Siste del av Anne Ulvens historie
Jeg må desverre skuffe de som ventet på en konklusjon. Det ble hverken konklusjon eller hovedoppgave. Men jeg bodde på Bugøynes i 17 år, det første året som student og de 16 andre som «nesten bugøynesværing».
Del 10 Avslutning. Kan mine 17 år på Bugøynes si noe om Bugøynes framtid?
Jeg må desverre skuffe de som ventet på en konklusjon. Det ble hverken konklusjon eller hovedoppgave. Men jeg bodde på Bugøynes i 17 år, det første året som student og de 16 andre som «nesten bugøynesværing». Jeg føler jeg kjenner Bugøynes godt. Det var en viktig periode i mitt liv. Det var her jeg fikk familie og det var her mine barn vokste opp. Og det var her jeg ble enke. Vi har vi fortsatt hus og hytte der. Og er der hver sommer.
Jeg føler sterk tilknytning til bygda. Nesten mer enn til min egen hjembygd Namdalseid i Trøndelag. På facebook har jeg skrevet Bugøynes som hjemsted. Jeg følger litt med hva som skjer og vil så gjerne at det skal gå bra i Bugøynes. Ikke så mye man kan bidra med når man ikke bor der. Jeg har prøvd med «prøveboprosjektet» og det tror jeg har et potensiale. Men det forutsetter at andre er med på det.
Kan min erfaring med Bugøynes si noe om hva som skal til for å få folk til å etablere seg i Bugøynes?
Hvorfor ble jeg i Bugøynes?
Jeg var 30 år da jeg kom til Bugøynes. Fikk hybel hos en nyskilt mann. «Det begynte vel å rykke i eggstokkan» som svoger Øyvind sa. Det var vel en viss sannhet i det. Jeg hadde reist en del, flyttet rundt omkring, jobbet med forskjellig og studert uten mål og mening. Jeg visste ikke «hva jeg skulle bli når jeg ble stor» og var heller ikke en overbevist akademiker. Når jeg ble sammen med husverten Valter og etterhvert ble gravid så var det ikke en vanskelig avgjørelse å flytte tilbake til Bugøynes etter å ha vært i Tromsø noen måneder i et forsøk på å studere videre. Det var heller ikke en vanskelig avgjørelse å legge studiene på hylla for godt et par år senere. Jeg hadde ikke den nødvendige motivasjonen til å fullføre. Livet i Bugøynes var meningsfult og nok for meg.
Nå er det ikke slik at jeg vil anbefale andre å avbryte en utdannelse. Det var riktig da. Men da jeg flyttet fra Bugøynes som 47-åring var det ikke enkelt å få jobb. Da ville det kanskje hjulpet med en fullført utdannelse.
Bugøynes- perfekt for meg da
Jeg vet ikke om alt som skjer i livet er tilfeldig eller ikke. Kanskje var det en mening med at jeg havnet der. Da jeg var i Afrika noen år tidligere hadde jeg blitt spådd at jeg skulle treffe en mann, bo i et hus som lignet på et kontor og få to barn. Jeg utdyper ikke det mer.
Kanskje var det tilfeldig. Men noen ganger i livet ligger forholdene mer til rette for bestemte valg og man er kanskje selv mer mottakelig for å ta disse valgene. Slik var det nok for meg. Jeg var i en alder det føltes naturlig å etablere seg. Jeg var litt vinglete i valg av utdannelse. Jeg hadde «rast» fra meg. Livet føltes litt meningsløst. Og så kom det en mann med «full pakke»: barn og hus. Og ei hel bygd å boltre seg i «med på kjøpet».
Noen ganger handler det også om flaks. Jeg fikk en stor og fin svigerfamilie og verdens snilleste svigermor. Og jeg har mange ganger vært veldig glad for at jeg «havnet» i bygda og ikke på Tyttebærsletta. Alle er nok ikke enige i det men jeg likte å bo i bygda, nært butikk, skole og sjøen.
Jeg var også heldig med at jeg kunne bruke min utdannelse til å jobbe som lærer. Jeg fikk også mulighet til å ta tilleggsutdannelse i pedagogikk som gjorde at jeg ble tryggere i jobben.
Jeg likte å engasjere meg i foreldreutvalg, helselag mm. Det var alltid bruk for meg til et eller annet.
Jeg var selv vokst opp i ei bygd og så verdiene i det både for meg selv og mine barn.
Men alt var ikke bare fryd og gammen.
Utfordringer med å bo på Bugøynes
Men livet på Bugøynes hadde også sine utfordringer. Det var ikke bare enkelt å være innflytterkvinne. Som jeg tidligere har skrevet om så er slektskap viktig på Bugøynes og alle har sine de omgås. De var ikke så interessert i å bli kjent med nyinnflyttere. Jeg foreslo for ei jeg kjente at vi skulle besøke et nyinnflyttet lærerpar. Da svarte hun: «Nei, æ kjenne jo ikke dæm».
Jeg var heller ikke så sosial for det sosiales skyld. Men jeg likte å engasjere meg og få til noe. Men jeg savnet ofte engasjement fra andre, spesielt kvinner. Jeg husker jeg ble temmelig oppgitt engang da ei kvinne utbrøt midt i et møte: «æ må hjem, æ har jo brød i ovnen».
Jeg oppfattet folk og spesielt kvinner i Bugøynes som litt forsiktige og tilbakeholdne.
Jeg har grublet mye på dette men utdyper ikke det mer her.
Etterhvert oppdaget jeg også at det var endel konflikter i bygda. Og at man enten befant seg på den ene eller den andre sida. Og det hadde betydning hvem man var gift med. Og når jeg var inngiftet i en familie kunne det være vanskelig å bli kjent med «den andre sida». Jeg prøvde å bli kjent med alle men det var ikke lett. Husker jeg en gang fikk spørsmål: «går du hos dæm?»
Det var ikke alltid lett å engasjere seg i bygda. Med engasjement kom det også kritikk. De siste årene jeg bodde i Bugøynes trakk jeg meg tilbake fra både jobb og foreningsliv. Jeg hadde blitt lei av å få kritikk og at uansett hva man engasjerte seg i så var det noen som hadde invendinger. Jeg savnet ofte støtte for det jeg selv mente var positivt engasjement for bygda.
Disse årene forstod jeg hvorfor mange folk var tilbaketrukket og holdt seg for seg selv. Ikke alle er så tøffe at man tåler kritikk. Det er energitappende.
En epoke var over
Noe av det første jeg tenkte når jeg ble alene var at jeg ville flytte fra Bugøynes. Eldstebarn hadde flyttet ut og det andre hadde bare et par år igjen på skolen. Han hadde også begynt å interessere seg for politikk og bygda hadde begynt « å bli for liten». Jeg var selv ikke så aktiv i bygda lengre. Jeg så ingen mening med å bo på Bugøynes. Selve grunnlaget med å bo der var borte.
Hvem trengs og hvem vil trives på Bugøynes?
Å plassere ei enslig 30 år gammel kvinne på hybel hos en nyskilt mann var et bra triks for bygdeutvikling (Wenche hadde nok ikke dette i tankene når hun ordnet et sted å bo for meg. Hun fikk nærmest sjokk når jeg fortalte at jeg var gravid. Som «takk» ble hun gudmor til Simen)
Det er kanskje lite sannsynlig at dette trikset virker nå. Det er vel hverken mange tilgjengelige ungkarer eller hybler i bygda? Men kanskje kan min historie likevel si noe om hvem som vil trives i bygda.
Jeg tror det finnes folk der ute som vil trives på Bugøynes. Det gjelder bare å finne dem. I dag er det mange som vil ut av byene og det er blitt mer fokus på å leve på landet og mer miljøvennlig. Spesielt nå i forbindelse med pandemien.
Det er lenge mellom hver gang noen etablerer seg i Bugøynes. Og enda sjeldnere at noen som ikke er slektskapsmessig tilknyttet bygda etablerer seg.
Det er fint om utflyttede bugøynesværinger flytter tilbake men dette er kanskje lite realistisk. «De har utdannet seg bort fra bygda» som en uttrykte det. Jeg tror det er et større potensiale blant de som ikke er slektskapsmessig tilknyttet Bugøynes. Men det må være noen som ser verdien i å bo på et sted som Bugøynes. Det kan være:
unge i etableringsfasen, enslige, gjerne par som har eller planlegger å få barn
folk som kan starte eget firma, ha hjemmekontor, er utdannet sykepleiere/omsorgsarbeidere, kunstnere, uføretrygdede eller andre med en viss trygg økonomi
folk som liker å engasjere seg i et eller annet
folk som ikke er typiske «bymennesker», som ikke «må» ha tilgang på shopping, kafeer, kino og kulturliv
folk som liker fiske, friluftsliv og skuterliv
folk som tåler en lang vinter
folk som er positive og åpen
Hva må til?
Flere og flere kommuner prøver seg på «bolystprosjekter» og leste nettopp at en kommune betaler en «influenser» for å bo på bygda og fortelle om det på sosiale medier. Det finnes muligheter. Men det må til folk. Folk som er engasjerte. Folk som vil få til noe.
Det er ingen tvil om at det er de yngste som må «på banen». Både de uflyttede og de som bor i Bugøynes. Pensjonister er vel og bra men de «går ut på dato». Bugøynes må gjøres attraktivt for unge som Malin skrev i sitt glitrende innlegg i Bugøynesavisa.
Og så tror jeg det er lurt å ikke mase på de som ikke er engasjerte. Det er lov å bo på Bugøynes, ha det fint, handle mat på butikken uten å gjøre noe mer for bygda. Her jeg bor på landsbygda i Sverige er det ingen som forventer at jeg skal gjøre noe for det stedet jeg bor på. Jeg bare bor her med mann, høner, katter og en loppis.
På Bugøynes er det i forhold til folketallet mange ressurssterke og engasjerte. Og enda flere hvis man tar med de utflyttede. Det er disse som må gjøre enda mer. La de andre være i fred.
Tilbake til «prøveboprosjektet» mitt. Jeg tror dette har potensiale. Og jeg vil gjerne fortsette etter at de 5 som nå skal prøvebo har «prøvebodd» seg ferdig. Men jeg vil gjerne få yngre folk til Bugøynes for å «prøvebo». Men her trenger jeg hjelp fra de unge på/fra Bugøynes. Og kanskje noen flere som kan tenke seg å låne ut husene sine.
Jeg har stor tro på planer. Men de må ikke ligge i en skuff.
Nå har jeg kastet ballen. Så håper jeg at noen tar i mot den. Man kan ikke bare «vente og se». Det må handles NÅ. Før det er for sent.
Om ikke annet så kanskje jeg kan leie et kontor i tenketanken. I det minste en postkasse.
Hilsen en som aldri ble noe annet enn en hobbyforsker.
Bildene: Forsidebildet av Anne er privat. De andre er arkivbilder tatt av VEI.