Requiem for en trofast venn

24.04.2025
I denne reportasjen gjelder det hund. Av rasen Cavalier King Charles Spaniel. Og siden vi er inne på tall, så kan vi legge til at her til lands fins det et sted mellom 4 til 5000 av akkurat denne rasen. 

Requiem for en trofast venn                     Tekst & foto: Randi Irene Losoa

Når man skaffer seg et kjæledyr, så er det ganske sikkert at man rekker å komme til den vonde dagen. Den dagen man må avslutte livet til dyret man kanskje har hatt i mange år.

Hunder og katter er de vanligste kjæledyrene våre. 2023 estimatet viste et sted mellom 5 og 600 000 tusen hunder i Norge. Og omtrent 31,1 prosent av norske husholdninger har katt eller hund. Dette er cirka tall fra Mattilsynet og DyreID.

I denne reportasjen gjelder det hund. Av rasen Cavalier King Charles Spaniel. Og siden vi er inne på tall, så kan vi legge til at her til lands fins det et sted mellom 4 til 5000 av akkurat denne rasen.

Vokste fort

Like før påske tok artikkelforfatteren en av sine cavalierer, Bugøynes-hunden Trixie 2 år, og satte kursen for Tana bru. Der hadde vi et møte med Ann Kristin Olaussen fra Kennel Ishavet i Hammerfest. Trixie kommer fra ishavskennelen i Finnmark. Nå skal hun få møte søsteren sin. Og Topsys mor Pia. Og det er henne, 10 år gamle Pia, denne vemodige saken skal handle om. Hundene kjenner hverandre fra tidligere samvær.

Pia som bærer det eksotiske navnet Englehagens Evening Star Pia, er ikke frisk. Og hun er som en liten engel, gjør lite av seg, hun er minst av alle i flokken med til sammen seks eller er det syv hunder i familien Olaussen. Denne formiddagen kommer Pia fra Berlevåg der Ann Kristins foreldre bor. Hundene er fordelt på henne selv, foreldrene og en bror. De er en sammensveiset familie.

Hun har et navn som passer godt: Englehagen Evening Star  Pia. - Hun er snill som en engel, sier matmor.

Viktig ærend

I dag skal Pia til veterinær Mari Johannessen ved Tana Bru. De kunne ha fått en avtale andre steder, men føler dyp tillit til Mari. Dagens ærend er nemlig viktig.

-Vi oppdaget en bitteliten kule i en av bakbeina hennes. Den vokste, fort. Kreft rammer også dyrene våre, sier matmor Ann Kristin.

Nå er den såpass fremskreden at Pia blir fort sliten, matmor har et øye på henne hvert våkne minutt og ser når tid hun må ha smertestillende og hvile. Nå også, hun er oppskjørtet i møte med Trixie som sannsynligvis husker henne fra tida sammen med hundeflokken, for Trixie er litt innpåsliten nå, bryr seg ikke om søsteren, bare Pia som halter mye nå. Foten er blitt tynnere, spinklere og er vond.

Under bordet

Vi er heldige. Fremskrittet har nemlig gått sin gang. For ikke så mange tierer år siden, så måtte folk ordne med avliving på egen hånd. I hvert fall ute på landsbygdene, langt fra veterinær. Hundene ble som regel skutt, kattene også. Det husker vi og det bekrefter folk vi har snakket med.

Artikkelforfatterens farfar i Byluft hadde katter og hunder hele livet. En av hundene het Trixie, som vår yngste cavalier er oppkalt etter. Finskfødte bestefar hadde imidlertid en finsk vri på navnet; Drigsi, men for oss barn var navnet Trixie. Da hans Drigsi ble syk så ville han ikke høre snakk om at hans trofaste venn skulle skytes. Hun bare visnet hen, en cirka 14 år gammel, hvit blandingshund. De siste døgnene sov hun så å si konstant. Under kjøkkenbordet lå hun. De siste nettene lagde bestefar seg flatseng ved siden av hunden. Der lå de to. Hans kjære Drigsi fikk sovne inn i varmen fra sin matfar.

Tiåringen Pia og Emelie. Men nå må Emilie ta farvel med sin trofaste venn.

Tiden har gått og vi har nå fått fine, godt utstyrte dyreklinikker. Veterinær Mari forteller at omtrent hver uke kommer folk med dyr som må avlives.

-Det meste handler om gamle hunder, sier hun.

Ti år gamle

Nå er turen kommet til Pia. En liten skapning som kom som til familien da Ann Kristins datter Emilie, var under et år gammel. Bare noen måneder skiller Emilie og Pia, 10 år fyller de dette året. Emilie er en hundevant jente. Hun deltar på utstillinger og sammen med vår Trixies mor, cavalieren Alma, så er de drevne i ringen.

Men nå skal de ta farvel med Pia som utelukkende har vært til glede for familiegruppen.

-Dette er jo bare trist, men jeg vil ikke at Pia skal ha det vondt, så vi må jo, reflekterer hun mens hun ser på hunden som har vært hennes hele livet, til nå.

Veterinær Mari Johannessen med den første avliving-injeksjonen i handa. Pia kjenner Mari og vil hilse.

«Vi har god tid»

Bilene kjører frem og tilbake her ved Shell stasjonen ved Tana Bru. Det er mildvær og snøen laver ned og i det den treffer bakken er den våt. Hundene vimser rundt beina våre. Pia også, med sin vonde fot. Folk titter nysgjerrige bort på den vimsende cavalierflokken, noen smiler.

Men nå er tiden der. Vi samler oss i bilen og kjøre bort til veterinær Mari.

-Vi har god tid, så vi kan gå ut la Pia selv finne et sted der hun roer seg, foreslår Mari. Pia kjenner visst Mari, for hun går bort til veterinæren og vil hilse. Og vi følger etter Pia som går bort til husveggen der noen gresstuster som var grønne og frodige i fjor sommer. Hun napper i dem mens Mari tar et raskt grep i nakkeskinnet og setter den første sprøyta, den som er som narkose, som får henne til å sovne. Vi er ikke sikre på om Pia la merke til denne første sprøyta, vi tror ikke det for hun fortsatte å nappe i det matte, gule tjafsete gresset.

Det er trist i det mor og datter løfter Pia varsomt opp og går inn. De stryker henne over ryggen, snakker lavt og beroligende, Pia legger hodet rolig ned på det myke underlaget.

Da var det slutt. Pia har sovnet inn. Tuster fra halen er klipt av. Emilies bestemor skal strikke dem inn i vottene hennes. Det ble en trist time. Matmor pakker Pia inn i myke tepper mens Emilie ser på. Det er umulig å ikke bli påvirket, et liv er et liv, uansett.

Alt er bra, hun har hatt det godt, alle har tatt godt vare på henne. Hun er tilfreds. Hun har sine aller viktigste flokkmedlemmer med seg i det hun sovner og får den siste sprøyta.

Den som gjør at hjertet slutter å slå.                                                           

                                                                                                                           Tidligere offentliggjort i Sagat