Påskekrim: Spor i snø Del II

Tanken på skisporene skled igjen inn i hjernen hennes. Den forrige eieren av hytta hadde også fortalt at det var mennesker som hadde funnet merkelige skispor på fjellet. De hadde ikke bare sett en utydelig skygge som for hvileløst over hvite snøfonner. De hadde funnet spor som plutselig bare var der, for så like plutselig å ta slutt, uten at de kunne finne noen fortsettelse. 

Andre del

Tone Pleym fyrte opp i ovnen. En tanke om å forlate hytta forsvant da varmen begynte å bre seg. Hun tok flere turer ut til vedskjulet og bar inn en mengde med ved. Tilsynelatende greide hun å fortrenge det hun hadde sett ute. Sporene bak skjulet. De små flekkene av blod.

Etter kaffen skjenket hun i et glass med rødvin. Satt ved vinduet og stirret ut i det tiltagende mørket. Langt borte kunne hun se lys på grensestasjonen i Neiden. Av og til passerte en bil nede på E 6.

Tanken på skisporene skled igjen inn i hjernen hennes. Den forrige eieren av hytta hadde også fortalt at det var mennesker som hadde funnet merkelige skispor på fjellet. De hadde ikke bare sett en utydelig skygge som for hvileløst over hvite snøfonner. De hadde funnet spor som plutselig bare var der, for så like plutselig å ta slutt, uten at de kunne finne noen fortsettelse.

Men etter glasset med vin var også motet steget et hakk. Hun bestemte seg for å ta en ny, rask kikk. Se om de sporene virkelig var der, eller om det bare var et puss en fantaserende hjerne hadde spilt henne.

Utenfor hytta merket hun at det var begynt å blåse en del. Strimer av snø ble hvirvlet opp i lyskjeglen fra lommelykta. Det var kaldt.

Lenge sto hun og lyste fram og tilbake der hun hadde sett sporene. Det var ingenting. Ikke et skispor. Ikke antydning til blod. Så var det fantasien likevel, tenkte hun og begynte å gå tilbake.

Først da hun skulle inn igjen rettet hun lyset mot sporene hun selv hadde etterlatt, da hun var kommet opp tidligere på kvelden. Bare jomfruelig hvit snø reflekterte lyset fra lykta. Ingen spor. Også de var borte. Dekket av snøkrystaller som vinden førte med seg.

Så kunne det altså ha vært noe likevel.

*

En rev krysset det islagte vannet foran ham. Han mer ante enn så den. Dagen var iferd med å gi tapt for mørket. Han hadde krysset revesporene et par ganger tidligere. Mørket var kommet tidligere enn beregnet. Føret var litt tråere enn forventet. Farten ble også litt dårligere på grunn av smertene i venstrearmen. Kanskje hadde han mistet mer blod enn han trodde. Knivstikket i håndflaten var ikke en del av planen, men han regnet ikke med det skulle by på større problemer. Et lite knivstikk var ikke noe å bry seg om. Han hadde vært ute i hardere vær tidligere.

Midt ute på Biitejavrit stoppet han et øyeblikk og tok fram kartet fra lomma. På tide å sjekke kursen. Lenge famlet han i ei av de andre lommene, lette etter noe. Det tok litt tid før han skjønte hva som hadde skjedd. Kompasset. Kompasset manglet. Han hadde mistet det. Uten kompass var det håpløst å finne igjen den lille hytta!

Jeg må ha mistet den da jeg falt i utforkjøringa, tenkte han. Samtidig vurderte han sjansene for å finne fram bare ved hjelp av kart. Han forkastet tanken. Det ville aldri gå bra. Riktignok hadde han god erfaring med å ta seg fram i mørket fra krigen i Afganistan. Men det var en altfor stor sjanse å ta. Sjanser tok han ikke dersom det ikke var nødvendig. Det var bedre å gå tilbake og finne kompasset. Tross alt var det ennå over ett døgn igjen til de skulle plukke ham opp i Spurvfjorden. Jeg har tid nok, sa han til seg selv og snudde. Begynte å følge sitt eget spor. Tilbake til der han kom fra. Når han fant kompasset ville han gå så raskt som mulig til hytta ved Jerestanjavri.

Det var han selv som valgte hytta. Hadde vært der tidligere en gang. For tre år siden. Dengang var det et annet oppdrag som måtte utføres. Et oppdrag som ble utført til punkt og prikke. Noe som medvirket til at han fikk en høy stjerne i de kretsene som betydde noe i Russland.

Månen stakk fram bak en sky som passerte. Han merket at det var begynt å blåse mer. Flere ganger måtte han stanse og konsentrere seg om retninga. Måtte sjekke at han fortsatt fulgte sine egne spor. Etter beregningene skulle han snart være ved fjellskråningen hvor han hadde falt. Mens han i moderat tempo fortsatte framover, gikk tankene tilbake til oppgaven han hadde utført.

Oppdraget i Kirkenes gikk som det skulle. Med unntak av knivstikket i hånden. Han kom seg inn på hotellrommet uten problemer. Mannen lå ennå i senga. En av dem som trodde han kunne lure mafiaen. Som trodde han kunne slå seg opp ved å stikke av med fortjenesten selv.

De hadde fått mistanke til at han drev med egen omsetning av stoff i vesten. At han gjemte store beløp på kontoer han opprettet i vestlige banker. Undersøkelser viste at det var tilfelle. Fyren var iferd med å bygge opp et eget nettverk. Derfor måtte han bort.

For å statuere et eksempel bestemte de seg for å ta ham i Norge, mens han var på et seminar. Det ville vise hvem som hadde makta. Et hint til kontaktene. Samtidig ville etterforskingen av drapet sansynligvis bli borte i byråkratisk rot.

Det han ikke regnet med var at mannen lå med en kniv under hodeputa. Han fikk den fram før ladninga fra pistolen med lyddemper beseglet skjebnen hans. Faktisk nådde mannen å få til et utslag han måtte parere med venstrehånden. Det sylskarpe knivbladet sank inn i håndflaten. Han rasket med seg et håndkle da han snek seg ut fra hotellet. Laget en midlertidig kompress som stanset blodet.

Etterpå haiket han. Meningen var å ta rutebussen. På samme måte som han var kommet inn til Kirkenes. Som en vanlig hytteeier som hadde vært på hytta en tur. Nå måtte han haike. Var redd for at blødninga skulle starte igjen.

Han var heldig og fikk haik til stedet hvor skiene og ryggsekken var gjemt. Fordi han behersket norsk tok bilføreren ham sansynligvis for å være nordmann. Også en av grunnen til at han var valgt til dette oppdraget. Det norske språket som han hadde lært seg.

Fyren som plukket ham opp kjørte en flott bil. Toyota Supra. Var på vei til Nesseby. Under hele turen pratet han om en feriereise han nettopp var kommet tilbake fra. En feriereise til Fillippinene. Et par ganger hadde han vært på nippet til å fortelle at også han hadde vært der. Som elitesoldat på permisjonsreise fra Afganistan. Men han sa ingen ting. Han lot fyren prate.

Det var Fillippinene han gikk og tenkte på da han oppdaget at han hadde mistet sporet. Det var der han skulle vært nå. På en hvit strand med en brennende sol. Ikke her hvor også månen var skjult. Mørket var så tett rundt ham at han i første omgang ikke så noe. Så ble han klar over at han sto ved foten av et fjell. Begynte å klatre oppover sida. Måtte komme seg på toppen. Ved hjelp av nattkikkerten måtte det da gå an å få øye på et eller annet. Ellers så fikk han vente til det lysnet. Det var ingen fare. Han hadde vært ute en vinternatt før. Og tid var det ennå nok av. Var han ikke på møtestedet i Spurvfjorden til riktig tid ville de komme på nytt tjuefire timer senere.

*

Tone Pleym lyttet til radioen. Tanken på skisporene, som en stund hadde virket skremmende, var ikke lenger så nærværende. Sansynligvis var det bare en skiløper på tur til ei gamme lenger inne på fjellet. En som hadde vært uheldig og skadet seg litt. Som blødde litt neseblod.

Hun skrudde opp styrken. Det var nyheter. Stort sett de samme gamle. Et kort intervju med mannen som gikk under navnet "No fish Olsen". Hun fulgte med med et halvt øre. Det var umulig å skjønne om det var en god eller dårlig avtale det gikk mot. "No fish" var blitt til tretten tusen tonn. Likevel virket Olsen fornøyd. En kald fisk.

Mot slutten av sendinga kom det en reporter inn med nyheter som var mer lokale. Et mystisk drap hadde funnet sted i Kirkenes. En russisk forretningsmann var funnet død inne på hotellrommet sitt. Ting kunne tyde på at det hadde vært kamp før han ble drept. Dødsårsaken var et skudd gjennom hodet. En blodig kniv, og blodspor på rommet, tydet på at overfallsmannen også var skadet. Forøvrig sto man helt uten spor i saken.

Tone Pleym koblet blodsporene øyeblikkelig mot det hun hadde sett. En del av hjernen prøvde å overbevise henne om at hun overreagerte. Bare tilfeldigheter. Men allerede mens hun tenkte den tanken visste hun at hun hadde bestemt seg. Hun ville vekk. Hun skulle dra til Bjørnevatn og overnatte hos søstra. Det fikk være så hysterisk det ville, men vekk fra hytta skulle hun.

*

Han hadde rotet seg helt bort. Det forsto han da han etter mye strev kom seg opp på fjelltoppen og stirret rundt seg med nattkikkerten. Hånden var begynt å blø igjen. Det hadde den forresten gjort helt siden han strevde seg opp den første bakken fra riksveien.

Med en dvelende bevegelse flyttet han kikkerten. Det fristet ikke å tilbringe natta ute. Måtte prøve å finne ei hytte han kunne bryte seg inn i.

Han så et blinkende lys langt borte. Det måtte være en radiomast på grensen mot Finland. Han skjønte han hadde gått i en stor bue og var i nærheten av vannet som på kartet het Sakkariasjavri.

Langsomt senket han kikkerten for å finne ei av de hyttene han hadde passert tidligere.

Et smil kruste seg om leppene hans da det gule lyset plutselig kom i fokus. Et blafrende lys fra et hyttevindu. Det var noen her ute i ødemarka, bare et par kilometer borte. Ei varm hytte.

VEI