Tragediene på havet av Jan O. Walsøe

Det nye året var ikke mange dager gammelt før meldinga kom om at to nye fiskere var savnet på havet.

Arkivfoto VEI

Tragediene på havet

12.januar

Det nye året var ikke mange dager gammelt før meldinga kom at to nye fiskere var savnet på havet. Kort tid etter at leteaksjonen ble satt i gang, ble den ene funnet. I flere dager har det blitt søkt etter den andre omkomne. På morgenen i dag kom meldinga om at leteaksjonen var avblåst.

Tragedien utenfor Gamvik blir ikke mindre av at de to omkomne er far og sønn, og at de kommer fra et lite fiskevær på Sørøya. Det blir enda mere smertefullt når kunnskapen når oss om at den yngste av dem, etterlater seg en ung samboer og tre små barn. Det er et paradoks at den eldste av dem er den gamle lederen i Norges Fiskarlag, Reidar Nilsen. Han var blant annet svært opptatt av sikkerheten til fiskerne. Nå er hans røst stilnet.

For alle oss som er vokst oppe i et kystsamfunn, der fiskeriene er den viktigste næringsveien, er slike tragiske hendelser like smertefulle. Vi kjenner det i hele kroppen når meldingene kommer om at en fiskebåt er savnet eller allerede forlist. Vi minnes de tunge timene da en av dem vi kjente, plutselig var meldt savnet. Vi ser for oss redningsskøyta som stevner ut av havna mens stormen herjer utafor havneområdet. Vi føler det mørket som la seg over samfunnet når en av dem, dessverre også ofte flere, var savnet. Vi kjenner smerten av sorgen når meldinga kom at noen var funnet omkommet. Den smerten gjaldt ikke bare våre egne. Kystens folk har alltid følt en solidaritet med hverandre. Sorgen rammet alle som var knyttet til havet og fiskeriene over hele Nord-Norge.

Første gang jeg kan huske å ha følt denne sorgen, og skjønt at folk rundt meg levde i verdens farligste yrke, var da fiskebåten Peder Vinje fra Dyrøy i Troms før jul i 1961 forsvant med 14 mann på Nordkappbanken. Jeg var ikke gamle gutten, men jeg husker hvordan vi samlet oss rundt radioapparatene, hørte hver nyhetssending fra Dagsnytt og håpet på en positiv melding da båtene kom tilbake eter leteaksjonen. Jeg følte det svarte mørket som la seg over også min familie og mitt lokalsamfunn. Det var ikke fordi båten forsvant like «utenfor» stuedøra vår. Det var fordi jeg allerede da visste hvilken tragedie det var for det samfunnet som ble rammet, og for familier og lokalsamfunn.

Om bord i fiskebåtene fantes ofte fedre og sønner, brødre, onkler og fettere. Fiskebåtene var familiebedrifter, og når tragedien rammet, ble noen familier lammet av sorg og fortvilelse, men ikke minst mistet de forsørgerne sine. Da Peder Vinje forsvant, satt 11 enker og 38 barn uten forsørgere. En av kvinnene mistet to sønner og en svigersønn i det tragiske forliset. Kun en livbøye ble funnet etter forsvinninga.

I dag er det Hasvik på Sørøya som er rammet. Der sitter familier i dyp fortvilelse og sorg. For dem er det liten trøst at rundt dem i kyst-Norge sitter folk også i dyp fortvilelse og sorg. Jeg håper likevel de kjenner den varmen og støtten vi så gjerne vil gi den unge enken og hennes tre barn som har mistet sin forsørger. Vi sørger med familien som sitter igjen etter å ha mistet to viktige medlemmer, og lokalsamfunnet som i dag sliter med å forstå den tragedien som har rammet dem.

https://www.jowalsoe.com/439076283