Reisebrev: Turist i Afrika I
I bagasjerommet har vi tjue liter ekstra bensin, en god tang, tynn streng og litt drikkevann.
Bøting av garn ved Malawisjøen.
Afrika for nybegynnere.
Det sies at skal du reise til Afrika for første gang så reis til Malawi. Det er Afrika for nybegynnere. I turistbrosjyrene blir det også reklamert med at Malawi er Afrikas varme hjerte. Uansett er det et av verdens fattigste land. Men også en av de tryggeste.
Noen uker i årskiftet 2012-2013 var jeg i Malawi. Grunnen til at jeg havnet der var at Bjørg jobba som sykepleier der i ett års tid og jeg fikk lov til å besøke henne. Siden har ho vært mange korte perioder på det samme sykehuset hvor hun jobba den gang. For meg ble det med den ene turen. Så langt.
I begynnelsen av 2013 tok Bjørg seg et par uker fri fra jobben og vi tok enn biltur langs Malawisjøen (Lake Nyasa). Afrikas tredje største innsjø og også verdens niende største. En innsjø hvor Mosambik og Tanzania ligger på østsida og Malawi på vestsida. For folk i Malawi er Laken, som de kaller sjøen, feriestedet som går foran alt annet. Det er dit de drar når de har ferie, spesielt i juleferien. Det er som å dra til havet, men dessverre er de langt fleste av innbyggerne i landet meget fattige og har dermed ikke ferie. Ikke har de penger heller. Så Malawisjøen er bare en drøm for flesteparten av landets befolkning på 15 millioner. Om du da ikke er så heldig at du bor i en av landsbyene som ligger langs sjøen.
Det nærmeste de fleste kommer Laken er fisken de kjøper på forskjellige markeder rundt omkring der de bor. Størstedelen av den fisken kommer fra Malawisjøen. Og innsjøen skal visstnok være den i verden som har flest forskjellige fiskeslag. Bl.a. kommer veldig mye av akvariefiskene som vi kan se i ferskvannsakvarier rundt i verden fra denne sjøen. Vi hadde planlagt forskjellige ting vi skulle se på, og steder vi skulle besøke. Vi hadde en retning vi skulle følge og vi hadde egentlig også et mål. Retninga var grei nok, vi skulle følge Malawisjøen nordover, og et sted der framme lå målet.
I bagasjerommet hadde vi tjue liter ekstra bensin. En liter bensin kosta den gang omtrent det samme som i Norge, en literpris som tilsvarte dagslønna til en lokal sykepleier i Malawi, men ingen av de sykepleierne vi traff hadde bil. Så noe problem med høye bensinutgifter hadde de ikke. Ekstra bensin måtte man ha med seg, sa Bjørg før vi starta, for det var langt mellom bensinstasjonene og rett som det var gikk de fri for drivstoff og da var det ingen som kunne svare på når neste forsyning kom. I tillegg til bensin hadde vi med en god tang, en liten bunt tynn ståltråd og litt drikkevann i bagasjerommet. Det nyeste veikartet som var å oppdrive hadde vi inne i bilen. En finnmarking født i begynnelsen av 1950-årene har fått noen gode råd med på veien når det gjelder bilkjøring hvor ikke verksteder og bensinstasjoener lurer bak hver en sving. Som passasjer i mine tidligere år lærte jeg hva som var viktig å ha med seg. Nåvel, streng eller ståltråd var ikke så viktig den gang, for da ble høyet fortsatt tørket på hersjer rundt omkring. Hersjer fantes det nok av i Finnmark.
Vi var klar for biltur i Afrika.
I tettstedene fantes det markedsplasser som besto av en mengde små butikker hvor en fikk tak i alt man trengte.
Alt går
ikke bestandig etter planen.
Stort sett var det eneste som gikk etter planen det at vi fant overnattingsteder, noen bestilt på forhånd, og noen bare tatt etter innfallsmetoden. Sjelden til det tidspunktet vi hadde planlagt. Stort sett bare tull å planlegge for mye i Malawi.
Det første stedet vi skulle overnatte på skulle vi komme fram til tidlig på ettermiddagen. Dit kom vi kom fram rett før mørkets frembrudd etter å ha blitt etterlyst flere ganger over mobilen av vertskapet.
Vi kjørte ikke direkte til overnattingstedet vårt. Da vi så veiskiltet som viste retninga dit kjørte vi forbi krysset for å besøke et museum som var viet til forskjellige folkestammer og stammeritualer i området. Det går greitt, tenkte vi og sjekket kartet. Alt stemte. Krysset med skilte viste veien til Cape Mclear hvor vi egentlig skulle. En tykk, rød hovedvei var markert. Man skal være forsiktig med de andre veiene, sa Bjørg. Ofte finnes de ikke i det hele tatt, i virkeligheten, selv om de finnes på kartet. Hun snakket av erfaring etter ett år i Malawi.
Oppe på fjellet traff vi noen unge gjetere som passet på familiens geiter.
Utsalgssted for håndarbeid. Av og til passerte vi slike salgsboder beregnet for turister, som det forøvrig ikke var så veldig mange av. Produktene de solgte holdt en meget høy standard og var utrolig forseggjort.
På vei tilbake fra museet så vi ikke skiltet som viste veien mot Cape Mclearn. Etter en stund snudde vi og kjørte tilbake. Vi så et hus bygd av leire og murstein med blikktak der det sto et skilt utenfor påmalt «HOME IS THE BEST». Den husket vi og da så vi plutselig skiltet vi var på jakt etter også. Grunnen til at vi ikke hadde sett det var enkel. Skiltet hadde bare tekst på den ene siden! Vi kjørte inn på veien, men begynte fort å tvile da det viste seg å være en grusvei. En grusvei i Afrika i regntida er ikke til å spøke med. Det oppdaget vi fort da det stykkevis var veldig gjørmete og hullete og vanskelig å ta seg fram på. Men heldigvis var ikke regntida ennå kommet for fullt. Enkelte steder grodde gresset vilt på veien og bare det burde ha fått oss til å snu, det tydet ikke på at det var en vei som førte til et område som var mye besøkt av turister og ferierende. Bjørg kjørte. Jeg kommenterte og prøvde å finne ut på kartet hvor vi egentlig var. Da det i enkelte områder lå en del nyhugde greiner på tvers av veien begynte vi å tvile ennå mer, kanskje var veien stengt lenger framme? Men det fantes folk å spørre, så vi gjorde det. De vi snakket med sa vi var på rett vei, bare å kjøre på, og veien var åpen. Hvis det var det de sa, engelsken besto for det meste av enkeltord og fingerspråk. (I ettertid forsto jeg at greinene over veien ble brukt som varseltrekanter. De kunne varsle om dårlige strekninger, eller biler som hadde problemer. Det sto kanskje en bil med motorstopp bak en sving eller over en bakketopp.)
Litt kødannelse på hovedveien kunne forekomme. Her er en stoppeplass for kombinert "gods- og passasjertransport". Ser man godt etter sitter det to hvitinger (mzungoer) på toppen av det ene lasteplanet.
Mobilen
ringer og Bjørg tar den, sier noe om at vi er underveis, men at
veien er dårlig. Etterpå sier hun til meg at han som ringte lurte
på om vi kom og han stusset litt når hun sa veien var dårlig. Vi
selv stusset ennå mer. Men vi kjørte videre, etter kartet var vi på
hovedveien, og det var aldri aktuelt å snu og kjøre tilbake for å
prøve oss på veien som var markert med gult. I mitt stille sinn
tenkte jeg at den gule markeringa sikkert ikke var vei i det hele
tatt, det var vel en elv, i alle fall i regntida.
Et sted på veien vi fulgte var det fullt av mennesker
ved en landsby bestående av leirhytter med stråtak. Det var et
folkemøte på gang. Vi hadde ikke tid å stoppe, det var
ettermiddag, og dersom veien holdt samme standard i de neste sju
milene vi hadde regnet ut det var til bestemmelsesstedet var det
tvilsomt om vi ville rekke fram før mørket falt på. Og vi var
blitt advart mot å kjøre om natta, men jeg husker ikke hvorfor.
Kanskje på grunn av landeveisrøvere, kanskje på grunn av dyr som
streifer rundt omkring. Man kjører ikke bil i Afrika etter mørkets
frambrudd. Da vet man i alle fall ikke hvor man er. Da hjelper det
ikke med all verdens kart og en hodelykt som bare klarer å lyse opp
kartet.
Popgruppa "West Life Band" underholder oss med tre selvkomponerte sanger. Også instrumentene var selvlaget. Kvaliteten var høy og de ville hevdet seg meget bra dersom de hadde deltatt i ungdommens kulturmønstring i Norge. Muligens ville de stukket av med førsteprisen.
Forretningstalent hadde de også og tok rimelig godt betalt for underholdninga. Vi måtte betale pr sang.
Undrenes tid er ikke forbi.
Men det skjer under i Afrika. Særlig i Afrika. Etter bare to times kjøring, og to tilbakelagte mil, kommer vi plutselig til et kryss hvor det går en fin, asfaltert vei i begge retninger. Vi ser en ungdom, spør etter veien til Cap Mclear, og han peker ut retninga til oss. Etter fire mil sier han vi skal ta av på en sidevei som vil føre oss fram til bestemmelsesstedet. En sidevei, tenker jeg og frykter det verste. Men jeg sier ikke noe.
Vi fant sideveien vi skulle ta. Noen hundre meter inne på den kom vi til en stor vanndam som hadde samlet seg. Og ved enden av dammen lå det et tre som sperret veien for oss. To menn jobbet med treet, mens en tredje sto ved siden av med en blikkskål i hånda. Bjørg åpnet sideruta og spurte hva som foregikk, mens mannen med blikkskåla sto utenfor bilen og så på henne. De to som jobba med treet hadde stansa opp, det så ut som de hadde all verdens tid. Etter litt rolig snakk på engelsk forsto vi at det ville ta litt tid før treet ble fjernet, men det kunne selvfølgelig gjøres litt raskere dersom vi betalte for det. Jeg tenkte i mitt stille sinn at her hadde nok jungeltelegrafen vært ute og fortalt at en bil med to hvitinger (to mzunguer) var på vei mot reiselivsbedriften og at her var det kanskje litt penger å hente. Dermed hadde de opprettet en liten bomstasjon. Bjørg var ennå temmelig irritert etter kjøreturen på en delvis gjørmete vei gjennom et nesten ubefolket område. Før jeg nådde å si noe til Bjørg hadde hun slått litt om på språket, det var nå var en blanding av det engelske og malawiske språket. De to som holdt på med treet hørte vel av tonefallet på det ho sa, og så av armbevegelsene, at her var det en dame som akkurat for øyeblikket ikke tålte flere hindringer. De ønsket nok ikke å starte noe diskusjon om verken det ene eller det andre, så de klarte ved felles anstrengelser å dra treet såpass ut av kjørebanen at vi kom forbi. Uten å betale bompenger. Jeg tror det spesielt var glosene hun serverte på deres eget, lokale språk som var utslagsgivende.
Så kom vi da
endelig fram og prøvde etter beste evne å unskylde hvorfor vi var
så forsinket, og hva som hadde vært problemet. Treet over veien ble
ikke nevnt med et ord. Vi brettet ut kartet og forklarte hvilken vei
vi hadde fulgt, hovedveien etter det som var merket av på kartet.
Vertskapet studerte kartet med oss og nikket, og sa så med en alvorlig mine at vi skulle valgt den andre veien, den gule veien som knapt nok var synlig på kartet. Det var det som var hovedveien. Grunnen var visstnok at kartet var laget før man var helt enig om hvor veien skulle gå. De bare slo det fast uten å trekke på skuldrene en gang. Dette var Afrika og vi var framme i Gekko Longue ved Malawisjøen, og det var jo det viktigste, mente de, for å overnatte ute i bil om natta var ikke å anbefale. Det fantes både hyener og andre farlige dyr i skogen.
Hytta vi ble tildelt var grei nok. Der var både kokeplate, dusj, toalett, kjøleskap og vindusåpning med myggnetting.
Vi spiste god fisk fra Malawisjøen til middag og bestemte oss for å bli to netter for å samle oss etter strabasene på den første dagen av ferien.
En fisker gjør alt klart for nattas fiske. På kanoene ble det festet parafinlykter (petromax). Kanoene ble så plassert på tvers på litt større båter før man dro ut på sjøen. Når de kom ut på feltet sjøsatte de kanoene med de tente lysene som skulle tiltrekke seg fisk. For å ta fisken på denne måten brukte de kastenot.
Reisebrev: Turist i Afrika III
Reisebrev: Turist i Afrika VII
Tekst: VEI Foto: VEI/BS