Reisebrev: Turist i Afrika VI

Oppe i fjellene besøkte vi et lite museum hvor vi ble tatt godt imot. Her viser guiden fram en gammel, manuelt drevet, hjemmelaget platespiller. En slags sveivegrammafon med en spesialutformet og tipasset kalabass som fungerte som høytaler. Og den fungerte! For å få platen til å gi lyd fra seg måtte man føre den rundt med en finger. Han fortalte også at den som ble valgt til "disk-jockey" når det skulle være fest uten levende muskikk, var den med stødige bevegelser. Men han la også til at det ikke akkurat var den mest ettertraktede jobben, og det ble ofte litt "slinger i valsen" ettersom festen skred fram.

Det går mot slutten av feriereisen langs Malawisjøen.

Malawisjøen.  Lake Nyasa er 600 km lang og 800 meter dyp på det dypeste. Bølger på sjøen kan bli over r 5 meter høye. Været skifter fra sol til møreke regnskyer og vind fra den ene dagen til den andre. I enkelte områder advares badende mot flodhester. I sjøen finnes det også en blodigle med Bilharzia-parasitten som kan gi alvorlig sykdom dersom den kommer inn i mennesker. Derfor skal alle som bader i sjøen ta en tablettkur et par uker etter at bading i vannet er avslutta.

Enkelte steder på vår vei langs Malawisjøen blir vi stanset av bevæpnede soldater. Som oftest tre, fire soldater som sitter i hver sin fluktstol og ser ut til å ta livet med ro. Stort sett er det sertifikatetet de kontrollerer før de med lykkeønskninger sender oss videre. Om våpnene er ladd vet vi ikke.

Veien vår går opp i fjellene igjen. Der har vi på veien nordover sett en hengebru fra 1904 vi gjerne vil sjekke nærmerer. Vi er knapt kommet ut av bilen før vi blir kapret av en lokal guide, Mr. Nyasulu. Han vil gjerne vise oss hengebrua. Da vi spør om hen gebrua er trygg å gå over forteller han en episode hvor  flodhest en gang prøvde å komme seg over til den andre sida av elva ved å bruk brua. Det gikk heller dårlig. Men den er trygg for folk.

Mr. Nyasulu påtar seg jobben med å geleide Bjørg fram og tilbake over elva på ei gammel hengebru. Jeg melder meg frivillig til å være fotograf på trygg grunn.

Etter hengebrua bærer det inn i en liten hytte som fungerer som museum. Der gir han 0oss en inngående innføring i lokale tradisjoner, samtidig som han med liv og lyst viser fram gamle redskaper og i tillegg spiller på diverse instrumenter og synger tradisjonelle sanger. Stammen han tilhørte kom opprinnelig fra Tanzania.

Museet var ikke stort, men guiden både spilte og sang for oss. Dessuten viste han fram forskjellige jaktvåpen og demonstrerte hvordan de ble brukt. Alt gjorde han med innlevelse.

Guiden var en forteller av rang og mot slutten kom også en eldre mann til stedet. Det var han som hadde starta museumsvirksomheten og planen var å bygge opp et større, lokalhistorisk museum der ved hengebrua. Etter en times tid ble vi tatt med til en annen liten hytte med et slags alter og et par naturguder. Der ble vi etter det jeg forstår velsignet og ønsket god tur videre og velkommen igjen. Ikke rart at ferden videre i fjellene gikk på en utmerket måte denne varme dagen, vi hadde afrikas naturguder med oss. Og de er minst like mektige som naturgudene i nord. Og denne gangen skulle vi overnatte på samme sted i Mzuzu som der vi overnattet på turen nordover. Men denne gangen skulle det skje på luxusavdelinga. Så vidt vi hadde sett ville prisen bli det samme da vi denne gangen skulle betale i lokal valuta. Ikke amerikanske dollar. Litt hadde vi lært. Så vi sjekket inn på luksusavdelinga, tok et rom med kjøleskap. Hvite mennesker trenger kaldt vann. Resepsjonisten viste oss til rommet vi skulle ha.

Dessverre fungerte ikke kjøleskapet. Det oppdaget da vi skulle fylle skapet og den lille boksen over med det livgivende vannet. Bjørg gikk til resepsjonen og ga besjed om det. Der fikk hun vite at det var problemer fordi strømmen kom og gikk, spenninga varierte og det var derfor kjøleskapet ikke fungerte. Jeg foreslo derfor for Bjørk at vi enten kunne ta et kjøleskap fra et annet rom, eller bytte rom da vi ennå ikke hadde pakket ut.

Det var ingen problem, sa resepsjonisten da Bjørg etter en tids leting fant henne igjen. Hun hadde gått og lagt seg på et bakrom siden det var så få gjester og direkte kjedelig å være på jobb, som hun sa. Men nytt rom skulle vi få. Servicen var på topp. Her gjorde man virkelig alt for kunden.

Så flyttet vi da til det nye rommet. Jenta var med og hjalp til med å bære bagasjen. Mens vi sto der så oppdaget jeg at det ikke var kjøleskap på rommet. Ellers var den nøyaktig lik det rommet vi kom fra. Jeg spurte etter det. Kjøleskapet.

- Nei, kjøleskap, sa hun. - vi har bare kjøleskapet på det rommet dere fikk i sted.

Men det fungerte altså ikke.

Badekaret derimot hadde både kaldt og varmt vann også på luksusrommet!

Under vår feriereise traff vi på mange dyktige håndtverkere.

På ettermiddagen tok vi igjen kontakt med resepsjonisten. Vi ville vite hvor vi skulle dra ettersom vi skulle handle litt. Hun var ferdig på jobb og venta på at mannen hennes skulle hente henne med bil, og da han kom sa de at vi bare skulle kjøre etter dem så skulle de vise oss veien til markedet inne i byen. Og vi kom fram. Hundrevis av små boder med gangstier imellom. Et mylder av mennesker.

Her var matbutikker, klesbutikker, sykkelreperatører, byggevarer, skomakere, skreddere, jorbruksprodukter, urtemedisiner av forskjellig slag, håndtverksprodukter, kinesisk dingeldangel og ellers tilbud på alt man kunne tenke seg man hadde behov for. Bjørg var bl.a. på jakt etter sandaler til meg. I boden vi fant fram til hadde de ikke riktig størrelse, men det var ikke noe problem. Jenta som betjente den ba oss bli i boden og passe på den mens hun la ut på en vandring og ble borte i myldret av andre boder og mennesker. Skomerket vi hadde bestemt oss for var avgjort, det skulle være kvalitet. Jenta ble borte i labyrinten av boder og stier et kvarters tid og kom så tilbake med riktig størrelse. Vi kjøpte dem uten å prute på prisen og var sikkert veldig gode kunder, selv om vi ikke hadde solgt noe mens vi passa på boden. Kanskje derfor vi senere, da vi har forlatt torgområdet, blir innhenta av jenta i boden. Hun kommer småspringende etter oss mens hun bærer et par sandaler i hendene sine og mener vi kanskje har fått feil størrelse likevel. Jeg må på nytt prøve sandaler, men det viser seg at jeg har fått de riktige størrelsene. Servicen er det ikke noe å si på. At kvalitetsmerkene som satt på sandalsålene sansynligvis falt av allerede samme dag på en av gatene i Mzuzu får så være. Sandalene er fortsatt i bruk. Og med jevne mellomrom husker jeg handelen.

Da vi sjekker ut fra overnattingstedet dagene etter er det en annen hvit mann som sjekker ut samtidig med oss. En engelskmann, tror jeg. En som tydeligvis jobber med salg av vannpumper etter det jeg klarer å lese ut av stresskofferten hans. Han er misfornøyd med ett eller annet på kvitteringen han får for oppholdet, et nummer på den mangler visstnok. Han kjeftet ut resepsjonisten etter alle kunstens regler. Samtidig holder han et foredrag om at skulle man få slutt på korrupsjonen i landet, og Afrika forøvrig, så måtte man starte et sted. Resepsjonisten denne dagen er en ung gutt. Han tar tålmodig imot overhalingen med gjentatte "yes, sir" og sier det er feil på printeren, eller på datamaskinen. Daglig leder på overnattingstedet passerte resepsjonen like før overhøvlinga starta, men han fikk gå i fred. Jeg lurte litt på om det ikke hadde vært bedre å stramme opp ham hvis det var korrupsjonen han ville ha slutt på. Og han hadde tydeligvis helt glemt at det var engelskmennene som i en hundreårsperiode hadde vært herrer i Malawi. Kanskje var det læremesterne det var noe galt med?

Eller kanskje det var så enkelt at det gikk dårlig med hans egen business? Eller kanskje enda enklere: Han ville vise oss andre hvitinger hvordan man skulle oppføre seg i Afrika.

Da Bjørg sjekket oss ut sa hun til gutten bak skranken at det ikke var så nøye med nummeret på vår kvittering. Vi måtte uansett betale for hotellrommet selv, uten muligheter til å få tilbake pengene. Denne gangen betalte vi altså med den lokale valutaen kwasha, i motsetning til dollar som vi gjorde sist vi var der. Det tjente vi på.

Far kommer hjem fra fiske

Så avslutter vi ferien i en fiskerlandsby ved Malawisjøen.

Tekst & foto: Vilfred Ingilæ/ Bjørg Solsvik