Påskekrim: Spor i snø Del I

Tone Pleym bestemte seg for en rask stopp utenfor kolonialforretninga i Bugøyfjord. Hun ville kjøpe med seg noen poser med kaffe. I tilfelle det var tomt på hytta. Det var mye hun kunne klare seg uten et par dager. Kaffe hørte ikke med til disse tingene. Dessuten ville det bare ta et øyeblikk. 

En krimnovelle i tre deler. Skrevet spesielt for NRK Finnmark til påsken 1994. 

Første del

Tone Pleym bestemte seg for en rask stopp utenfor kolonialforretninga i Bugøyfjord. Hun ville kjøpe med seg noen poser med kaffe. I tilfelle det var tomt på hytta. Det var mye hun kunne klare seg uten et par dager. Kaffe hørte ikke med til disse tingene. Dessuten ville det bare ta et øyeblikk.

Eieren av den lille butikken satt selv bak kasseapparatet. Kunder var det lite av. Hun var den eneste. Tid, derimot, det hadde han nok av. Han ville gjerne høre nytt fra fylkeshovedstaden, samtidig som han sjøl ville fortelle et par historier. Derfor tok det henne ti minutter før hun var tilbake i bilen med kaffeposene.

Hun fortsatte turen gjennom den lille bygda. Passerte en gul skolebygning som ikke lenger var skole, men grendehus. Et par minutter senere la hun stedet bak seg, og etter ytterligere et kvarter svingte hun bilen inn på parkeringsplassen ved Bogobekken.

Først da hun hadde spent skiene på beina, og sekken på ryggen, løftet hun blikket opp mot bakken som skulle forseres. Det var en like stor kraftprøve hver gang. Da de kjøpte hytta på toppen, blåste hun bare av stigninga. Man var da ikke i så dårlig form at fjellskråninga skulle bli noe problem. Samboeren hennes var enig. Vi har da nettopp passert tredve, mennesker i vår beste alder, var uttrykket han brukte. Tenk forresten på hvor mye gratis trening vi vil få, hadde han lagt til.

Gratis trening! mumlet Tone Pleym da hun staket seg avgårde de første tyve meterne. De få meterne det gikk an å stake. Hvis det var noe bakken ikke var så var det gratis trening. Enkelte ganger, når hun hadde tatt for mye i sekken, var det blod, svette og tårer. Intet mindre.

Når sant skal sies, hadde hun, allerede da de slo til på hyttekjøpet, regnet med at om et års tid så hadde de snøscooter. Men akkurat det var en feilvurdering. At samboeren var scootermotstander var hun fullt klar over. At han var fanatisk scootermotstander visste hun ikke. Nå gikk det på tredje året uten motorisert framkomstmiddel. Gubben hadde ikke firt. Ikke en tomme. Det eneste hun merket var at han stadig vekk hadde små ryggproblemer når noe skulle bæres, eller trekkes, opp til hytta. Mens han før alltid tok den tyngste børa, var ikke det noe selvfølge lenger.

Det var det hun gikk og spekulerte på, Tone Pleym, da hun startet på stigninga. Samtidig la hun en slagplan for hvordan hun på en skånsom måte skulle bringe scootertemaet på bane igjen. Heldigvis er det andre som bruker scooter i området, tenkte hun, da hun oppdaget at hun fulgte et scooterspor. Det hadde falt nysnø den siste dagen. Scootersporet var ikke synlig lenger, men den faste snøen under henne fortalte at noen hadde kjørt der for et par dager siden.

Sola var iferd med å gå ned. Hun stanset et øyeblikk midt oppe i fjellskråninga. Støttet seg til stavene og så utover Ferdesmyrene. Om været holdt seg ennå noen uker kunne det bli en flott påske.

Det var på grunn av påsken hun skulle til hytta. Om tre dager skulle gubben komme etter. De skulle gjøre alt klart for en utvidet påskeferie på to uker. Nå skulle hun være der noen dager, rydde opp før helga. Det var han som hadde foreslått det. Sagt hun kunne ha godt av et par dager alene.

Vel, vel, tenkte hun og gjorde seg klar for den siste delen av stigninga. Svetten rant allerede i strie strømmer nedover ryggen. Det er vel helst det at han vil jeg skal hit og rydde etter ham. Han hadde vært der en uke tidligere. Kjente hun ham rett var det en god del å rydde opp i. Det var ikke alltid at han husket å gjøre det når han for. Men ble det sol i morgen skulle hun sitte ved hytteveggen og nyte friheten. Kanskje kunne hun sitte der og studere varmluftsballongene som skulle stige tilværs fra Neiden. Rafaelsens ballongfestival var i full gang.

Hun fortsatte fiskebeingangen. Det var ikke mye padling og dobbelpadling. Det var da hun ble oppmerksom på de andre skisporene. De gikk parallelt med hennes, bare fem, seks meter til venstre. Hun stoppet og så på dem. Fulgte dem med øynene.

Noen hadde gått her før henne. Skisporene så ut til å gå i retning av deres hytte. Personen som hadde gått der hadde gått oppover. Det kunne hun se av sporene. Det var mye man kunne lese av spor i snø.

Hun var ennå ikke kommet helt opp til toppen da en gammel historie plutselig var inne i hodet hennes. Noe den forrige eieren av hytta hadde fortalt. De var kommet i snakk om navnet på bekken i nærheten. Bogobekken. Navnet hadde visst noe med spøkelser å gjøre.

Han fortalte en historie han mente å ha hørt en gang. En historie fra siste verdenskrig.

Det skjedde noe her tidlig på våren 1944. Tyskerne var i ferd med en fangetransport på veien mot Varangerbotn. I et område i næheten av bekken hadde de slått leir for natta. En eller annen gang i løpet av natta greide en av fangene å komme seg løs fra lenkene han var lenket med. Han greide også å overmanne en av de tyske vaktene.

Slåsskampen med den tyske vaktposten endte med døden for tyskeren. Det tok flere timer før de som var igjen ble klar over hva som hadde skjedd. I mellomtiden hadde den russiske fangen stukket av ved hjelp av et par ski han hadde stjålet.

Vakten var tatt av dage med kniv, og da forfølgerne tok opp jakten på rømlingen, oppdaget de fort at han også måtte ha fått seg en skade. I tillegg til skisporene han hadde etterlatt seg, så de også flekker av blod.

De mistet sporene av ham oppe på snaufjellet. Selv etter intens søking hele dagen fant de ham ikke. Heller ikke senere fikk de tyske makthaverne noen melding om at han var funnet.

Tone Pleym tenkte på dette mens hun slet seg oppover. Da skisporene hun hadde sett plutselig dreide bort fra retninga hun gikk i, følte hun en merkelig lettelse. Selvfølgelig var det ikke noe å bry seg om. En femti år gammel historie. Selv om fyren som hadde fortalt historien hadde lagt til at noen hadde sett mannen siden. De hadde sett skyggen av ham enkelte måneskinnsnetter. Sett han jage over islagte vann. På evig flukt fra sine fangevoktere.

Hun kom opp på høyden og så hytta stå der. Alt var som normalt. Helt ubevisst kastet hun ennå et blikk i retning skisporene som ikke var hennes. Han pleide ikke etterlate seg spor. Spøkelset. Dessuten ville han i såfall også ha etterlatt seg blodspor. Noe slikt hadde hun ikke sett.

Tøv, jente! Kom deg inn i hytta og få varme i kåken. Stå ikke og fantaser, sa hun til seg selv.

Et raskt overblikk inne i hytta fortalte henne at det var ryddig der. Meget ryddig. Ingen skitne kopper og tallerkener. Ingen halvfulle askebegere. Ingen tomflasker stablet opp under bordet. Gulvet var, om ikke vasket, så i alle fall kostet. Nå har han virkelig overgått seg sjøl, tenkte hun da hun gikk bort til hjørnet for å fyre opp i ovnen.

Vedkassen var desverre tom. Det hadde han glemt. Ja, ja, han nærmet seg jo de førti. Det hendte nærhukommelsen sviktet i enkelte øyeblikk.

Tone Pleym stappet noe papir inn i ovnen. Ute i sjåen var det tørrved i massevis. Hun tok med seg en lommelykt, det var begynt å bli skjømt ute, og inne i vedsjåen var det sikkert ganske mørkt.

Hun sto og lesset opp ved i favnen da en plutselig innskytelse fikk henne til å gå ut igjen. Det var som en stemme sa hun skulle stikke bak sjåen en tur. Helt sikker på hva hun skulle se etter var hun ikke, men mens hun sto der slo det henne at det var matkassen hun skulle ta en kikk i.

Så langt kom hun ikke. Det første hun la merke til var skisporene. De samme skisporene som hun hadde sett lenger nede. De dreide i en bue inn mot sjåveggen, før de igjen tok en ny retning og forsvant inn i et vidjekratt.

Igjen fikk hun den kalde, isende følelsen i ryggmargen som hun hadde kjent på oppturen, mens hun tenkte på den gamle historien. Hun tok noen nølende steg og gikk helt bort til sporene. Så merkene der stavene var satt ned. Så midtsporet etter skiene på nysnøen. Så noen små flekker mellom stavmerkene...

Flekker... hun bøyde seg ned, lyste med lykta for å se bedre.

Det var blod. Flekkene i snøen var blod...

 VEI