To pensjonister på kortreist bilferie

Vi legger det stengte hotellet bak oss og fortsetter til et sted hvor vi kan gå inn bare vi passer på å lukke porten etter oss. Gården Välimaan på en bakke over Tanaelva noen kilometer fra Utsjok. 

Vi starter rimelig tidlig en fredags morgen. En ferietur med gammel campingbil. Ikke bare ferietur, som pensjonist kan man kombinere det med nyttetur og likevel kalle det ferie. Det første målet er blant annet innom butikk i Tana Bru og kjøpe litt hele byggryn som kan brukes både i brød, raspeballer og i kjøttsuppe for eksempel. Der man tidligere brukte havregryn. «Samenes grønnsak», som ho sa, Magna Nitzijærvi i Vagge.

Deretter går turen til Gassanjárga for å levere litt metallskrap og en gammel TV som vi har stua inn i bilen. Det er en varm dag, og det har vært varme i flere dager. Han som tar imot på ØFAS i Tana sier det har vært jævla varmt, men akkurat denne dagen er det en sval vind som har god effekt som gjør det hele mer levelig. Det er hundre kilometer fra Bugøynes til Gassanjárga. Så langt må vi kjøre for å kvitte oss med metallavfall og annet spesialavfall. Man kan ikke ha avfallscontainere for slike ting i bygdene. Og de som bestemmer det finner alltid på gode argumenter. Det viktigste er at man «kan ikke stole på at bygdefolk følger reglene».

Kyr på beite i Holmsund

Like etter at vi forlater Gassanjárga kommer vi til veien som tar av til Holmsund. Ser mengder med kyr ute på et par jorder vi passerer. Et kort stykke kan vi kjøre på grusvei og kjører sakte forbi en driftsbygning som flere bønder sammen har bygget opp og hvor de driver med fellesdrift. Den rommer visstnok 100 melkekyr og rundt 100 ungdyr. Det er noen av disse dyrene vi har sett ute i marka. Innimellom trærne på venstre skimter vi Tanaelva før vi er tilbake på hovedveien E6 mot Karasjok. Det er lite trafikk, faktisk mindre enn på Bugøynesveien i disse tider.

En Bugatti Chiron

Vi passerer Horbmá. Hvis det var her Thor Aage Pedersen starta sin forretningsvirksomhet da han overtok bedriften etter sin far så var jeg en tur her i 1987. Da laga jeg en artikkel for en avis. Slakteriet til Pedersen jobbet med rein og laks. Laks akkurat den dagen jeg var innom, det var sommerstid. Senere flytta han bedriften til Tana Bru, bygde nytt og ble eier av det største reinslakteriet i Finnmark. Etter mange år solgte han slakteribedriften, men fortsatte å investere i andre selskaper. Og senere igjen tror jeg han har flytta både litt hit og dit i verden. Men fortsatt dukker han opp på avisenes nyhetsider hvor han lufter forskjellige prosjekter. I en periode eide han en av Norges dyreste biler, en Bugatti Chiron, som han solgte til Tyskland i 2023. Sjøl hadde han betalt 24,5 mill kroner for den. Han solgte med fortjeneste. Det er altså her det hele starta, det er her han kommer fra. Alle kommer fra et sted. Hjemmefra.

Mørkekjøring i Polmak

Vår kortreiste ferie skal gå oppover Tanadalen, over brua til Utsjok og så hjemover igjen. Polmak er første stopp. Jeg må sjekke hvordan det står til med den gamle skolen. Den står der, men er ikke lenger i bruk som skole. Nå viser et skilt at det er Tanavassdragets Fiskeforvaltning som holder til her. Men om det er som skiltet opplyser, vet jeg ikke. Det jeg vet er at jeg en høst i 1980-årene var her på mørkekjøringskurs. Det var dårlig vær den dagen og på veien hadde det lagt seg is. To av de andre kursdeltakerne var noe forsinket da de havnet utenfor veien før de kom frem, glattkjøringskurset skulle vi ta senere. Kjørelærer var Hartvig Hansen. Etter litt teori tok han oss med på en skogsbilvei hvor vi fikk praktisk opplæring i å kjøre bil i mørket. Et trygt sted, mente han, ettersom det ikke var annen trafikk der. Han ville vel ikke slippe oss løs i fri dressur ute på hovedveien en mørk høstkveld med is i kjørebanen.

Isveien over Tanaelva til Polmak på den andre sida var selvfølgelig stengt. Men en robåt kunne man kanskje låne om man hadde et helt nødvendig ærend?

For noen høres kanskje navnet Hartvig Hansen kjent ut? Jada, det er en av medlemmene i populære gruppa Tanabreddens ungdom som slo gjennom i 1970-årene. Her en lenke til en av utgivelsene bandet sto for: https://www.youtube.com/watch?v=RWnLJzvQGWU

Nærbutikk med velassortert vareutvalg

Nok om Tanabreddens ungdom. Vi ankommer Båteng i fint driv. Et skilt fanger oppmerksomheten vår. Den viser ved hjelp av en pil at det finnes en gammel offerplass, «seidi», i nærheten. Det er et fredet kulturminne. 300 meter. Vi følger en grusvei, men snur da det kan se ut som veien ender på en privat gårdsplass. Problemer med merking av stier finnes alle steder, enten overmerker man stiene, eller så merker man for dårlig, så vi fant ut at vi heller ville få med oss andre severdigheter på vår bilferie.

I Båteng finnes også Forfatternes Forlag hvor vi ikke gikk innom da vi dessverre ikke hadde noe manuskript vi kunne vise frem. 

Og severdigheter finnes det nok av. En liten stopp ved landhandelen til Tapio i Sirma har vi god tid til. Bilturen vår er ikke planlagt å gå verden rundt. Så vi bestemmer oss for en is. Bjørg forsvinner inn i butikken og blir borte en god stund mens jeg bruker tida til litt fotografering utenfor. Tankene er tomme utenfor landhandelen viser oppslagene. Men heldigvis er det drivstofftankene. Akkurat da jeg skal inn og se etter om iskjøperen har gått seg vill inne i butikken dukker ho opp med to is og siste nytt fra OL- øvelsene som foregår et sted i verden som heter Paris. Hun som ekspederte, ei kvinne godt inne i pensjonsalderen ho også, kunne fortelle om de siste nyhetene fra Paris samtidig som hun også kunne informere om at butikken var mye brukt av lokalbefolkninga i distriktet rundt. Kommentarer til forskjellige øvelsene i Paris hadde hun i tillegg. Og nyhetene var ferskvare ettersom ho fulgte med på en TV-skjerm inne i lokalet. Hun gledet seg til håndballfinalen som kvinnelandslaget skulle spille dagen etter. Mennenes siste kamp hadde sendt henne skuffet til sengs kvelden i forveien. Ellers kunne Bjørg fortelle at det var en velassortert nærbutikk.

Mens to menn som absolutt så ut til å være av lokalbefolkninga inntok nærbutikken så nøt vi turister hver vår is før ferden gikk videre mot Utsjok. Ut av Norge og inn i et EU-land som har euro som myntenhet. Ut i verden, om ikke akkurat til Paris. Hvordan vi kunne vite at det var to fra lokalsamfunnet som besøkte butikken etter oss? Vi kommer tross alt fra Bugøynes og Solsvik på Sotra og har dermed en medfødt evne til å kunne plukke ut andre som kan gå under kategorien ekte lokalbefolkning, gjerne på ganglaget som ofte signaliser at her er det ingen ting som haster, samtidig som de mønstrer de to turistene som går inn i bilen utenfor med hver sin halvspiste is.

Lounas i Utsjok

Planen var å innta lunsj, lounas, på Rastigaisa Pub-Restaurant i Utsjok. Vi hadde selvfølgelig en plan. Man legger ikke ut på tur uten en plan. Lounas skulle vi spise på på nevnte sted for der hadde vi spist før og maten var fortreffelig den gangen. Faktisk noe å glede seg til uten å begynne å dele ut stjerner eller terningkast av den grunn. Trollkrem var det til dessert da vi sist spiste her.

Dessverre var Rastigaisa stengt. Det var ikke oppgitt noen grunn så vi stakk innom butikken i bygda, fylte bensin på tanken og styrte deretter rett inn på ANNUKAN grilli. Her var det en jevn strøm av andre som også ville ha en matbit. Tollere, feiere, andre som jobbet i nærområdet og som nok vanligvis spiste sin lounas på Rastigaisa, tenker jeg, som altså var stengt. I tillegg til de lokale var det vi og en familie fra Spania og enda noen flere. Noen tok maten med seg, mens andre satte seg ned ved utebordene denne varme sommerdagen.

Godt fornøyd etter måltidet og kaffen satte vi kursen mot hjemlandet igjen. Denne gangen på finsk side av Tanaelva i retning Nuorgam hvor det skulle handles litt forskjellig.

I utkanten av Utsjok passerte vi det nye hotellet som er kommet opp mellom hovedveien og elvebredden. Den er ennå ikke åpnet, og i avisa Ságat har jeg lest hvorfor ikke. Hotellanlegget ble bygget fordi det skulle bli et reisemål for fisketurister og nordlysturister fra hele verden. Den sto ferdig 2021 uten at det har vært turisttrafikk av betydning der. Man skulle kanskje tro det har med forbudet mot laksefiske i Tanaelva å gjøre, men så er ikke tilfelle. Entreprenøren Eiramo har investert en god del penger i bygningene som står der. Fra hotellets restaurant er det panoramautsikt til elva, og diverse andre bygninger finnes også på området. Blant annet to luksus-igloer og ni andre iglohytter. Første del av prosjektet skal ha kosta over 30 millioner euro.

Problemene kommer, etter entreprenør Eiramos mening, fordi byråkratiet bl.a har stanset fremdriften med få til aktiviteter til turistene i forbindelse med tillatelser til å opprette snescuter- og ATV-løyper. Det er hovedårsaken til at hotellanlegget ikke er åpent etter det jeg kan lese i Ságat. Ikke vet jeg, men kanskje burde man sørget for at tillatelsene var i orden først? Men det er vel i Finland som i Norge. Satser man stort nok skal det politikere med ryggrad av jern til for å si nei til noen søknader i etterkant? Så frykt ikke Eiramo, det løser seg nok.

Gården Välimaa

Vi legger det stengte hotellet bak oss og fortsetter til et sted hvor vi kan gå inn bare vi passer på å lukke porten etter oss. Gården Välimaa på en bakke over Tanaelva noen kilometer fra Utsjok. Her kan man rusle litt rundt i fred og ro uten å forstyrres verken av den ene eller det andre. Og de fleste bilene på hovedveien fyker bare forbi, og vi er alene turister ute på enga. På gården er det ingen som forstyrrer deg. De eneste vi traff for var noen sauer som stort sett holdt seg inne i det kjølige sauefjøset, som var dekket av torv, denne varme dagen.

Välimaa er et eksempel på en gammel samisk gård som satsa på fiske i elva og dyrehold.

Antti Jouninpoika Warsi grunnla gården i 1866 nær farens utmark. Warsi og hans familie var ikke de første innbyggerne her. En mengde gamle tufter og fundamenter til små hytter som ble funnet på stedet avslørte at rikelig med laks i elva hadde trukket folk til dette stedet også i tidligere tider. Elva var også en utmerket ferdselsvei både sommer og vinter nedover til det store havet der Tanaelva har sitt utløp. Samtidig var klimaet langs elva betydelig mildere enn andre steder på tilsvarende breddegrader.

De første bygningene som ble reist under Waras tid inkluderte et hus med torvtak, en fjøs og en lagerbod. Flere bygninger kom til etter behov. Naturressursene man brukte var fisken i elva og fjellvannene, jakt på ryper og annet vilt, og stell av sauer og kyr. Om sommeren beitet dyrene utenfor gården. Storfe fikk beite på utmarka på sensommeren, etter at høyet der var slått. Viltvoksende høy og lav ble høstet for å gi ekstra fôr. Gården Välimaa var bebodd til tidlig på 1970-tallet. Siste beboer her var Antti Lukkari og Finlands antikvitetsstyre kjøpte gården i 1981.

Gårdsbygningene inkluderer nå et hus med to rom ble brukt som bolig, tre lagerboder, hytte for lagring av fisk, en torvhytte, en låve, en oppbevaringsplattform for høy og en trekkbrønn. Det store antallet av bygninger er typisk for gårder i dette området langs Tanaelva.

Museumsveien

Vi nærmer oss Storfossen på finsk side og ser et skilt som gjør veifarende oppmerksomme på at her finnes en museumsvei mellom Nivajoki og Alajavle. Den går nærmere Tanaelva enn hovedveien. Så den må vi bare følge og se hva den kan bringe av overraskelser. Et informasjonsskilt fortelle at veien har en historie helt tilbake til den tida at man brukte Tanaelva som transportvei, før veien fra Utsjok til Nuorgam og norskegrensa ble anlagt. Storfossen var et stryk som var så vanskelig, kanskje umulig, å komme seg velberget gjennom med båt, så her ble varer transportert forbi på landjorda og det ble en brei sti som senere ble utvida til en kjerrevei.

Det er ingen båter ute på elva. Det er ingen som fisker fra land. Elva er stengt for fiske og det er nok veldig mange som føler ekte sorg på sommerstid når det skulle være et yrende liv på elva og langs elvebredden. Utleiehyttene som finnes forskjellige steder er tomme. Et utedo, sannsynligvis brukt av laksefiskere den gang det var tillatt å fiske laks i elva står inne i skogen. Det ser ryddig og fint ut inne i den så folk holder orden på sakene. De venter nok på at det skal bli bedre tider en gang i fremtida.

Vi gjør unna nødvendig ærend i Nuorgam, stopper ved museet i Polmak fordi Bjørg skal innom og kjøpe noen kaffeposer laget av reinnskinn. Hun har handlet her før. De er enkelt laget og blir solgt for en rimelig pris og de kan brukes til så mangt.  Men som med alt annet som er rimelig, og som man tenker man skal kjøpe flere av neste gang man er i nærheten, så er produktet utsolgt.

På Seidafjellet, der veien bikker nedover mot Varangerbotn, kan vi se Varangerfjorden og da er man jo nesten hjemme igjen. Det er alltid godt å komme hjem. Om man nå er bosatt i Nessseby kommune eller i Bugøynes.

Tekst: Vilfred Ingilæ Foto: Bjørg Solsvik/Vilfred Ingilæ