Søndagstur mot Lahenjærvi

Jeg krysser en bekk. Bruset av den er ganske hørbar og vitner om liv. Den er for liten til at den er verd å demme opp og bygge ut. Men vannet, som er selve bekken, smaker utmerket.  

En søndagstur i retning nordvestsida av Lahenjærvi. Jeg parkerer bilen på parkeringsplassen der man pleier å parkere hvis man skal ta en topptur til Ravntinden i Korpitunturi. Der man kan oppleve en formidabel utsikt mot Varangerfjorden, men også andre områder dersom man snur seg og ser tilbake til der man kommer fra. Dit opp skal jeg ikke. Min plan er å gå mot Lahenjærvi. Men heller ikke den planen er spikret.

Et fjellutspring å søke ly under hvis det blir regn. Og skulle det bli regn får man bare håpe at taket ikke ramler ned akkurat den dagen man må søke ly.

Jeg har tatt med meg kasteboksen og da er jeg lett å lede på ville veier, selv om jeg kanskje i utgangspunktet hadde en plan da jeg ennå var hjemme. Eller omveier som noen kaller det, selv om ingen veier ute i naturen egentlig er omveier. Hver vei har sine opplevelser. Ofte er det også omveiene som beriker hverdag. Uansett hvilke fremkomstmidler du bruker. Så mitt forslag er at skal du et sted utenfor allfarvei, ta med deg kasteboksen og noen sluker i tillegg til det andre du har med deg. Og har du ikke kasteboks, eller tilgang til et slikt praktisk fiskeredskap, så ta med deg en liten teleskopstang som heller ikke tar store plassen.

Denne dagen er det lite dyre- og fulgleliv å observere. Restene av en død rein og en like død lemen er stort sett det jeg ser der jeg går. I et skogsholt ser jeg at elgen har vært, både i vinter og i sommer. En liten fjellbjørkeskog viser at løvmakken tok godt for seg her også for noen år siden.

Noen vann har jeg tenkt å sjekke ut. Se om det er fisk i dem. Det er ikke noe vitenskapelige undersøkelser, da andre som har brukt området vet alt om hvor det er fisk og hvor det ikke er noe. Og nå er jeg kommet opp i en alder som gjør at de fleste turene mine til Lahenjærviområdet begrenser seg til skiturer på ettervinteren når sola er tilbake. Sommerturene blir ikke så lange lenger. De krever mye bedre fysisk form enn det skiturene gjør. Mine sommerturer har vært, og er det fortsatt selv om de er blitt kortere nå, på sørsida av Lahenjærvi. Slik har det vært fra langt tilbake i barndommen da vår sommerboplass var i Valen. Så de fjellene og vannene og dalsøkkene, kjenner jeg rimelig godt.

Jeg krysser en bekk. Bruset av den er ganske hørbar og vitner om liv. Den er for liten til at den er verd å demme opp og bygge ut. Men vannet, som er selve bekken, smaker utmerket. Den gir også en form for energi. Enkelte steder hvor jeg går vokser det veldig mye fin blåbær. Så mye tid går med til å spise saftige, store bær.

Etter å ha gått i flere retninger, fiska i små vann, krysset dalfører, treffer jeg på min vei stien som fører til stedet hvor Vælialo/ Skimlid-gruppa har en båt de bruker på sommerstid for å komme seg til nordenden av Lahenjærvi hvor de har en åpen hytte. Stien er enkelt markert med markeringssteiner. Ikke prangende store varder, men akkurat nok til at man forstår retningen man skal gå selv om selve stien forsvinner enkelte steder der den går over bergnabber og høyder hvor det er minimalt med vegetasjon. Jeg følger stien når jeg bestemmer meg for å gå mot det opprinnelige målet.

Her kan det se ut som som det er en som er i ferd med å stikke av med hele merkesteinen på ryggen.

norgeskart.no

Denne gangen merker jeg ikke på kartet hvor jeg vandra i området. Jeg gikk opp mine egne stier og tar bare med startpunkt og ankomst Lahenjærvi. Og planen var aldri å gå den letteste veien. Som nevnt hadde jeg min kastebok med meg.

Det gamle båthuset til Vælidalo/ Skimlid-gruppa som har en åpen hytte ved Lahejærvi er ikke veldig synlig i terrenget. Så er det å håpe at nye folk som etablerer seg i området heller ikke etterlater så mange synlige fotavtrykk etter seg.

Og om noen lurer på om jeg fikk fisk? Ikke i Lahenjærvi i alle fall, selv om vannet er kjent for sin fine ørret. Men så var det ikke mange kastene jeg tok heller. Det var ikke fisketur jeg var på. Det var en helt alminnelig søndagstur. Å gå fra parkeringsplassen direkte til Lahenjærvi tar vel en knapp time tenker jeg, da i tempoet til en 71-åring.

Tekst/ foto: Vilfred Ingilæ