Reisebrev: Turist i Afrika III

Folk begynte å strømme ut av bussene på begge sider av grøfta og bukserte med seg bagasje av alle slag fra den ene bussen til den andre. Det var kofferter, plastposer, vesker og bur med høns, og muligens også andre dyr. Så var det med ett to hvitinger som sto utenfor bilen vår. 

Et av målene med ferieturen langs Malawisjøen er å besøke stedet som bærer navnet Livingstonia. Dette stedet ble bygd opp av misjonærer fra Skottland og har fått sitt navn etter misjonæren David Livingstone. Livingstonia ligger et stykke oppe i fjellene og ble grunnlagt på slutten av 1800-tallet. Det første forsøket på å misjonere i Malawi skjedde nede ved innsjøen. Men misjonærene var ikke skapt for det varme og fuktige klimaet nede ved Lake Malawi så det gikk fullstendig galt. De fleste døde av malaria og andre sykdommer de pådro seg. Men den hvite mann, og kvinne, er ikke kjent for å gi seg ved første forsøk når det gjelder å kolonisere et område. Klok av skade slo de seg i 1894 ned oppe i høyden. Der vokste det etter en tid fram et velfungerende samfunn grunnlagt av misjonærer fra Free Church. I 2003 ble den en universitetsby.

I dette området var også Livingstone i sin tid. Første gang han var i Malawi var i 1859. Da seilte han oppover Zambesifloden fordi han ville finne en vei til det indre av Afrika. Ved en foss kom ikke dampskipet han benyttet videre, og han fulgte derfor sideelven Shire videre. På den måten kom han fram til sørenden av Malawi, tok seg videre til fots opp til høylandet og kunne derfra se Lake Malawi som han hadde hørt om fra andre. I 1861 kom han tilbake og seilte da langs innsjøen. På sin siste tur var han på jakt etter Nilens kilder. Han døde i landet som nå heter Zambia, i året 1873.

Bjørg var bedre kjent i Malawi enn jeg, så det var hun som hadde satt stedet på besøkslista. I forbifarten hadde hun nevnt noe om at veien dit kunne være litt dårlig i perioder. Det var nok sagt i en bitteliten, og meget kort, bisetning, tenker jeg, for jeg hadde ikke heftet meg noe særlig ved det.

Men først måtte vi komme oss til neste overnattingsted. Safari Pottery Langue i nærheten av byen Nkotakota. Et keramikkverksted som også leide ut rom til reisende gjester.

En syklist på vei til nærmeste by med et lass trekull. Bare noen mil igjen og humøret på topp.

Langs veien møtte vi ofte kvinner på vei fra et sted til et annet. Nesten alltid bar de på noe.

Utpå dagen kom vi fram til et sted på veien hvor det var satt opp sperring og noen var i full gang med gravearbeid. Vi kom ikke lenger, men ble stående på den ene sida av grøfta sammen med et par andre biler. Det var et rør til en stikkrenn som skulle graves ned, kunne det se ut som. På den andre sida kom det en buss full av folk, og også der et par andre biler etter en stund. Dette kunne ta tid, tenkte jeg og husket der og da på noe den polske journalisten Ryzard Kapuściński en gang skrev. I ettertid har jeg slått opp i boka Ibenholt hvor jeg leste det. Han var på vei til et sted i Nigeria. Bilen han satt i ble stående i en lang kø som bare rykket fram noen få meter med jevne mellomrom. Han bestemte seg for å finne ut årsaken til køen, lot sjåføren bli igjen i bilen og bega seg i vei til fots framover. Det viste seg at årsaken lå langt framme, men han kom da omsider dit etter å ha passert biler og folk som pratet og ropte i munnen til hverandre. Årsaken var et stort hull i veibanen, og her følger noe fra boka:

"Det var stort, bredt og flere meter dypt, med bratte, nesten loddrette, kanter, og en skitten søledam i bunnen. Gaten var for smal her til at det gikk an å kjøre utenom hullet, og enhver som ville inn i byen med bil, måtte derfor først kaste seg ut i denne avgrunnen og la seg oppsluke av det sumpete vannet, i håp om på en eller annen måte bli halt ut av knipen.

Slik foregikk det faktisk også. Oppe i hullet, halvveis neddykket i vannet, sto en enorm lastebil, nedlesset med peanøttsekker. En skare halvnakne gutter var i ferd med å losse den, og klatret opp på gaten med sekk etter sekk. En annen gruppe holdt på å binde tau til lastebilen for å prøve å dra den opp av skårfestet. Ytterligere en flokk plasket omkring nede i vannet og forsøkte å legge planker og bjelker under hjulene. Rett som det var ble noen slitne og kom opp for å hvile. Der oppe sto det rekker av kvinner som solgte varme retter -ris i kryddersaus, kassavalefser, stekte jams og peanøttsuppe, mens andre falbød lokal limonade, rom og bananøl. Noen guttunger solgte sigaretter og tyggegummi. Til sist, da alle forberedelsene var gjort og peanøttsekkene losset, gikk arbeidslagene i gang med å trekke opp lastebilen. Ansporet av ildnende tilrop halte en del av guttene i tauene, mens andre dyttet bakfra og på sidene. Lastebilen gjorde motstand, skled bakover og steilet nesten. Inntil den omsider med forenede anstrengelser ble dradd opp og sto på asfalten. Publikum applauderte og slo hverandre på skuldrene av glede, og ungene som så på, danset og klappet i hendene.

Et øyeblikk etter svømte den neste av bilene som ventet i kø, på bunnen av den gapende gropen. (...)

Hver bil som passert, gjorde hullet dypere.(...) Jeg forutså at vi ville bli stående her i to-tre dager før det endelig ble vår tur til å havne i søledumpen.(...) Jeg ønsket å komme meg vekk herfra, jeg måtte tilbake. Men først gikk jeg for å utforske nabolaget til den gjennomhullede, gjenkorkede Oguta Road. For å se hvordan det så ut. For å fritte ut folk. Høre hva de sa.

Det som straks slo en, var at området rundt hullet var blitt midtpunktet for det lokale liv. Det trakk til seg folk, vakte deres nyfikenhet, ansporet til initiativ og foretaksomhet. På et sted som til vanlig er en søvnig, utdødd forstadsavkrok, med arbeidsløse døsende langs husveggene og flokker av herreløse, malariasyke bikkjer, var det med ett, takket være det ulykksalige hullet, som ved et trylleslag oppstått en dynamisk bydel, summende av stemmer og aktivitet. Hullet hadde gitt beskjeftigelse til de arbeidsløse, som hadde dannet bergingslag og nå tjente penger på å hale opp biler. Det hadde skaffet kvinnene med ambulerende gatekjøkkener økt omsetning. (...) de hittil tomme småbutikkene i nærheten gledet seg over økning av ufrivillige kunder (...). Og gateselgerne hadde fått rivende avsetning på sigarettene og leskedrikkene sine.

Ikke nok med det. På flere av husene i nabolaget la jeg merke til nye, håndmalte skilt, der det sto «Hotel» med klossete bokstaver. Det var for de som måtte overnatte mens de ventet på tur i hullet. (...) Skreddere og skomakere hadde fullt opp å gjøre, det var dukket opp frisører, og jeg så også kvakksalvere, som drev omkring og falbød urter, slangeskinnbiter og hanefjær, rede til å helbrede hvem det skulle være i en håndvending. (...) Også det sosiale liv hadde fått en vitamininnsprøytning: Hullets omgivelser var blitt et sted der man møttes for å prate og diskutere, og hvor barna lekte." (Ryzard Kapuściński: Ibenholdt).

Så hvordan gikk det med oss? Det var ikke all verdens biltrafikk på veien, men etter en god stund ankom det også en buss på vår side av arbeidsområdet. Folk begynte å strømme ut av bussene på begge sider av grøfta og bukserte med seg bagasje av alle slag fra den ene bussen til den andre. Det var kofferter, plastposer, vesker og bur med høns, og muligens også andre dyr. 

Så var det med ett to hvitinger som sto utenfor bilen vår. Et par i tjueårene. De ønsket tydeligvis å spørre oss om noe. Da vi åpnet bilvinduet viste det seg at gutten var fra østlandet og jenta fra Tsjekkia! De sto på motsatt side av grøfta med sin bil, og var på bilferie i Afrika. De brettet ut et digert kart som vi studerte sammen. Så pekte han på en vei som tok av fra hovedveien i den retning de var kommet fra. Der og da bestemte han seg for å kjøre litt tilbake og prøve den. Det ville bli en omvei, men det var umulig å vite hvor lenge veien vi nå sto på skulle være stengt, mente han. Det siste var vi enig i, men veien han hadde pekt på var jeg langt ifra sikker på, Bjørg og jeg hadde allere opplevd at i Malawi var det ikke alltid at kart og terreng stemte. Egentlig var jeg i tvil om de ville finne den veien som var avmerket. Noen veiskilt som viste til veien ville han garantert ikke finne, men siden de var på bilferie i Afrika regnet jeg med at akkurat veiene i Afrika hadde de mer erfaring med enn det vi hadde.

Vi ble sittende i bilen inntil videre. Var ute og inspiserte grøfta. Det var en gravemaskin og mye folk til stede. Noen med spade. Tilbake i bilen kom det en fyr bort til oss og sa at dersom vi kjørte et par hundre meter tilbake ville vi finne en vei som gikk gjennom en landsby og rundt stedet der hullet i veien var. Han kunne vise oss nøyaktig hvor den gikk. Mot en liten godtgjørelse selvfølgelig. Vi vurderte det, men akkurat da vi hadde bestemt oss for å snu bilen kom en ny fyr bort til oss. Nå var vi tre personbiler som sto på vår side av hullet. Den nye karen øynet nok muligheten til å gjøre litt butikk han også. Køen var blitt lang nok. Ikke vet jeg om han var en del av arbeidslaget i grøfta, men han fikk da stanset veiarbeidet. Deretter loset han oss og de andre bilen, pluss en sykebil og en privatbil fra den andre siden, forbi veiarbeidsområdet. Det kostet oss 500 kwatsja, det vil si ca 10 kr. Hvis alle betalte tjente han en liten slump penger, men kanskje var det bare vi som måtte betale. Uansett, jeg tror kanskje han hadde sett sykebilen ankomme den andre sida og visste at den ville bli sluppet forbi, og da slo han til.

Jeg så etter nordmannen og den tsjekkiske jenta da vi kjørte videre, men de var borte. Sikkert på jakt etter en sidevei som etter all sannsynlighet bare fantes på kartet. Jeg så heller ingen avkjørsel de nærmeste kilometerne.

Langs veien vi kjørte var det flere små tettsteder hvor det alltid fantes en butikk hvor man kunne kjøpe det man trengte. 

Og var det strekninger hvor det ble litt langt mellom mellom bensinstasjoner , gatekjøkken, kolnialbutikker og torg fantes det likevel tilbud langs veien. Mus var en del av menyen for de som ønsket det.

Vi kom oss vel fram til overnattingstedet Safari Pottery Langue i nærheten av Nkotakota. Som turister bodde vi godt under feriereisen og ble godt mottatt over alt. Her rommet vi leide.

Tekst: VEI Foto: VEI/ Bjørg Solsvik