Tangsprell

Vi vet alle hvordan det er. I alle fall vi med tilgang til internett. Når vi står opp den tredje dag og hoster, slik vi har hosta de foregående to, så må man ta et sveip innom nettet og surfe litt rundt for å se hva det er. Covid-19 hopper man elegant over for de er man i løpet av de siste par årene blitt ekspert på. Apekopper skygger man litt unna da man ikke er i risikogruppa så vidt man vet og har lest seg til. Men hoste er hoste og når man har hosta hele tre dager på rad er det sikkert ikke vanlig hoste. Så klør det litt i halsen, eller kanskje svir litt også? Via besøk på forskjellige nettsider dukker det opp flere og flere symptomer som kan tyde både på det ene og andre. Fra helt enkle forbigående sykdommer til mer alvorlige. Og det er spesielt de siste man henger seg opp i etter å ligget halvvåken et par netter og kjent etter symptomer andre steder på kroppen. Det er da man ringer fastlegen, deprimert og tungsindig.

Sånn var det også med fisken i den siste fiskerimeldinga. En tangsprell slo det meg da jeg så den først. Men var den ikke litt stor, mye større enn de andre jeg hadde sett tidligere? Og da det stort sett ikke er nettdekning på hytta i Adolfinokkinmukka kunne jeg ikke sjekke ut det på internett. Dermed starta tankevirksomheten. Hva kunne det være? Før jeg var hjemme i Bugøynes med full tilgang til nettet var alt som het tangsprell borte fra hodet, jeg huska ikke en gang at det var noe som het det.

Så var det å styre seg inn på diverse nettsider. Grave litt her og der, sammenligne bilder og ende opp med at jeg kanskje hadde fått en fjesing inn i båten. En giftig fisk. Da jeg sjekket hvordan giften virket kunne jeg prise meg lykkelig med at fisken var død da jeg fant den. Og da jeg etter finlesing undersøkte finnene på fisken fant jeg skarpe, små pigger på dem. Og en større ved gjellelokket da jeg så nærmere etter, og la godviljen til. Fra før av var fisken ikke observert lenger nord enn i Trondheimsfjorden. En liten sensasjon med andre ord. Fjesing var det nærmeste jeg kom. Men tvilen var der og jeg ba om eksperthjelp. Barnebarna er dessverre ferdig med ferien og fisken kunne ikke fysisk vises frem til dem.

Og ganske raskt etter at fiskerimeldinga var offentliggjort i nettavisa tikket det inn en melding fra oraklet på toppen av Adanbakki, Gudmund Seipæjærvi. Tangsprell, sto det. Altfor enkel oppgave.

Selvfølgelig, tenkte jeg da. Barneskirenn.

Nå skal jeg be han prøve å finne ut hvilken side «grisen» i Sør-Varanger Avis har gjemt seg. En ukentlig konkurranse i lokalavisa. Også den har jeg store problemer med.

Gudmund Seipæjærvi da han drev ungdomsfiske i 1970-årene. 

Tekst & foto: VEI