Reisebrev: Turist i Afrika V

Strandliv ved Malawisjøen. Ved landsbyene langs sjøen var det på dagtid et yrende liv. Fiskere som dro ut og fiskere som kom hjem. Barn og kvinner i lek og arbeid.

Reisen langs Malawisjøen går sin gang.

Fra 2012 til 2014 hadde Malawi en kvinnelig president ved navn Joyce Banda. Reisebrevet er fra januar 2013. Hun var landets første kvinnelige president. Hun var visepresident da presidenten plutselig døde av hjerteinfarkt og hun rykket dermed opp til stillingen som president. Dette skjedde ikke uten protester fra enkelte hold, men militærledelse og domstolene i landet ga klar beskjed om at de grunnlvsfestede rettene måtte respekteres.

Folk i Malawi er et fredelig folk, siviliserte mennesker. Slike ting kunne resultert i en omfattende krig og borgerkrig, slik vi har sett mange andre steder. Ikke bare i Afrika, men mye nærmere vår egen stuedør

Dagen før vi skal ankomme avkjørselen til universitetsbyen Livingstonia, som egentlig er reisens mål, tar vi inn på hotell i Muzuzo. Jeg legger meg ned på senga og leser i guideboka mens Bjørg finner ut at det er badekar på baderommet og varmt vann i tillegg. Så ho tar seg et bad istedenfor. 

Det er kanskje det som skiller den virkelige globetrotteren fra en heimføding.Globetrotteren kaster bare et blikk i boka og går videre. Komme hva som komme vil. Vi heimfødinger leser guidebøkene nøye for å se om det er sikkert å begi seg ut på en reise. Hundre prosent sikkert er det jo aldri. Alt kan skje. Derfor blir vi som oftest hjemme og følger med på reiseprogrammene som går på TV til enhver tid og er godt fornøyd. Men på grunn av diverse omstendigheter lå jeg altså på et hotellrom i Muzuzo og lette etter skjulte farer på veien mot Livingstone. Det sto mye om den veien. Et helt kapitel så vidt jeg husker. For meg hørtes det ut som det i perioder var umulig å kjøre dit med en vanlig bil, i alle fall uten en lokalkjent sjåfør. Busser gikk det ikke. Alternativet til biltransport var en 8 timers spasertur med lokal guide i 30 plussgrader. Eventuelt i styrtregn. Jeg leste litt høyt for globetrotteren i badekaret. Hun var enige i at gå skulle vi ikke. Å kjøre egen bil kom heller ikke på tale hvis det var slik det sto skrevet i boka, det var vi enige om. Men vi skulle til Livingstonia, hun holdt fast på målet sitt. Jeg mistenker henne for at hun bare lot som hun hørte etter. Dessuten mente hun at det behøvde jo ikke være sånn som det sto i boka, den var tross alt et par år gammel. Jeg hadde ingen forhåpninger om at noe som helst hadde forandret seg i Malawi på to år. Og alt det andre som var beskrevet i guideboka stemte ganske bra.

Malawisjøen sett fra høyden.

Turen videre fra Muzuzo neste dag gikk over et fjellområde, og gjennom store daler. I fjellsidene var det jordbruksland, noen ganger i veldig bratte skråninger. Nesten som inne i fjordene på Vestlandet, men fjordene manglet. På ettermiddagen ankom vi veien som tok av til Livingstonia. Det var bare å kaste et raskt blikk på den og fastslå at her måtte det minst firhjuling til, aller helst en traktor med firehjulstrekk. Alt ssom var grus var vasket bvekk av regnet. Vi kjørte derfor inn på en campingplass i Chitimba, i nærheten av avkjørselen. Vi ville forhøre oss om prisen for å få noen til å kjøre oss opp til stedet dagen etter. Bjørg forhandlet med en som sa han var guide. Han kunne ordne en dagstur for rundt 600 norske kroner. Mens vi spiste middag ble vi enige om at det var verd det. For guiden ville det være en god månedslønn. Da hun skulle ha tak i guiden igjen, fant hun ham ikke, men en av betjeningene fikk tak i en annen som kunne ta oss med opp til den berømmelige Livingstonia for samme pris. Den nye gjorde avtale med oss om at vi kunne komme til campingplassen neste dag klokka ni, så kunne vi starte oppover. Tidligere enn det kunne han ikke komme seg av gårde da han måtte til nærmeste bensinstasjon noen mil borte og fylle bensin først, hvis de da hadde bensin. Akkurat det var ikke en selvfølge i Malawi. Da jeg spurte ham om han hadde firehjulstrekker sa han at han hadde det og, og dersom det ble regn så skulle vi ta den for sikkerhets skyld.

Ut fra skogen kom det en kvinne med en liten bør på hodet. Hun fortalte oss at hun var på vei til et maked for å selge litt ris, eller bytte det i noe annet.

En annen kvinne med en annen bør.

Underveis møter vi også en som er vakt på en gummitreplantasje. Han forteller at når treet har avgitt gummisaften som renner ned i beholderen, og stripa nedover treet størkner, så kan han ta den løs og lage gummiballer av den tynne gummitråden. Disse selger han til folk som kommer forbi.Også til turister som oss fikk han solgt en ball.

Vi hadde bestemt oss for å overnatte et annet sted enn der vi hadde våre samtaler med guiden. Det sa vi sa ingen ting om det, men lovte at vi skulle møte presis dagen etter. Da Bjørg spurte etter mobilnummeret hans, så vi kunne kontakte ham dersom det dukket opp noe uforutsett, sa han at han ikke hadde mobil, men at vi kunne få mobilnummeret til en som jobbet i baren på campingplassen. Vi fikk mobilnummeret til mannen i baren, men jeg stusset litt over at vår nyansatt guide, som både hadde vanlig bil og en firehjulstrekker, manglet mobil. For var det noe folk i Malawi hadde så var det en enkel mobil de kunne sende meldinger med. Det var stort sett det de brukte den til da det var billigst. Vi begynte så smått å tvile på hele prosjektet, men vi dro i alle fall tilbake til overnattingstedet vi hadde bestemt oss for. Et litt nedslitt sted som nok hadde sett bedre dager og hvor vi var de eneste gjestene. Like I nærheten av en liten fiskerlandsby.

Før vi tok kvelden sa jeg til Bjørg at jeg lot lyset stå på inne på badet. Jeg hadde sett en død kakerlakk bak doskåla tidliger da vi ankom. Som den bereiste person jeg var blitt, og som i tillegg hadde lest boka «Ibenholdt» av den polske forfatteren Ryszard Kapuściński hvor han beskriver reiser i Afrika, hadde jeg fått med meg hans gode råd om at man alltid skulle forlate rommet man skulle sove i med lys på hvis man regnet å komme tilbake etter mørkets frembrudd, for da holdt kakerlakkene seg skjult hele tida, du slapp å se dem pile til sine skjulesteder når du kom inn på kvelden og slo på lyset. Noe erfaring med det hadde jeg ikke da mine besøk i områder med kakerlakker var null på forhånd. Jeg nevnte ingen ting til Bjørg om den døde kakerlakken jeg hadde observert.

Literprisen på bensin i Malawi var omtrent en dagslønn for en vanlig arbeider.

Jeg våkner tidlig på morgenen. Bjørg har våknet ennå tidligere og er borte. Ute på en av sine tidlige morgenturer, tenker jeg. Da jeg går inn på badet ser jeg at hele gulvet, og alle andre flater, er dekket av et grått belegg av døde innsekter. Lyset har hatt motsatt hensikt enn jeg hadde tenkt da det viser seg at det er en liten gløtt i vinduet der det ikke er myggnetting. I løpet av natta har tusenvis, kanskje millioner, av mygg og andre innsekter fra Afrikas jungel søkt til lyset inne på vårt baderom. Men jeg fikk ikke øye på noen kakerlakker! Så akkurat det virka.

Jeg finner tilbake til senga og sovner igjen. Neste gang jeg våkner er det av billyd rett utenfor vinduet. Så vidt jeg vet er vår bil den eneste på stedet, og vi er som nevnt også de eneste gjestene. Jeg gløtter ut av vinduet for å se hva som skjer. Motorpanseret på bilen vår er åpen, motoren går og bøyd over den står Bjørg og en afrikaner og studerer maskineriet. Ved siden av bilen står det parkert en sykkel. Jeg velger å avvente situasjonen. Litt etter hører jeg at bilmotoren stanser og like etter kommer Bjørg inn i rommet og sier at tenninga på bilen bør justeres.

Alle må ta et tak dersom det skal gå rundt i et av verdens fattigste land. Jente maler korn.

Den afrikanske mannen hadde hun truffet oppe på hovedveien da hun gikk morgenturen sin. Han kom syklende og tok kontakt med henne og spurte om det var hun som hadde avtalt tur til Livingstonia dagen før. Avtalen var altså gjort et helt annet sted, og vi hadde ikke sagt et ord om hvor vi skulle bo, men jungeltelegrafen virker også uten mobil. I alle fall fant han fram til Bjørg på morgentur. Kanskje ikke så vanskelig. Eneste hvite menneske på vandring mellom hundrevis av svarte som var på vei til marked eller arbeid på jordene. De fleste med ei hakke eller kurv eller bøtte i hånden eller på hodet. Han kunne fortelle henne at det ikke ble noe av turen på grunn av et eller annet. Problem med kjøretøy? Problem med drivstoff? Eller kanskje var det problem med sjåfør? Vi fikk det aldri helt klart for oss. Jeg tenker det kanskje var det at guiden vi hadde gjort avtale med ikke hadde klart å skaffe seg bil. Men jeg tviler ikke på at han hadde forsøkt.

Engelsken til mannen var ikke all verden, men han klarte i alle fall å forklare at han kunne kjøre oss til bestemmelsesstedet med vår bil. Opp til Livingstonia. Han kunne være sjåfør. Han hadde ikke tatt et nei for et nei da Bjørg hadde avslått tilbudet og blitt med henne for å se på bilen, selv om hun sa at det ikke var aktuelt å dra opp dit uten firehjulstrekker. Så da jeg så ut av vinduet hadde de startet bilen, og han lyttet etter tegn på om det var trygt å dra med den. Han mente bilen kunne brukes, men kom vel fram til at det nok var best med firehjulstrekker likevel. Før han dro anbefalte han Bjørg å skifte tennplugger. Bilmekanikere og eksperter finnes over alt. Ikke bare på små steder i Norge.

Om han hadde sertifikat? Det vet jeg faktisk ikke. Bjørg spurte aldri om det. Så det ble ingen tur til Livingstonia. Vi spiste en enkel frokost sammen med ho som serverte frokosten. Hun fortalte oss litt om livet sitt i Malawi. Hun kom noen mil lenger sørfra. Stort sett jobbet hun hele tiden, med unntak av noen fritimer på søndagene, og lønna var ikke all verden. Så hjemplassen hadde hun ikke hatt verken råd eller tid til å besøke på et par år. Hun var visst både resepsjonist, kokk, serveringsdame, renholder og alt mulig annet på stedet hvor vi bodde. Akkurat da vi var der var arbeidsmengden overkommelig. De var tre ansatte og vi var som sagt de eneste gjestene.

Bjørg i samtale med vertinna på Nami Ashi Chitimba. 

Etter frokosten var det tid til å begynne på tilbakeveien. Det var fortsatt steder å oppleve selv om Livingstonia ikke lenger var ett av dem.

Ved Nami Ashi Chitimba lå en liten fiskerlandsby. Vi så på noen fiskere med en landnot og snakka med konene deres som venta på fisk. Barna var også der. Et av de minste barna var forresten veldig skeptisk til oss, det var første gang hun så et menneske som var hvit i huden kunne mora fortelle. Og når man vet at det hendte unger ble skremt med at hvitingene kom og tok dem om de ikke var snille, forstår man jo det.

Fangsten var ikke så stor, og den ble fordelt mellom familien. Også i Malawisjøen har det vært problemer med overfiske de siste årene.

Tekst: VEI Foto: BSS/VEI