsk begynte å vrenge av seg scooterdressen.

- Jeg skjøt bare et skremmeskudd! Du tror vel ikke at jeg skjøt den tullete gamle kjerringa?

- Toppen av dumhet, uansett! skrek hun. – Du trengte vel ikke skyte for å skremme en forsvarsløs pensjonist. Jeg så vel hvor dumt du oppførte deg. Kanskje ekspeditøren rakk å tegne deg der du sto som modell!

Det var som Pekka et øyeblikk dukket seg for all kjeften han fikk, men så ristet han det av seg, grep bagen og kastet den inn på passasjersiden. Løp rundt bilen. – Nei dæsken, Laila, la oss komme av gårde! Vi har pengene og trenger ikke krangle om bagateller. Hun sutret fortsatt mens Pekka svingte bilen ut på veien. Men da de kjørte over til finsk side og nærmet seg tollstasjonen på andre siden av Samelandsbrua, var hun fullstendig taus. Da en person viste seg i vinduet til tollstasjonen, flyttet hun blikket bort, stirret stivt mot det grønne lyset over veibanen og kjente det sitre i nervene. Personen bak glassruten stirret nærmest likegyldig ut på dem, og bilen fikk passere uten at det skiftet til rødt. Laila slapp luften ut mellom tennene med en hvesende lyd. Pekka gryntet fornøyd. Det var som Pekka hadde sagt på forhånd, ingen ville regne med at ranerne alt var kommet seg over på denne siden av Laksefjordvidda. Laila slappet av og klarte til og med å smile litt da Pekka klappet henne på låret og begynte å snakke om hvor nervøs ekspeditøren hadde vært.

- Voi Jumala, jeg tror han gjorde på seg! lo Pekka.

- Håper han ikke dreit i bagen som han fylte med penger for deg mens du var opptatt med å sloss med den gamle dama!

- Håper han ikke dreit i bagen som han fylte med penger for deg mens du var opptatt med å sloss med den gamle dama! Pekka brydde seg ikke om sarkasmen i stemmen hennes. – Nå kan vi telle pengene. Dæven døtte, så glad jeg er! Samtidig som Laila løftet bagen opp i fanget sitt, brøt hun inn i gleden hans ved å si at det var best at de skiltes for en stund. Pekka ble taus. Skiftet gir og økte farten mens hun fort forklarte at det bare var snakk om et foreløpig farvel. Hun ville ta fly fra Ivalo, og at de selvfølgelig kunne avtales å treffes i Helsingfors.

- Tell bare pengene, sa han mutt. – Vi deler likt.

Laila åpnet bagen. Stirret ned på bunkene med runde øyne.

- Nåh? gryntet Pekka med et sideblikk.

Hun grep ned i bagen. Hun løftet opp en bunke mens hun lo hysterisk, viftet med den og slo den i dashbordet framfor øynene på Pekka. Pekka var fullstendig taus der han holdt med hvitnende fingre om rattet mens Laila åpnet vinduet og hikstende kastet ut bunke etter bunke med giroblanketter. – Jeg tar ikke fly likevel, men kjører med deg, sa hun oppgitt og slengte ut bagen også. Pekka nikket bare med sammenknepet munn, flyttet ikke blikket fra veibanen. Hun dyttet ham hardt i siden, forsøkte å være munter, men stemmen fløt over av fortvilelse:

- Hei, hvordan var dette svindelopplegget du snakket om, det med denne popstjernen?

                                            Tidligere offentliggjort i flymagasinet  På Norske Vinger 1998.