Reisebrev: Turist i Afrika VII
For ti år siden var jeg noen uker i Malawi i Afrika. Derfra har jeg tidligere skrevet en reisereportasje her i nettavisa. Avreisen hjemover skrev jeg ingen ting om. Her kommer nå siste kapitel.
Hverdagsliv ved Malawisjøen.
Siste kapitel
For
ti år siden var jeg noen uker i Malawi i Afrika. Derfra har jeg
tidligere skrevet en reisereportasje her i nettavisa. Avreisen
hjemover skrev jeg ingen ting om. Her kommer nå siste kapitel.
I Malawi heter hovedstaden Lilongwe, og landets hovedflyplass ligger like i nærheten. Vi overnatta på et hotell i hovedstaden den siste natta før reisen hjemover skulle begynne. Bjørg og jeg kom dit med bil fra Nkhoma hvor vi vanligvis holdt til og der ho jobba på sykehuset. Selv om Lilongwe er hovedstaden så er det Blantyre som er det økonomiske sentrum og den største byen i landet. Landets president bor i hovedstaden. I 1913 var det kvinnelig president i Malawi. Joyce Banda var viseprsident da sittende presidenten døde plutselig i 2012 og ho rykka opp og ble president. Den andre kvinnelige presidenten i Afrikas historie. Overgangen og opprykket foregikk helt uten tumulter av noen slag.
Om morgenen avreisedagen kjørte Bjørg meg mot flyplassen. Da vi tok av fra hovedveien og svingte mot flyplassen oppdaga vi at det på begge sider av veien var hektisk aktivitet av arbeidende menn med hakker og spader. Mange vinket og smilte til oss og så ut til å være i godt humør. Vi lurte litt på hva det var de holdt på med, men oppdaga så da vi kom litt lenger inn mot flyplassen at det var andre arbeidere der som var i ferd med å reise opp flaggstenger langs veien. Fortroppene vi møtte først var de som gravde hullene der stengene skulle stå.
Et godt stykke før flyplassen ble vi stoppet av to væpnede vakter ved en liten vaktbu. Vi hadde tidligere vært på ferie langs Malawisjøen så vi var blitt vant til slike kontrollposter, noe som ikke var uvanlig. Bevæpnede vakter hadde også en vaktbu utenfor sykehuset Bjørg jobba på, og i enkelte litt større supermarkeder kunne man bli kontrollert etter handleturen av disse vaktene. De vi møtte langs veien på feriereisen vår pleide å kontrollerte papirene vår og slapp oss alltid videre. Så vi regna med det bare ble et par minutter med prat og gransking av vognkort og førerkort og kanskje pass og oppholdstillatelse.
Det var fort gjort og helt til den ene vakta ville sjekke bilens bagasjerom. Det var der det stoppa opp.
I min reisereportasje langs Malawisjøen skrev jeg: «I bagasjerommet har vi tjue liter ekstra bensin, en god tang, tynn streng og litt drikkevann». Nå var det reisebagasje og en tjueliters dunk med bensin der. Vakta spurte hva som var i dunken og Bjørg sa som sant var at det var bensin i den. Jeg satt inne i bilen og hørte at den militærkledde mannen med våpen over skuldra sa at det var ikke lov å ha en dunk med bensin i bagasjerommet. Jeg hørte også at Bjørg forklarte det samme til vakta som ho hadde forklart til meg da vi starta på ferieturen. Det burde ikke være lov å dra på biltur i Malawi uten å ha en ekstra dunk med bensin i bagasjerommet, var det hun sa til meg da vi var og kjøpte dunken. Det var langt mellom bensinstasjonene og rett som det var gikk de tom for drivstoff, og da var det ingen som kunne svare på når neste forsyning kom. Også strømmen ble borte med ujevne mellomrom og da virka ikke pumpene.
Vakta ga seg ikke. Det var ikke snakk om at vi skulle få kjøre videre til flyplassen, han hadde sine ordre å holde seg til. Bjørg ba han til slutt å kontakte sjefen sin og sa at jeg hadde et fly jeg skulle rekke. Han tok kontakt med noen og prata lenge og vel før han brøt samtalen og sa at vi måtte levere fra oss dunken.
Dunken ble løfta ut og båret inn i vaktbua. Jeg tenkte mitt. Den kom nok Bjørg aldri til å se igjen. Ettersom literprisen på bensin i Malawi var en dagslønn for en malawisk sykepleier, og sikkert det samme for en militær vakt, så hadde de gjort et kupp de to vokterne. Det var nesten en månedslønn de lagret inne i vaktbua.
Etterpå setter han seg inn i baksetet med geværet. Magasinet er på plass. Jeg vet den fulladet med med skarpe skudd. Vi kan være glad vi er i Malawi, Afrika for nybegynnere, og ikke i Nigeria.
Vi ankommer flyplassen. Det er stille i bilen. Veldig stille.
Utenfor ankomsthallen ble vi møtt av en som tydeligvis sto adskillig høyere oppe på rangstien enn vakta i baksetet. Det kunne man se av både uniform, stjerner, striper og gullsnorer med dusker i samme sjattering. Vakta og Bjørg gikk ut fra bilen. Det ble en samtale jeg ikke fikk med med meg, men jeg hørte det gikk på engelsk med innskutte gloser fra det lokale språket. Kanskje ble mannen med gullsnorene litt imponert av de lokale glosene Bjørg hadde lært seg, det vet jeg ikke, jeg tenkte mest på om det ble noen flytur på meg.
De blir enig der ute og vi tok ut bagasjen og bar det inn i ankomsthallen. Mens vi gjorde det forklarte Bjørg kort hva som var på gang og hvorfor vi var stoppa. Flaggstengene arbeiderne holdt på å sette opp fikk sin forklaring. Landets president hadde vært bortreist en stund og skulle i løpet av dagen vende tilbake til hovedstaden. Man forberedte mottakelsen av henne. Og da kummer det kjørende to «muzunguer» (hvitinger) i en bil med en tjueliters dunk bensin bak i bilen.
Mer fikk ho ikke tid til å forklare før ho måtte kjøre vakten tilbake på post. Senere når vi snakka sammen på telefon fortalte ho at det gikk helt greit å få dunken med bensin tilbake, selv om vaktene nok gjerne ville beholdt den.
Da var det bare for meg å sjekke inn og komme meg nordover. Personen bak skranken gransket billetten nøye og studerte passet. Dette var landets hovedflyplass og det satt tre personer der og betjente kundene. Akkurat da jeg ankom var det nok en rolig tid på døgnet for det var ikke noe antydning til køer. De hadde en datamaskin på deling, men hadde printa ut passasjerlistene på en lang remse med sammenhengende A4 ark som de lette seg nedover på. Ho som ekspederte meg fant med hjelp av en av de andre navnet mitt der mellom alle de andre og ba meg løfte frem bagasjen. Så ga ho lista visere til den tredje som satt ved siden av henne og som også hadde fått en kunde som skulle sjekkes inn.
Ho som tok seg av meg spurte så hvilken flyplass jeg skulle til. Sola, sa jeg. Da var det fram og tilbake mellom den ene datamaskinen, som de altså hadde på deling, og meg. Men noe Sola fant ho ikke og snakka litt med de to andre, før hun forsvant inn på et bakrom og ble borte en god stund. Da ho kom tilbake spurte ho om det kanskje var Stavanger jeg skulle til? Det var det. Forsøket på å printe ut en bagasjelapp var mislykket. Da fant hun fram to adresseremser hvor hun med tynn kulepennskrift skrev hvor bagasjen skulle. Deretter ble mine to kolli plassert i en krok bak skranken. Vel, vel, tenkte jeg. Dette blir nok det siste jeg ser til den bagasjen.
Men undrenes tid var ikke forbi, bagasjen kom fram til Sola, via mellomlanding og flybytte både i Johannesburg og London!
Og det gjorde jeg også.
Det siste var kanskje et enda større under ...
Linefiskere skal ut og sette bruket.
Tekst: VEI Foto: VEI/ Bjørg Solsvik