Påskekrim: Spor i snø Del III

Det eneste problemet var hånden med såret i. Den verket. Når han kom fram til hytta skulle han tvinge en av de som var der til å bandasjere det skikkelig. Etterpå fikk han bestemme seg for hva han skulle gjøre med dem. 

Siste del

Strekninga fra fjelltoppen ned til hytta var kortere enn han først regnet med. Dessuten var det stort sett unnabakke. Vinden hadde løyet og skylaget var bare forrevne biter av et lappeteppe. Månen badet terrenget rundt ham i et bløtt lys. Han kunne stake avgårde over skaresnøen.

Det eneste problemet var hånden med såret i. Den verket. Når han kom fram til hytta skulle han tvinge en av de som var der til å bandasjere det skikkelig. Etterpå fikk han bestemme seg for hva han skulle gjøre med dem. Det aller beste ville være om det bare var en person. Men det problemet fikk han ta senere. Det var det han kunne. Det han var ekspert i. Det han var dekorert for. Løse ett og ett problem av gangen. Til slutt var de alle løst.

*

Tone Pleym var i ferd med å bryte opp. Sjekket at ovnen holdt på å brenne ut. Hun kastet en del ting inn i ryggsekken. Ting hun tidligere på kvelden hadde pakket ut. Det slo henne plutselig at det egentlig var unødvendig. Det var ikke meining i å dra alt med seg ned til bilen igjen.

Tankene som raste gjennom henne strømmet på fra alle kanter. Hun ble klar over kaoset i hjernen og stanset. Sa til seg selv at hun skulle ta det med ro. Pust dypt, tenk på noe annet. Ikke la panikken dirigere deg.

Det hjalp. Hun satte seg ned, snøret fast skiskoene og dro anorakken over hodet. Deretter blåste hun ut lysene på bordet. Hun la merke til at fullmånen hadde brutt seg vei gjennom skydekket. En strime av lys kom gjennem vinduet og delte mørket i to. Så ville det bli litt lys når hun dro ned mot bilen, tenkte hun, og grep tak i sekken.

*

Lyset i hyttevinduet forsvant i samme øyeblikk som han stille snek seg mot inngangsdøra. Menneskene inne i hytta var vel iferde med å legge seg. Han observerte et par ski stukket ned i ei snøfonne like nedenfor trappa. Så var det bare ett menneske der inne. Det ville bli enkelt.

Oppe på trappa dro han fram pistolen, sjekket magasinet. Han ville ikke bruke den ennå. Senere, om det ble nødvendig. Det blir det sannsynligvis, var det siste han nådde å tenke før døra ble skjøvet opp. Månelyset falt over ansiktet på ei kvinne. Hun stirret skrekkeslagent på pistolen som pekte mot henne.

Et øyeblikk slo det ham at han kanskje kunne ungått pistolen. Kanskje kunne han lurt henne på en måte. Fått henne til å tro at han bare hadde skadet seg på fjellet.

Nå var det for seint. Hun hadde sett pistolen. Dessuten kunne det være det samme. Det ville være vanskelig å lure henne i tolv timer. Så lenge skulle han bli der. Så lenge skulle han hvile før han startet mot Jerestanjavri.

-Er du alene? Han veivet med den ledige hånden mot hytta.

Hun svarte ikke, men han oppfattet det svake nikket med hodet.

-Gå inn igjen, sa han.

Tone Pleym rygget. Som en mekanisk dukke.

Inne i hytta kommanderte han henne med enstavelsesord. Ba henne tenne lys. Legge litt ved i ovnen. Koke kaffe til ham.

Hun gjorde alt han ba om. Man diskuterer ikke med en skarpladd pistol.

Etterpå åpnet han sin egen sekk og tok opp en del førstehjelpsutstyr. Kommanderte henne til å bandasjere hånden. Også det gjorde hun uten å mukke.

Mens hun holdt på med hånden hans begynte hun å prate. Hun pratet om såret. Gikk plutselig over til å snakke om været. Kanskje ville det hjelpe. Kanskje ville han slappe av, bli uoppmerksom. Han svarte med enkeltord. Til slutt gikk samtalen i stå. Hun greide ikke å finne ut hva hun skulle gjøre dersom mannen ble uoppmerksom.

Da hånden var bandasjert måtte hun lage litt mat til ham. Ennå prøvde hun å finne en løsning. Kunne ikke la håpløsheten bite seg fast.

Men da han var ferdig med maten skjønte hun at det var svært lite hun kunne gjøre. Med korte setninger forklarte han hva som skulle skje. Samtidig som han drysset noen piller fra et glass utover bordet.

Han skulle bli i hytta i tolv timer. Etterpå skulle hun følge med ham på ski til ei anna hytte. Der skulle han bestemme hennes videre skjebne. Det kom an på hvordan hun oppførte seg.

Han skjøv noen piller over til henne. Sovepiller.

Og hva ville han gjøre med henne mens hun sov? Hun spurte ikke. Så på ham. Oppdaget at han sorterte ut noen piller til seg selv også. På ansiktet hans kunne hun se at han var sliten. Varmen i hytta hadde gjort øyelokkene tunge. Han hadde også tenkt å sove.

Hun spurte om å få lov til å gå på utedoen før hun tok pillene. Han kastet et blikk på klokka og sa tre minutter. Om hun ikke var tilbake til da kom han etter. Prøvde hun å stikke ville han skyte. Hun møtte blikket hans og skjønte det ikke var tomme trusler. Da hun gikk ut fulgte han med henne og løftet skiene hennes inn i gangen.

Tre minutter senere var han igjen ute på trappa. Så at hun var på vei tilbake til hytta. Han låste døra etter dem. Etterpå kontrollerte han at hun tok pillene, fulgte henne inn på soverommet. Med noen reimer han hadde i sekken bandt han armer og bein sammen.

Tone Pleym kjente søvnen komme. Det måtte være en drøm. Dette skjedde da ikke i virkeligheten. Så var hun inne i søvnen. Virkeligheten ble igjen utenfor. En virkelighet hvor en kaldblodig drapsmann skylte ned et par sovetabletter med halvvarm kaffe. En mann som lurte på hva han skulle gjøre med kvinnen når han kom fram til hytta ved Jerestanjavri.

*

Neste dag våknet Tone Pleym av at mannen løsnet reimene hun var bundet med. Et raskt blikk på klokka fortalte henne at den allerede hadde passert tolv. Hun var støl i kroppen da hun kom seg opp av senga. Rygsekken hans sto ferdigpakket ved døra.

Han veivet ikke lenger med pistolen mens han kommanderte henne til å gjøre seg klar. Den lange skituren skulle begynne. Hun kunne ikke gjøre noe mer. Å prøve å overraske ham ville være umulig. Nå var det kanskje bare skjebnen som kunne redde henne. Et snøras som rammet ham, og ikke henne. Et fall i en utforkjøring som uskadeliggjorde ham. Mikroskopiske sjanser.

Han viste henne døra. Hun åpnet den og ble et kort øyeblikk blendet av det skarpe sollyset utenfor. Samtidig som hun steg ut på trappa kastet hun seg til den ene sida.

Han så bevegelsen. Noe er galt, lynte det gjennom ham. Men det kom for brått. Han trådde ut etter henne og visste øyeblikkelig at nå var det slutt.

De tok ham fra begge sider. Bøyde armene opp bak ryggen på ham. Smerten i den skadede venstrehanda var ubeskrivelig. Pistolen i jakkelomma var utenfor rekkevidde. Etterpå la de ham med ansiktet ned i snøen. Spillet var over. Denne gang var det han som var taperen.

*

- Dere så det? Tone Pleym satt på kanten av trappa og så opp på ansiktet til en av polititjenestemennene.

- Ikke vi. En ballongfører så det med kikkert fra en av varmluftsballonene i formiddag. Han meldte ifra at det så ut som noen hadde skrevet bokstavene SOS i snøen ved ei hytte her.

- Jeg gjorde det i natt da jeg fikk gå på do. Brukte torvstrø vi har i utedoet. Men dere er bevæpnet... hvordan visste dere...

- I tillegg til meldinga fra ballongføreren kom det en telefon i dag tidlig ...fra en Nilsen i Nesseby. Han hørte om drapet i Kirkenes og hadde satt av en haiker her. Mannen hadde en skade i den ene hånden. Og da var det ikke så vanskelig å koble dette.

Nei, akkurat det var kanskje ikke all verden. Men hvordan hun plutselig var kommet til å tenke på Rafaelsens ballongslepp, visste hun ikke. Ideen bare var der. En glødende lyspære i tankene hennes. Og egentlig... kanskje var det slik det hang sammen...formen på ei luftballong med kurv har jo en viss likhet med ei lyspære.

Notat

Novellen er i omarbeidet form også offentligjort som påskenovelle i ukebladet Hjemmet Norge/ Danmark i 2007.

(I perioden 1991-1995 var Rune Rafaelsen ansvarlig for ballongfestivalen Arctic Sky i Sør-Varanger kommune.)

Tekst & Foto: VEI