vilfred@bugoynes-pykeijae.com

 Reportasje i SUOMEN KUVALEHTI

Terningen til Y ATZY flyr i en bue på plastgulvet på sykehjemmet. «Vel, sånn går det nå»,undrer Kalle Salmi .

En fisker har et fiskergrep. Etter 70 år med å koble fisk fra isete garn, bøyer fingrene deres dårlig inn i terningspillet.

«Det gjør ikke vondt», kjærtegner sykepleier Hanne Ingilæ og bøyer seg mot gulvet. Spillet fortsetter.

I dag er en god dag på sykehjemmet i landsbyen Pykeija. Sola skinner, torsken lukter. Beboerne blinker i retning det store vinduet. Herfra kan du se Polhavet, havnen og den gamle fiskefabrikken. Livet til Kalle og Linnea Salmi, som snart er nittiårene, har vært pakket rundt dem helt fra starten. Og livet til deres foreldre og besteforeldre.

Hvis Linnea Salmi og de andre fiskerkonene ikke var fanget i terningspillet nå, ville de sittet ved et kjøkkenbord og gitt sine handlere sine beste instruksjoner for plukking og steking av fisk. De er allerede gamle og glemmer det ene om det andre, men de kjenner fisken.

Landsbyen Pykeija heter Lille Finland. «Hvis du går til noe hus, snakker de finsk», forsikrer Linnea Salmi.

Lapplandsdialekten gjenspeiles i sundets tale. Til sin rytme bøyer norske lånord smertefritt. Da Linnea og Kalle Salmi gikk på Pykeija barneskole, var det strengt forbudt å snakke finsk. Også i pauser. Men siden det ble snakket finsk i nesten alle hjem, overlevde språket. Det er annerledes nå.

"Ikke mer ung oshaka."

Når barna til Salmi kommer til bygda, endres språket i familien til norsk.

«Hvis hodet vårt faller av dette, er det ganske norsk», forestiller Linnea Salmi seg.

Beboere på SYKEHJEMMET går til lunsjbordet. Hanne Ingilæ tar på seg jakke og lover å være guide til bygda. Den tidlige høstsolen varmer, og Polhavet er uvanlig mildt.

Landsbyen som har reist seg til odden er pen. De hvite, røde og grønne husene er i fersk maling. Gjerdene går rett. Bare de usedvanlig korte takfotene på takene avslører at stormene er sanne her. Hvis takskjegget var lengre, kunne hele taket rives av.

Hanne Ingilæ er født og gikk på barneskolen her. Som andre psykedeliske tenåringer måtte han flytte et annet sted i en alder av 15 år for å fortsette studiene. Etter ni års bøy kom imidlertid Ingilæ tilbake med et par barn og en mann.

En av naboene kretser rundt brettet for å lappe veggen til det rødtilsølte lageret. En annen maler gjerdet med hvitt. Alle ser opp fra jobb og hilser forbipasserende med et smil - en  dag eller gud avhengig av alder.

Det stiger lett røyk mellom de to husene. Badstuen er varm når en mann kommer opp av havet.

Det var først på begynnelsen av 1960-tallet at landsbyen kom inn på motorveien. En 20 kilometer lang kystvei knyttet landsbyen til resten av verden. Det ble ikke lenger fraktet mødre, tømmerstokker eller melkekyr over fjorden med båt.

Da Linnea og Kalle Salmi var unge, bodde det mer enn 500 mennesker i bygda. Skolen utbrøt barn. Kirken sto på veggene.

Nå bor det under 200 innbyggere.

«Til venstre er det en kirke og en kirkegård ved siden av», påpekte Hanne Ingilæ.

Gravsteinene viser at i tillegg til Salmi og Inkilä - norske Ingilæn-familier, har oddene vært bebodd av Pääköt, Seipäjärvi, Marjavaarat, Salmelat og Kiurujärvi. Og mange steiner røper at avgangen har kommet veldig tidlig.

UTEN Finland av 1860-årene hungersnød Bugøynes et landsbyen ville neppe ha . Dårlige høstinger plaget befolkningen i Nord-Finland i mange år på rad. På slutten av 1860-tallet slo taket nådeløst. Halla tok alt håp på en natt.

Hele familier døde midt i skogene i Lappland på jakt etter mat til snø. I den verste hungersnøden i 1868 døde nesten 8 prosent av den totale befolkningen. Det betydde 138.000 mennesker.

Kjøpmenn kom til Lappland fra polhavets bredder på reinsdyrtur. De sa at det var nok fisk i havet. Så mye at fangsten bare hoppet i båten.

Og hvilken fisk: torsk, laks, sei og knølhval som er stor som en øy. Hvis du ikke var forsiktig med dem, kunne de kaste halen din langs kysten med halen din. Det var alltid nok å spise ved bordet til en sterk og uredd fisker, fettet ble bare tørket av munnspillet.

Disse historiene ble også lyttet til av den unge sultne Tuomas Pääkkö i Sodankylä. Han måtte rydde lange dager i skogen etter farens død for å forsørge moren og søsknene. En dag fikk Tuomas nok av det villedende brødet, elendigheten og de uheldige naboene. Han dro hatten over ørene og skiene fra føttene - og satte kursen mot Polhavet.

Tusenvis av finner tok den samme avgjørelsen .

De første 200 kilometerne helt til Enare kunne Tuomas gå på ski langs veikanten. Etter det begynte dødfallet.

Bare reinsdyrspor dro sleden over fjellene i den iskalde frosten. Kanskje 18 år gamle Tuomas kom seg på en av disse for å dekke mer enn 150 kilometer kyst av Polhavet. Der gikk han om bord i båten for siste etappe av turen.

LÆRER Kaija Pääkkö venter på barn fra friminuttet i skolegården. Pääkkö, 72, har kunnet pensjonere seg i syv år da han ble varslet om å jobbe i august. Den forrige finsklæreren hadde sluttet. Men hvis Kaija kom.

Han hadde vært finsk lærer ved en landsbyskole i 23 år. Han har undervist hundrevis av barn fra fiskerfamilier, inkludert Hanne Ingilæ og hennes tre barn, samt Kaija Pääkös egne to barn.

Ved årtusenskiftet ønsket nesten alle barn å studere finsk. Nå er det kun tre av skolens 17 elever som driver Elian , Aksel og Kristel .

Ingen snakker finsk hjemme. Kristels mor er fra Thailand, Elians far er fra Albania. Kaija Pääkkö oppfordrer imidlertid barn til å øve på farger på finsk hjemme.

"Dere har alle en bestemor eller bestefar som kan hjelpe dere med å lære tall og farger," sier Kaija Pääkkö. "Du kan snakke litt med dem."

Kaija Pääkkö ble født i Paltamo og havnet i Pykeija under en kortur på begynnelsen av 1980-tallet. På salen satt en kjekk, allerede har fem tiårsfiskende jamie s Bjarne Pääkkö . Dette slo Kaijas øye - og hun fikk endelig denne kona. To barn ble født.

Parets barn var 10 og 6 år gamle i 1994 da et vindkast kastet båten til Bjarne på hodet. Både Bjarne og broren Emil druknet i det iskalde vannet.

Det var først i sommer at Kaija Pääkkö kom tilbake til fjorden for første gang for å se på en minneplate festet til fjellet på ulykkesstedet. Etter måsen fløy to store hvaler sakte fra åpent hav inn i fjorden.

Elisabeth Ingilæ Hastad husker nazistenes okkupasjon.

Fem år gamle Elisabeth så fra Pykeia-klippen mens brannfronten spredte seg.

HANNE Ingilæs bestemor Elisabeth Ingilæ Hastad klipper golde bjørker foran det hvite huset sitt nær stranden med store hagesakser.

- Disse vokser så mye at vi må kutte igjen.

Sommeren var enestående varm, over 30 grader den andre uken. I Polhavet svømte vi virkelig.

Hanne Ingilæns 15 år gamle sønn Einar tegner en bred ulv av tjære på veggen til tante Elisabeths to hundre år gamle tre.

Da Elisabeth fortsatt var en liten jente, ble det holdt helligdommer i hyllene. Lørdag kveld ble de tatt ut etter badstuen. Søndag morgen ble mørke pene kjoler og hodeplagg tatt på før familien Lestado dro til kirken. Om kvelden ble de igjen plassert på lager for å avvente påfølgende lørdag.

Ingilæ Hastads livsglade finsk vrimler av stikkord fra det pykeiske livet som Möljä , ullivesi , Taari ja paaski  - molo, høyvann, alger og båt.

Elisabeth Ingilæ var bare to år gammel da krigen og tyskerne kom til Pykeija. Den tyske kommandanten Falck tok over den store øya foran Pykeja. Bakkene ble utvunnet, en base ble bygget og kanonskorsteiner ble rettet i retning Varanginvuono. De allierte måtte holdes utenfor fjorden.

Fiskere ble tvunget til å frakte ammunisjon, russiske fanger og tyske soldater fra en arktisk landsby til en annen.

Pykeijas mødre, barn, sauer og kyr dro til fjellene hver sommer. Det ble mer høy til dyrene. Familier i fjellhyttene var også bedre beskyttet mot tysk og alliert bombing.

I 1944 begynte tyskerne endelig å trekke seg tilbake - og satte fyr på kystlandsbyer og -byer etter hverandre. Fem år gamle Elisabeth så sammen med de andre barna i landsbyen fra klippene i Pykeija da en enorm brannfront spredte seg på den andre bredden av fjorden 10 kilometer fra byen Vesisaari mot bunnen av fjorden. Hvordan hadde folk vært? Og hva med landsbyen?

På øya Pykeija pakket tyskerne varene sine voldsomt. Kommandør Falck krevde fiskerne og deres båter igjen. Alle trekk ble lastet på skipene og båtene ble sendt til Vesisaari-siden. Det var bare én båt igjen og fartøysjefen selv. Han presset håndtaket ned.

Opp til fotsålene og lungene ble følt da de minelagte bygningene og kanonene eksploderte med et voldsomt trykk mot himmelens vind.

Sett fra vannøya skal det ha sett ut til at hele Pykeija sto i brann.

Men kommandør Falck snudde ryggen til, gikk på båten og dro.

I motsetning til nesten hele Nord-Finland og Nord-Norge ble Pykeija spart. Det er fortsatt svært gamle hus som står der.

«Sånn Lassigård», peker Ingilæ Hastad i retning et lavt hvitt hus.

Huset ble hentet fra Vesisaari på 1740-tallet og reist ved siden av brygga som hjemmet til en fiskekjøper. I nesten 200 år har det vært bebodd av menn fra Finland som lette etter et bedre liv, fiskeskjærende jenter og fiskehandlere.

Nå fungerer huset som et møtested for landsbybefolkningen og et infopunkt for turister .

FISKER Yngve Pedersen ser på måkene som sitter i skråningen av øya fra dekket på Tiira-båten sin på den andre siden av landsbyvika. Tiiras baugtau er festet til kaien, hvilere henger på sidene av båten. På en så rolig kveld er alle mer komfortable.

Pedersen, 71, har alltid vært fisker. Det samme var faren og bestefaren hans. «Som en liten gutt begynte jeg å oppdra laks sammen med faren min om sommeren. Pappa hadde en trebåt, Tiira kalte den også.»

- Vi fisket sammen til pappa kastet fisket og solgte båten.

I 55 år til sjøs har han ikke etterlatt seg noen riller i ansiktet til Pedersen, men han gnir seg i hendene. Når isete fisk fjernes fra garnene, begynner leddene å svelle og knekke. Yrkessykdom.

Tuomas Pääkkö, bestefaren til Yngve Pedersens mor, løftet fisken opp i en fortsatt åpen trebåt, som krevde tre-fire mann for å ro. Seilet ble trukket til masten da fisken la ut for å hente seg lenger.

Fiskefangsten ble tørket og solgt til russerne. Senere ble tørket fisk eksportert i store mengder helt til Italia og Nigeria.

Da ville vestlendinger ha ferdige fiskefileter på tallerken. Store fryseskip kom for å hente dem fra Pykeija. Lahti måtte mudre dypere og bygge enda en molo. Men ettersom vinterstormvindene kommer fra nordøst, fortsetter hovedledningene å slå over moloene. Da hjelper det bare å trekke båtene på land.

Pykeijas båter er bygget for å tåle stormene i Polhavet.

"Vi flytter alle dit vi er garantert jobber for voksne og skole for barna," heter det i kunngjøringen.

YNGVE Pedersen har vært heldig. Selv om stormene har rammet ham, har han aldri vært i en maritim nødsituasjon.

Venner og slektninger er borte. Totalt åtte, teller Pedersen. Det dårlige stedet var i 1963, da tre landsbymenn druknet etter å ha gått på grunn. Og så da Yngvens onkler Bjarne og Emil Pääkkö druknet.

1980-tallet begynte uansett vanskelige tider. Fiskebestandene gikk ned. Fisken ble fraktet til Kina for kutting. Fiskefabrikken Pykeija gikk konkurs. Fra ett sete var halvparten av de voksne i bygda uten arbeid.

Det ble fortsatt tatt suppefisk fra havet og poteter fra åkeren, men de betalte ikke for diesel, kaffe eller strømregning.

Trærne i landsbyen satte seg ved bordet og listet opp alternativer.

Den ene hevet seg over den andre. Så folket i Pykeija annonserte i de norske avisene at en hel fiskerlandsby med sine innbyggere og dager var til salgs.

"Vi flytter alle dit vi er garantert jobber for voksne og skole for barna," heter det i kunngjøringen. Bortrykkelsen vakte stor oppmerksomhet og kontakter kom fra Sverige så langt som til Canada.

Men bygdas frelser hadde for en tid siden reist østfra.

Fisker Yngve Pedersen tar kongekrabber, torsk, sei og laks opp av havet.

Yngve Pedersen fikk sin første overraskelse på nettverket sitt i 1986. Det var kjempestort.

TAKK til Stalin . Han ville at den gigantiske kongekrabben utenfor østkysten av Sovjetunionen skulle flyttes og plantes i Barentshavet, nærmere spisebordene i Moskva og St. Petersburg.

Forskere ble satt på stedet - men de mislyktes. Det skjedde med dem som det vanligvis gjorde med dem som forrådte Stalin.

På 1960-tallet bestemte Nikita Khrusjtsjov seg for å prøve igjen. Og denne gangen var overføringen vellykket. Khrusjtsjov hadde imidlertid ingen anelse om at krabben ikke ville respektere den sovjetiske grensen. Krabben satte av gårde fra sosialismens hjerte langs havbunnen mot vest.

Yngve Pedersen, som drev reker, fikk sin første kongelige overraskelse på nettet i 1986. Det var kjempestort. Og rotet fiskegarnene grundig til.

Det som sannsynligvis var et mutantmonster skapt av kjernefysiske eksperimenter, ble forundret over Pykeija.

Nordmennene og sovjeterne hadde imidlertid allerede blitt enige om å ikke fiske etter kongekrabben. Først er det bare å undersøke. Men snart vant markedssuget og tillatelsene for kommersielt fiske begynte å lette.

På det tidspunktet var bunnen av fjorden allerede svart av kjempekrabber.

FISHERMAN Yngve Pedersen krabbe kvoten er allerede full i år, men en annen Pykeija fisker Ken Gøran Ingilæn er det ikke. Fredag ​​morgen er så rolig at Ingilæ dro til sjøs med sin minste påhengsmotor ved sekstiden.

Krabbetall telles til en dybde på 120 meter. Overskuddsfisk brukes som agn. I motsetning til fiskere spiser kjempekrabben hva som helst.

Nå hekter kranen opp fra bunnen av Ingilæs båt tre store plastbokser til Pykeija krabbebrygga.

Gentjan Kryeziu , en mann fra Norge Kongekrabbe, plukker krabber fra bokser på et lager, tester beina og sorterer morgenfangsten i store fangster. Krabbene beveger seg plutselig, og Kryeziu får se nøye etter for å holde fingeren utenfor rekkevidden til den gigantiske krabbesaksen.

Ingilæ pleide å gjøre det samme på fabrikken som Kryeziu fra Albania gjør nå: overvåke kvaliteten på krabbene, holde kontakten med fiskere fra havet og bringe krabbene i live. Men Ingilæ innså at havet tjener bedre enn brygga.

Kryeziu vil registrere 4000 euro på kontorets Inkilä-krabbekvotekonto for morgenens fangst.

Ken Gøran Ingilæ smiler stille. Bare tømmerstokkene som buer seg rundt den skriker. Kongekrabben har brakt rikdom til Pykei som man ikke engang kunne drømme om i tidligere århundrer.

Det er bare tre yngre fiskere som Inkilä, og Ingilæns egne sønner fortsetter ikke i farens yrke. Men Kryezius sønn Elian kretser rundt fabrikken og venter på faren.

Han er den samme gutten som vil lære finsk på skolen.

Under krigen etablerte tyskerne sin base på en øy foran landsbyen.

NÅR fredag ​​kveld går over i skumring, ser ekteparet Salmi ut mot havet fra sykehjemmets store vindu.

Hanne Ingilæ legger treningsutstyr kjøpt av bygdas helseforening ved siden av fjellet.

Fisker Yngve Pedersen og kona har gått i sommerhus.

Krabber fanget av Ken Gøras Ingilæ i morgentimene er allerede hastet hundre kilometer til Kirkenes lufthavn.

Klokken 21.10 løftes krabber i bokser foret med aluminiumsfolie inn i lasterommet på et Norwegian-fly oppå kofferter.

I morgen står føttene deres på en gourmetrestaurant i London på en middagstallerken for en sulten middag.

Prisen på en porsjon er 80 euro.

Kilden til artikkelen er Tarja Lappalainens bok The Life of Ruijansuomalainen (Institute of Migration, 2011).

Reportasje i SUOMEN KUVALEHTI (2018)

17. mai-tale fra 1997  

Minne fra 1988 - Tiltaksplan for Bugøynes.  

 Av  Ivar Kaski

I mitt lille «arkiv» har jeg også kopi av et 32 år gammelt dokument som det kan være interessant å bla i. Dokumentet er på 40 sider og heter; Tiltaksplan for Bugøynes, Sør-Varanger kommune.

Målet med tiltaksplanen var:

- å utarbeide konkrete tiltak til utvikling av næringsliv, trivsel og offentlig service i Bugøynes.

I løpet av 1988 var tilsammen 56 personer, i 6 grupper, i bygda engasjert i planarbeidet som ble initiert av Aksjon Bugøynes og Sør-Varanger kommune/Det kgl. Selskap for Norges Vel. Arbeidet hadde en form som brevring-kurs med 6 brevinnsendinger. Midtveis i planarbeidet ble det arrangert folkemøte, der arbeidet ble diskutert. Det er viktig å nevne at i 1988 var ikke fiskebruket i drift.

Tiltaksplanen er delt inn i tre hoveddeler:

1. Beskrivelse av nå-situasjonen.

2. Kartlegging av ressurser.

3. Forslag til utviklingstiltak.

Basert på arbeidet i de 6 gruppene, ble det laget et hoveddokument - en tiltaksplan.

Hovedkonklusjonene i tiltaksplanen fra 1988/89 er:

- Igangsetting av fiskeforedlingsanlegget er tiltaket som prioriteres høyest av samtlige som har arbeidet med tiltaksplanen.

- Innen servicenæringen er en bensinstasjon/serviceanlegg for biler, husflid samt et Bugøynesverksted høyest prioritert.

- Som trivselstiltak er en egen organisasjonssekretær, lekeplass nede i bygda, samt oppussing av Lassi-gården høyest prioritert.

- Utbygging av skolen er det offentlige tiltak som prioriteres høyest. Også stimuleringstiltak for ungdom og eldresenter prioriteres høyt.

Tiltaksplanen ble overlevert Sør-Varanger kommune og Aksjon Bugøynes med tro og håp på at tiltakene kan iverksettes etter oppsatt tidsplan.

Dokumentet er som nevnt, på 40 sider. Det gir et godt innblikk over hva bygdefolket for 32 år siden tenkte og prioriterte mht fremtidig næringsutvikling og trivsel i bygda. Jeg har ikke planen i elektronisk format. Men dersom noen er spesielt interessert i planen for å se den opp mot utviklingen i ettertid og dagens situasjon, så kan rapporten scannes.

Ivar K har lovet å komme tilbake med litt mer fra tiltaksplanen senere. VEI

Maratonløperen

Hun er treningsinstruktør, massør, støttekontakt, helsefagarbeider, fisker, nå pensjonist.

Og forhenværende maratonløper.

Allerede når man åpner døra hjemme hos Solbjørg Bakken, så er det som om energien strømmer i mot en når hun står der, halvferdig kledd til dagens mosjonstur. Kari Traas siste skrik er skaffet tilveie, bestående av mønstrede mellomplagg genser og tights, av merinoull.

Etter intervjuet skal hun ut for dagens trimtur. De varer et sted fra mellom to og tre timer. Helst fire, men den luksusen kan hun ikke unne seg hver dag.

Hun har tross alt pensjonert seg. Fra maratonløpene også...

Den blonde dama

De som har kjørt langs Bugøynesveien i de siste cirka førti år, har nok sett henne mange ganger. Den blonde, spede dama som løper eller sykler langs veien, nær sagt i all slags vær og til alle årstider. I mørket også. Det samme oppe i fjellene også.

Vi spurte henne en gang, eller sa:

-At du tør løpe oppe i fjellene i halvmørket nå da gaupa er alle steder.

Akkurat da verserte mange gaupehistorier her på sørsiden av Varangerfjorden.

-Nei, er aldri redd, trur nok at både gaupa og jerven har sett meg mange ganger, men de er for smarte til å vise seg for meg, sa hun.

En sykkeltur til Varangerbotn eller Neiden er heller noe for Solbjørg. Ikke løpeturene heller, og da snakker vi om de samme distansene som på sykkel. Og det er helt sant, hun har løpt i maratonfart fra Varangerbotn og hjem til Bugøynes.

Men fremdeles er hun å se på veien - av og til, nå på vinteren er hun mest oppe i Mosedalen, på truger. Men også ski hvis det faller henne inn. Den bratte Mosedalsløypa har Solbjørg, i Helselagets regi, merket og lagt ut bøker, løypa har fått stempelet Perletur, oppfordringer går ut til alle om å bruke både den løypa og andre løyper.

Akkurat nå har hun forresten en forslått skuldermuskel som ikke oppsto på grunn av sportsaktivitetene, men glattisen.

I ryggsekken

Solbjørg Bakken har en finger med i det meste som foregår i bygda. Det har hun alltid hatt. Hun jobbet innen hjemmebasert omsorg, fortsatte i yrket da Pleie- og omsorgssenteret i bygda ble bygd og åpnet. Institusjonen brakte med seg en ny verden for omsorgstjenesten i bygda. Nå slapp de ansatte å bære arbeidsplassen med seg i ryggsekken, nå fikk de en egen base med kontor, telefon og alt. Fra jobben på omsorgssentret ble hun pensjonert i fjor. Men hun medgir at det er vanskelig å gå på jobb en dag og sette fullstendig strek neste dag. Så Solbjørg fortsatte, om enn og etter hvert noe begrenset. Nå er hun for det meste tilkallingsvikar, dette fordi forannevnte skade i skulderen setter sine begrensninger.

Solbjørg Bakken bor nede i bygda, i et gammelt hus sammen med samboer Erling Haugan. Huset er fra 1865. Paret har pusset opp en god del, men uten å forkludre noe av den opprinnelige fasaden. Også innvendig har paret valgt å beholde mye av det gamle interiøret.

Pandemiens begrensninger

Solbjørg Bakken har mange jern i ilden. Bortsett fra tilkallingsvaktene på institusjonen og aktivitetene i Helselaget, føler hun også behov for å aktivisere alle aldersgrupper, nå på vinteren dreier det seg om alt fra solfester til skikaruseller, sparkiaden (sparkekonkurranse), hun pusher stadig på for å få folk ut i marka, på ski, truger eller apostlenes hester. Stadig ser vi hennes anmodninger på Facebook om å bli med. Eller hun er med og arrangerer Helselagets månedlige treff med kaffekos, allsang og loddsalg. Omsorgssenteret er på mange måter blitt en av bygdas viktigeste arenaer der folk kan møtes.

- Men tiden vi lever i er ikke som før. Hele tiden henger pandemiens begrensninger over hodene våre, selv her ute hvor vi i de strengeste periodene levde nokså isolert. Hva kan vi arrangere, hvor mange kan delta, sånn må man tenke hele tiden. Likevel prøver vi så langt det lar seg gjøre, å praktisere begrepet aktiv omsorg. Vi får se om det lar seg gjøre å reise på Helselagets vårtur, sier Solbjørg.

Ingen kjenner de nærområdene så godt som Solbjørg Bakken. Alle steder har hun løpt, oppe i fjellene, over fjellene til Bugøyfjord-siden. Vi ser mobilbildene hennes på Facebook. Hun er visst den første som ser sola, som stifter bekjentskap med den første snøen på høsten, de første snøskavlene. Om våren ; hun er vel den som ser først hvor marka og stiene er farbare.

-Til sommeren , såfremt pandemien holdes i sjakk, så planlegger jeg guidede turer opp Mosedalen, ned til den gamle sjølaksefisekplassen Ranvika og folkestiens løyper, forteller hun.

Maraton er ikke over

Solbjørg Bakken har også fått opp et drivhus på eiendommen. I flere år har hun plantet urter, gulrøtter og poteter. Et annet sted har hun fått sitt eget lille trimstudio med en tredemølle og andre apparater.

- Å jobbe med planter og jord arbeid gir også energi. Likevel må jeg inn hit for å bruke kroppen. Det er syv år siden siste maratonløp, det gikk av stabelen på Beitostølen, kommenterer hun.

På veggen inne i studioet henger medaljene og bildene fra hele kloden. Hun har deltatt i mange maratonløp, på noen steder har hun deltatt flere ganger. Merittlista er lang; Berlin, New York, London, Beijing, Tsjekkia, Ungarn, Helsinki, Hellas og selvsagt Oslo Maraton.

Men når hun forteller, og det vi som bor her vet om alt hun fyller dagene med, så er det som et sammenhengende maratonløp.

Et maratonløp som ikke tar slutt.

Artikkelen har tidligere i år vært publisert i avisa Sagat.

Prosjekt Østersand Marina.

Ingen feil å anlegge sjeteen.

En av de første som tok ordet etterpå var Terje Buljo. Han hadde hengt seg litt opp i det at Bjørn Tore kalte opprettelsen av sjeteen en feil som i sin tid ble gjort. Det at fyllmassene fra mudringa i havna ble pumpet opp i dette området. Han tok for seg historien om bygginga av sjeteen og hvorfor den i sin tid ble anlagt der. At det det ikke var riktig å si at det var en feil som ble begått da det skjedde, slik det ble lagt frem i forbindelse med fremlegginga av prosjektet. Meningen var også i sin tid at området skulle bebygges, uten at det er blitt noe mer enn et omsorgssenter der. Tanken bak var realistisk i den tid det skjedde.

Han pekte også på det faktum at det i en eventuell marina om ble anlagt der ikke ville være vann hele tida på grunn av flo og fjære. Dessuten mente han at det holdt lenge med den stranda bygda har i Vestersand, at det var mer realistisk å utvikle forholdene der. Men også han mente at noe måtte gjøres med sjeteen, så tanken om det var meget positivt for bygda. Uansett så måtte det et kostnadsoverslag til før man kunne gå videre.

Etter dette ble det en ganske lang meningsutveksling om hvilken masser den gamle stranda, under sjeteen besto av, og om den egnet seg til en eventuell badestrand. Til slutt ble man da enig om at det var det man kaller for en makkefjæra, og enkelte hadde tilbake i tid, mens fjæra ennå var der, vært med på grave makk der som de egnet lina med. Om det ble noe problem kunne man tilføre fin sand fra andre steder.

Det må skapes arbeidsplasser.

Gentjan Kryeziu gikk mer direkte på prosjektet til Bjørn Tore og mente at det måtte skapes arbeidsplasser i bygda. Innen turistnæringa, innen fiskerier og innen andre ting. Når noen kommer med ideer må disse lyttes til. Særlig når de er for ungdommer og regne og kommer fra bygda og ser verdier på stedet. Kanskje kommer de tilbake en gang. Hvis det ikke er litt liv i Bugøynes er det ingen utvikling og ingen nye arbeidsplasser skapes. Han mente at bygdefolk burde gi en klar beskjed til Bjørn Tore om de ville ha noe slikt Bjørn Tore la fram eller ikke. Det var hans prosjektbeskrivelse som burde diskuteres og ikke alle de andre tingene. Så kunne man ved en senere anledning diskutere om det er gjennomførbart eller ikke. Han var ellers veldig positiv til planene. Mente det måtte investeres i bygda for å få utvikling, og for å utvikling trengtes det ideer.

Han var også inne på det ikke er så lett å få folk utenfra til å investere penger. De som investerer penger gjør det for å tjene mere penger. Hvis folk som har tilknytning til bygda derimot invsterer i noe i bygda så gjør de også det av andre grunner. De investerer fordi de vil investere i bygdas framtid.

Man måtte ikke være for rask med å si at ting ikke er realistisk. Han nevnte frakt av levende kongekrabbe til andre verdensdeler som et eksempel, mange sa det ikke var realistisk. Men se nå. Alt er mulig.

For mange turister.

Elsa Haldorsen presiserte at det i dag er fire barn under 10 år. Skal noe gjøres så må det gjøres nå.

Hun tok også opp det at det i fjor var veldig mye turister her og at det var problemer med parkering og at det begynte å bli konflikter med lokalbefolkningen. Det samme hadde også Terje vært innom tidligere. Om det var en ønskelig utvikling. Elsa nevnte også det at det til tider er konflikter mellom de som driver med turisme og turistene. Bl.a. ved at turister som ikke hadde noe tilknytning til hennes turistvirksomhet tok seg til rette på hennes områder. Hun mente at ved økt turisme måtte vi tenke på områder utefor selve bygda. At det måtte tilrettelegges for det. Hun hadde ikke noe imot prosjektet, men spurte om det er turistene som skal ha førsteprioritet i bygda. Så snakka ho litt om offentlig tilrettelegging og offentlige arbeidsplasser til bygda.

Noen av de frammøtte. Randi Losoa, Leif Ingilæ, Gudmund Seipæjærvi, Ivar Kaski (delvis skjult) , Knut Johansen, Gentjan Kryeziu og Jim Øverlia.

Kan sjeteen brukes på en annen måte.

Janne Ebeltoft Johansen Kryeziu stilte spørsmål om det var noe annet man kunne gjøre med sjeteen, dersom man ikke nødvendigvis ville satse på en marina med sandstrand. Fra Bjørn Tores side ble det da sagt at han ønsket at en del av massen som var pumoet inn der uansett måtte fjernes da det ikke lot seg gjøre å bygge eller anlegg noe der på grunn av massens konsistens. Da kom tidligere teknisk sjef i kommunen, Ivar Kaski, inn med sine synspunkter. Først tilbakeviste han uttalelsene som hadde falt om man ikke kunne bygge noe der ved å vise til Bugøynes omsorgssenter som faktisk er bygget på sjeteen. Det er bare snakk om å fudamentere riktig, mente han, da kan man utmerket godt bruke sjeteen til mye, det er bare å komme med ideer som kanskje er mer realiserbare. Han trodde heller ikke det var så enkelt å flytte bort mye masse herfra som det var antydet under presentasjonen av prosjektet. Blant annet fordi vannet kommer inn på innsiden av steinfyllinga når det er flo, og det er vanskelig å grave der når det er vann. Det fantes alltids løsninger, men det vil koste.

Om det var realistisk å tro på at man ville å få kommunen med på å betale for å flytte masse vekk fra sjeteen, tvilte han også på, det ville bli for kostbart

Ellers syntes han det var vanskelig å ta stilling til prosjektet da man ikke vet noe om investeringskostnader, og heller ikke om hvor positivt det vil være for markedsføringa av Bugøynes og av kommunen. Det må mer kjøtt på beinet.

Parkeringsproblemer i bygda.

Da det ble snakk om å utvikle Vestersandfjæra mente Knut Johansen, som bor i Vestersand, at en slik marina som Bjørn Tore foreslo i Østersand ikke kunne anlegges i Vestersand. Samtidig kom han inn på at parkeringsproblemene i bygda måtte løses, sammen med tilgangen til Vestersandfjæra.

Nå var det fullt av turister som gikk gjennom private eiendommer for å komme dit ned. Gentjan kommenterte det med at alle steder i verden hvor det kommer for mange biler så oppstår det parkeringsproblemer i perioder, men sån lar seg løse. Knut mente at vannet kunne stenges inne i marinaen når det ble snakk om flo og fjære. Stilte spørsmål til Ivar om det var noe problem. Ivar svarte at det sikkert lot seg løse, men at man kanskje ikke måtte henge seg opp i at det skulle være en marina i området. Bygda har jo tross alt en stor havn på yttersida av sjeteen som allerede ligger der. Det må ikke bli så stort at man ikke får noe gjennomslagskraft for ideene sine, og ikke får økonomisk støtte til det. Knut syntes likevel at noe av turismen skulle flyttes til Østersandsida og da måtte man lage en sandstrand der. Blir det bare bobilplasser og hytter og parkeringsplasser så skal turistene likevel til Vestersandfjæra. Og da er det de som bor der som får turiststrømmen gjenneom hagene sine. I alle fall må det tilrettelegges for at turistene skal kunne komme seg ned til sandstranda i Vestersand uansett hva man gjør.

En kjempegod idé.

Trond Høiberget syntes idéen som ble lagt fram var kjempegod, men lurte på hvem som skal betale for det. Man må ha noen summer å vise til. Trond stilte seg mer bak de som hadde antydet at man kanskje burde se på andre muligheter å utnytte sjeteen på, men han poengterte at han på ingen måte var motstander av prosjektet til Bjørn Tore.

Bobilparkering, vanlig parkering og aktivitetspark slik at de som parkerte her kunne bruke det store området som tross alt ligger der var noe han nevnte.

Da det ble antydet at unge folk var for prosjektet, mens de eldre var mer negative pekte Trond på at han ikke oppfattet det slik at eldre var imot prosjektet, men at de kanskje var mer realistiske. Dette ville koste og den kapitalen som trengtes var ikke å finne i bygda, det måtte komme investorer utenfra før det kunne realiseres.

Han foreslo at Bjørn Tore skulle ta kontakt med Sør-Varanger Utvikling, fordi de sitter på midler til forprosjekter. Det burde settes sammen en arbeidsgruppe som jobbet videre med prosjektplanene. Det er viktig å gjøre bygda lekker og attraktiv for de som allerede er her og de som kan tenke seg å komme hit. Øke kvaliteten på bolyst i Bugøynes. Dette er ingen dårlig idé, Bjørn Tore har bedd om innspill og fått det, sa han.

Også Terje la seg på linja til alle de som mente man kanskje burde se på andre muligheter på hvordan utnytte sjeteen. Han var også som snarest innom problemstillinga om at ville vi egentlig ha så veldig mye turister, om det kanskje ville ødelegge litt av idyllen i bygda. Han ville ha alternativ industri og fiske m.m. Ikke ensidig turisme. Han mente at vi på møtet ikke hadde noen rett til ta livet av noen planer. Syntes det var greit nok å diskutere dette, men man også måtte også kunne diskutere realismen i prosjektet. Og om man ville ha det slik, om man ville ha en slags Hollywoodaktig nyetablering i et lagunesystem. Må kanskje ta mer utganspunkt i realitetene i dag. Han tvilte forøvrig på om kommunen eller myndigheter forøvrig var villig til å satse på et så stort opplegg i en liten bygd med så få innbyggere.

Og hvor endte vi til slutt?

Underveis ble det diskutert både om Lofoten og Saariselkä og andre steder. Som man forstår så utviklet møte seg langt utorver det Bjørn Tore kanskje hadde planlagt. Mange hadde mye på hjertet.

Undertegnede hadde også mye han hadde tenkt han skulle si, men det ble desverre svært lite, smått og ingen ting av det. Grunnen var at han dagen før møtet hadde fått nyheten om at han ikke lenger fikk lov til å fiske laks med krokgarn ved hytta inne i Valen. Dette fordi laksen skal være forbeholdt turister som skal leke med den i lakseelvene våre. Fange, måle og slippe. Mange av de samme turisten skal nå også begynne med det samme i fjorden. Så tankene mine var der. I en liten bukt ved Ellenskjær, i Adolfinokkinmukka. Ikke i turistmetropolen Bugøynes.

Og helt til slutt, til ungdommen med tilknytning til Bugøynes: Kom igjen, Bjørn Tore har planta et frø, få det ut fra Facebooksidene og den virituelle verden. Sett i gang og gjør noe med sjeteen! Uansett om dere drømmer om å bo her eller om dere bare vil komme på besøk i korte perioder. Ingen vet hva framtida vil bringe. Kanskje vil noen av barna deres, våre barnebarn, ha helt andre drømmer om hva livskvalitet er, enn mange av oss hadde. Det eneste vi vet er at dere kan være med og forme den framtida vi alle vet så forsvinnende lite om.    Forside

VEI. 

Å leve uten BankID.

En gang skrev jeg et «Brev fra periferien: Gi oss appelsinpausen tilbake». Den handlet også om BankID, kanskje mest om BankID og hvordan jeg mista den. Nå har jeg levd nesten i et år uten BankID. Det har gått rimelig greitt. Inntil nylig har jeg bare saknet det i to tilfeller, det ene er hvis jeg skal inn på Helsenorge for å sjekke min helse min Helse. Der kommer jeg ikke inn fordi det krever BankID. Men jeg har ikke noe særlig behov for å være der heller, jeg har min fastlege som kan sjekke helsa mi og timebestilling kan gjøres på så mange måter. Og så er den den elektroniske postkassa som jeg en gang opprettet fordi jeg oppfatta det slik at det var noe alle måtte ha eller så kunne man risikere både det ene og det andre. Reklamen var veldig agressiv. Nærmest en trussel. Registrerte du deg ikke med en elektronisk postkasse kunne det gå deg virkelig ille. Hele framtida din sto og falt på en elekronisk postkasse. Så jeg registrerte meg på Digipost. Inn der kommer jeg også rimelig greitt uten BankID, men jeg får ikke åpnet post fra det offentlige som kan inneholde viktige opplysninger. Til det må jeg ha BankID. Så inntil videre har jeg stengt hele den elektroniske postkassa og henter brevene fra postboksen på Bugøynes Bistro. Om alle i dette landet gjorde det ville vi kanskje få ned arbeidsledigheten litt. Dessuten er det litt trim som kanskje gir litt helsegevinst. Da slipper man også å logge seg inn på Helsenorge.

Mitt tredje tilfelle hvor jeg trenger BankID opplevde jeg nå nylig da jeg fikk opplysninger om at mitt medlemskap i Coop hadde resultert i et mindre utbytte som var satt inn på min coop konto. Ikke den helt store summen, men likevel. For å kunne bruke pengene ville jeg overføre de til min vanlige bankonto, penger skal brukes, penger skal sirkulerer, det er slik det skapes arbeidsplasser har jeg hørt businessfolk si. Forskjellen på dem og oss er bare at mens vi bruker våre egne penger bruker de lånte penger. Coop har tenkt å bruke mine.

Men så var det det med BankID igjen.

Jeg kontaktet Coop fordi jeg ikke kom inn på kontoen min da jeg ikke hadde BankID, sendte en melding til kunderervice:

-----

Hvordan kommer jeg inn på min konto for å ta ut penger når jeg ikke har BankID?

-----

Hei

Takk for at du kontakter oss.
Har du BankID utstedt fra din bank kan du overføre pengene selv via www.coop.no
• Velg Min medlemskonto (nederst på coop.no, under "om Coop")
• Velg BankID Brikke eller BankID på Mobil. Det er viktig at BankID som benyttes er registrert på samme fødselsnummer som Coop-medlemskapet
• BankID Brikke: Legg inn fødselsnummer, BankID engangskode og passord til brikken. Engangspassord må ha seks tall og personlig passord må ha minimum åtte tegn.
Har du personlig passord på mindre enn åtte tegn, kan du endre dette hos din nettbank
• BankID på Mobil: Skriv inn mobilnummer og fødselsdato og følg henvisningene på telefonen hvor du bekrefter to ord som fremkommer på skjermen
• Når du har kommet deg inn på medlemskontoen, velg «uttak». Registrer ditt bankkontonummer om dette ikke er gjort tidligere. Dette må bekreftes med BankID
• Legg inn beløp og bekreft uttaket med BankID
Har du ikke BankID så er alternativt å oppsøke en av våre større Coop butikker (f.eks. Obs). Her kan du overføre disponibelt saldo på medlemskontoen til andre konti. Husk da å ta med ditt medlemskort samt legitimasjon.
Ønsker deg en fin dag!

Har du ytterligere spørsmål eller kommentarer til saken, vennligst svar på denne mailen innen 7 dager.

Hører vi ikke fra deg innen 7 dager registreres saken som løst og arkiveres. Ta kontakt med oss igjen via kontaktskjema, dersom det er noe annet vi kan hjelpe deg med.

Er du fornøyd med vår behandling av denne saken (trykk på en tommel)?

------

Nærmeste Obs bygg er visst i Tromsø?

Jeg bor i Bugøynes.

-----

Hei

Hvilken butikk er det du pleier å handle i?

Hvis dette blir for langt unna å kan vi sette saken din over til Coop Sørvest SA som kan hjelpe deg med ett eventuelt alternativ :)

Hører ifra deg!

Med vennlig hilsen

Sebastian
Coop Norge SA

-----

Hei.

Handler selvfølgelig på lokalbutikken i Bugøynes til vanlig, selv om det ikke er en Coop-butikk. Ellers er jeg sporadisk innom Coop-butikker i Varangerbotn, Tana og i Sandnes og Kirkenes i Sør-Varanger kommune. Medlemskapet ble i sin tid tegnet i Kristiansand. Avdeling Sør-Vest er det vel. Det jeg synes er merkelig er at det ikke går an å logge inn i banken deres (eller "litt-ditt eller mitt" som det visstnok heter) uten å ha BankID, når det i vanlige nettbanker går utmerket uten BankID. Men hvis det er sånn så får det være inntil videre, ny BankID blir ikke aktuelt for min del før Koronapandemien er over og det igjen betyr noe å ha et gyldig pass, i dag trenger man ikke gyldig pass til noe annet enn hvis man skal ha ny BankID. Forstå det den som kan. Alt skulle bli så mye enklere når vi gikk over til databruk.

Kanskje jeg kan få utbetalt de få kronene jeg har til gode hvis jeg sier opp mitt medlemskap, hvis det går an å gjøre det på nettet?

Vennlig hilsen Vilfred Ingilæ

-----

Hei

Vi beklager hvis dette viker tungvint, uten BankID så har vi ingen andre muligheten en å gjøre det igjennom butikk eller ved å sende en kopi av legitmajonen til din ditt samvirkelag for å gjennomføre uttaket. Dette er opp i mot sikkerhet får å beskytte kontoen og personvernet tilknyttet denne kontoen.
Alle butikker som er oppgitt skal kunne hjelpe deg med uttak igjennom ett uttakskjema. Butikkene som ligger i Finnmark skal kunne sende uttakskjema til Coop Sørvest SA der du er medlem :)
For å melde deg ut av Coop kan du gå i en Coop-butikk som tilhører det samvirkelaget du er medlem i, og be om å få fylle ut et utmeldingsskjema. Din opptjente medlemsbonus vil da bli overført til kontonummeret du oppgir på skjema.
Alternativt kan du ta kontakt med samvirkelaget ditt e-post og legge ved bilde av gyldig legitimasjon, medlemsnummer og et kontonummer du ønsker pengene overført til, og informere direkte om at du ønsker å avslutte kontoen din.
E-post til Coop Sørvest SA: csv-medlem@coop.no
Ønsker deg en fin dag! :)

Har du ytterligere spørsmål eller kommentarer til saken, vennligst svar på denne mailen innen 7 dager.

Hører vi ikke fra deg innen 7 dager registreres saken som løst og arkiveres. Ta kontakt med oss igjen via kontaktskjema, dersom det er noe annet vi kan hjelpe deg med.

Er du fornøyd med vår behandling av denne saken (trykk på en tommel)?

Her avslutter jeg saken min foreløpig med ordene: «Ja, ja, godt å se at verden går framover og at tommelen er tilbake, var det ikke den vi brukte å signere med da vi ennå var analfabeter?»

Og så kom det et tilbud inn på e-post kontoen min. Er det ikke litt merkelig at man aldri trenger BankID hvis man vil kjøpe noe? Da finnes det alltid andre løsninger. Tekst: VEI.  Forside

Hvordan er det å være norsk i Sverige i koronaens tid?

Jeg har bodd i Sverige i snart 3 år. Jeg bor sammen med Morgan på landsbygda i Bengtsfors kommune, ca 2 timer med bil fra Oslo. Hverdagslivet er ikke så annerledes nå enn før pandemien. Vi lever et stille «pensjonistliv» eller dvs Morgan er «ekte» pensjonist og jeg «øver» som jeg pleier å si. Vi har katter og høner. Vi har to nabofamilier. Jeg går tur to ganger i uka med den ene nabodama. Og så «fikar»(drikker kaffe) vi etterpå. Jeg har vært besøksvenn for ei eldre dame på 92 men siden i høst har det bare blitt en telefonprat i uka. Nå har hun fått vaksine så nå kan jeg snart besøke henne igjen.

Bengtsfors er en kommune på ca 10 000 innbyggere. De har tilsammen hatt litt over 500 smittede. I svensk sammenheng er dette et lavt tall men man skal til et ganske mye større norsk tettsted for å få et såpass høyt tall. Vi er i Bengtsfors et par ganger i uka for å handle. Det føles det trygt. Folk holder avstand og det står håndsprit i alle butikker. Sist uke var det bare 13 smittede.

Jeg har stort sett hatt respekt for den norske håndteringen av pandemien. Jeg har vært desto mer frustrert over den svenske. Jeg har vært forundret over glorifiseringen av statsepidemiolog Anders Tegnell og fraværet av politikere. Det har vært lite kritikk fra opposisjonelle politikere og til og med lite kritikk fra journalister. Men det som kanskje har forundret meg aller mest er at folk flest heller ikke er kritisk eller vil ha en åpen diskusjon. Heldigvis kan jeg diskutere med Morgan. Morgan er svensk men har bodd 40 år i Norge og er «svorsk».

Selv om jeg har hatt respekt for den norske strategien så har den rammet oss hardt etter at grensene stengte. Vi har begge barn og barnebarn i Norge. Og venner. Jeg har vært vant til å ta meg en oslotur ca. hver måned.

Nå kan jeg som norsk statsborger dra til Norge. Og være i karantene i 10 dager. Og ta test for å komme inn i Sverige igjen. Morgan er svensk statsborger og kan ikke reise til Norge nå. Jeg drar heller ikke. Det føles ikke riktig.

Vi prater med barnebarnet Liam på facetime hver uke. Men vi savner han veldig mye. Han er 2 og 1/2 år og han utvikler seg så raskt. Vi føler vi mister så mye.

Det er mange som har det mye verre. Som har mistet jobben. Som har det vanskelig økonomisk. Som bor trangt.

Vi kan gå rundt «på bakkane» som Morgan sier. Og snart kommer krokusen. Og forhåpentlig vaksinen. Imens er det bare å «tvätta händer, hålla avstånd och stanna hemma om du er sjuk».  

«Koronatreff» på grensa i Kornsjø. Foto: Privat

Ole Petter og hunden

Plutselig dukket han opp i Bugøynes, året var 2019. Med Calix ved sin side. Og midt på svarteste, kaldeste og mest snørike vinteren dukket de to opp.

-Det er rolig og fredelig her, jeg håndterer ikke lenger byens larm, uro og alle menneskene man kjenner, men som man likevel aldri kommer særlig nærmere enn på det overflatiske nivået, sier Ole Petter Bentsen (44).

Den lille prikken Oslo

Bevisst eller ubevisst vil kanskje Ole Petter vise, eller kan vi i disse moderne tider heller si influere, at det fins en verden utenfor den lille prikken Oslo med alle sine mennesker, men der man kanskje likevel er alene. Ole Petter vil kanskje vise at det fins steder i vårt lille land der man ikke behøver å være alene, der man som fremmed blir sett, der man som innflytter kan blir vurdert som en ressurs.

-Ja, for en ting er sikkert, jeg ble tatt imot med åpne armer her i Bugøynes, sier Ole Petter.

Men det var ikke sånn at han bare satte seg ned med globusen på fanget, lot den snurre for deretter å la pekefingeren treffe et tilfeldig sted og at den landet på Bugøynes.

Det var ikke slik.

Ole Petter Bentsen var i Bugøynes for fire år siden, da var han på besøk hos faren sin som er fra Oslo, men som lyktes etter mange år i transportbransjen i Finnmark, å oppfylle drømmen om å bosette seg på det lille, men likevel store stedet Bugøynes.

Ole Petter og hunden Calix

Derfor, på grunn av farens valg fant Ole Petter ut at han kunne vel saktens flytte til Bugøynes han også. Så sist vinter fløy han nordover sammen med den robuste hunden Calix, en hunderase som heter caanan og som har sine røtter fra Israel. Man kan se at de, Ole Petter og hunden, er samkjørt. Hunden ser på sin leder, følger med hver eneste bevegelse. De to, Ole Petter og hunden ser man rett som det er i utmarka, ute på lyngmarkene og bergene. Calix er fire år og var en omplasseringshund som Ole Petter overtok for et par år siden. Hunden hadde vært mye alene slik at far blir passet godt på, han må ikke forsvinne, og hver eneste lyd han hører utenfor leiligheten får han til å boffe litt, lytte og å holde øye med sin leders reaksjon på lyden, eller ulyden.

-Det har tatt tid, men nå er Calix en bra hund, en god kamerat selv om han maser litt og er klengete, sier Ole Petter Bentsen og klør på stedet som alle hunder elsker, bak ørene.

Jobb og tak over hodet

I Bugøynes står husene tett. Mange av dem er fra før krigen, de ble stående med all historikken i tømmer- og plankeveggene, dette fordi fiskeværet slapp unna den fatale brannhøsten 1944. Oppe på Tyttebærsletta, eller Sletta som lokale folk sier, står husene i boligfeltet fra nyere tid, men består ikke bare av familieboliger. Noen leiligheter ble bygd tett inntil Bugøynesveien som går forbi Sletta. Firmaet som bygde leilighetene ble avviklet, men de små boligenhetene ble stående. De har til dags dato aldri stått tomme fordi behovet har vært der, hele tiden. Og der Ole Petter bor, var opprinnelig en boligrekke med de fire mindre bo-enheter for grunnskolens lærere. For noen år siden solgte kommunen bygningen til private som har pusset opp fasaden slik at den fremstår som velholdt. Også inne i leilighetene er det delvis pusset opp. Hadde det ikke vært for disse boligenhetene, så hadde mange leietakere ikke hatt disse alternativene.

Da Ole Petter kom til Bugøynes, fikk han nøkkelen i hånden. Etter snaut to uker i bygda hadde han også fått jobb.

-En mann på butikken spurte hvem jeg var, hvor jeg kom fra og om jeg hadde jobb, dagen etter sto jeg i kassa på Nærmat-butikken, mannen var innehaveren Jarle Abrahamsen som denne dagen tok kontakt med meg, forteller han.

Det gikk med andre ord ikke veldig lang tid før alle visste hvem Ole Petter Bentsen var, hvem sin sønn han er, hvor gammel han er og hvor han kom fra. Han og kollegaen er butikkens, og man kan vel si at sammen med Bugøynes Bistro og post er menneskene som jobber på disse to stedene, bygdas ansikter utad.

Egentlig er han kokk av yrke, men yrket som ble utøvd på restauranter, ble stressende, så stressende at det gikk på helsa løs. Videre jobbet han i sju år på et dagsenter for eldre i Mandal, han lagde maten, sto for arrangementene med matlaging og servering. Senteret er svært populært og heter Senter For Eldre Tidemandgården.

Men før han staket ut kursen nordover, jobbet han i en periode på Kløfta, i morens stall og kennel.

Hester og hunder

Ikke helt lett å definere hvor Ole Petter Bentsen kommer fra. Mandal, Oslo, eller kanskje Kløfta der moren hans står bak driften av ærverdige Stall og Kennel Torefjell. Bestefaren stiftet anlegget i 1920-årene, anlegget har siden vært i familiens eie. Her har Ole Petter Bentsen trådd sine barnesko, tidvis også voksensko, herfra har han fått med seg noen verdier som ikke er alle forunt, så vi vel kanskje si at han er fra Kløfta.

I Bugøynes lever han et rolig og strukturert liv. Med blomsterpotter på trappa om sommeren, hundens kobbel ligger utenfor, men noe mangler likevel, et par detaljer kunne gjerne ha vært på plass, noe kverner i hodet hans; et lite hus, et fjøs også, noen jorder. Og hest, eller hester.

-Hadde grunnlaget vært på plass, her eller kanskje et annet sted i regionen, så ville jeg skaffet tilveie dølagamper og startet med hester, de ligger egentlig mitt hjerte nærmest. Jeg hadde en hest som var min i seks år, dølagampen Truls. De slipper ikke taket i meg, hestene. Dølagampene er favoritten på grunn av lynnet deres og hvordan de tar ting på strak hov. Kaldt hode og varmt hjerte er slagordet blant de som driver med disse hestene, forteller Ole Petter Bentsen.

Han er litt stille av seg, Ole Petter, man må liksom trekke setningene ut av han. Men nå livner han til, nå lyser han opp i det vi streifer ved temaet hester. Han innser imidlertid at en slik drift, med hest, er - når man ser på den pengemessige siden, krevende. Så den drømmen lar han hvile i ro, men hvem vet hva fremtiden bringer.

Aktivitetsgruppen FRI

Før Ole Petter kom nordover så hadde han lagt bak seg et femten år gammelt ekteskap/partnerskap med en mann, men som ble brutt.

-Jeg er homofil og er åpen om det. Likevel er det nødvendig med grupper som FRI her i Finnmark, det er fortsatt nødvendig at vi må ha og trenger kontakt med likesinnede. Og vi trenger større åpenhet omkring dette, også i Finnmark, kanskje spesielt her. For det er noe likhetstegn mellom Finnmark og Sørlandet der jeg var bosatt i mange år, det var problematisk for folk der nede å stå fram, vesentlig på grunn av stempelet «bibelbeltet». Men de siste fem årene mine på Sørlandet kunne man se at det ble bedre og enklere for folk å leve åpent med sin legning. Det er faktisk alle menneskers rett, å få leve slik man er skapt, sier Ole Petter.

Vi skrev dette intervjuet i fjor sommer. Artikkelen sto på trykk i avisa Sagat. Nå har vi redigert og tilpasset den Bugøynes sin egen nettavis. Og nå kan vi spørre Ole Petter om hvordan han opplever vinter nummer to her, for man kan jo ikke avslutte en samtale med en tilflyttet østlending uten å spørre om hva han mener om den ekstreme første vinteren her, uværene, kulda.

-Været opptar meg ikke, jeg bryr meg rett og slett ikke om været er kaldt eller varmt, trivselen avgjør, og jeg kjenner at jeg slår røtter her, jeg har det bra, avslutter Ole Petter Bentsen.

Calix spretter opp straks vi rører på oss. Og stiller mer enn velvillig opp til fotografering, men først følger han nøye med hvor hans herre setter foten.

Ole Petter og hunden, de to er vist ett.      Forside

Minne fra Bugøynes.

 Hver morgen hørte vi en moped kjøre forbi huset. Det var Leonard som kjørte og hentet ved, dvs han samlet rekved("russetømmer"?), vi så han komme tilbake med en kubbe bak på mopeden. En "kulturbærer" som Elsa ville kalt det. Husker hun brukte den betegnelsen i en begravelse av en av de eldste i bygda. Husker ikke hvem. En av dem som kanskje ikke gjorde så mye av seg men likevel var en viktig "kulturbærer".  Tekst/foto: Anne Ulven

Restaureringa av Piipolasjåene godt i gang.

Bugøynes Bygdelag fikk i fjor 330.000 kroner i støtte fra Fortidsminneforeningen. Disse pengene skal gå til å restaurere sjåene i Piipola. I tillegg må bygdelaget skaffe til veie en egenandel på rundt 150.000 kroner, hvorav mesteparten av summen blir realisert ved forskjellig dugnadsarbeid og ved at elever ved Kirkenes Vidergåend skole, byggeteknikk- og tømrerlinja, skal fikse og sette i stand den såkalte kruttbua til Svend Foyn som er den ene av sjåene. (Det er bua som på dette bildet står i midten. Bildet viser hvor sjåene opprinnelig sto plassert). Denne bua ble tatt ned og flytta til den videregående skolen sist høst. De andre buene er man også i gang med å restaurere, et arbeid som starta i fjor høst. Som man kan se på bildet på forsida er man kommet godt i gang med den ene bua. Det er Oddvar Marjavara som utfører dette arbeideti Bugøynes. Den røde bua skal ikke bevares fordi den visstnok ikke er gammel nok, eller så kan det kanskje være en annen grunn til det. Bua har vært brukt som egnebu, og de som en gang satte den opp var sikkert like stolt av sitt byggverk, som de som satte opp kruttbua til Svend Foyn var. Kanskje burde også denne egnebua bevares, siden den er en del av helheten som man kan se av dette gamle bildet.

Tekst/foto: VEI   

Når hjelpen er nær.  

Randi Irene Losoa                                               

Hvis det er veldig akutt så kommer helikopteret. Men som regel er det ambulansen. Og hvis det ikke er så forferdelig kritisk, så er taksi løsningen.

Så hvordan er det å bo ti mil fra nærmeste sykehus? Og hvordan innretter man seg den dagen ulykken virkelig er ute og man må ha hjelp? Ikke om to timer eller to dager, men straks, om mulig; på minuttet.

En tidlig formiddag skjedde det man tror bare rammer andre, ikke en selv.

Beinbrudd. Fall med høyre fot som skled mot det skrånende berget med fuktig mose, overkroppen fulgte med.

Det tørre knekket da foten brakk, ble av det uforglemmelige slaget.

Synet av foten, det vil si; fra ankelen og selve foten, var heller ikke noe særlig, den lente seg slapt i feil stilling.

Brannvesenet varsles

Panikken steg noen hakk, den fem måneder gamle valpen trengte morgenturen denne fine høstdagen den 8. oktober, vimset hit og dit. Her oppe i bergene fikk hun alltid springe løs. Men nå måtte valpen innkalles for å festes i langlina, det gikk greit, med godbiter fra lomma.

Så måtte man ringe.

Da husket jeg plutselig at telefonen - før jeg gikk, før foten brakk - hadde vist 16 prosent , nå var den nede i 15. Og dagen før ble hundeluftingen her oppe i bergene gjennomført med gjenglemt telefon. Jeg så rundt meg, ville noen ha hørt meg dersom jeg ville sittet her og ropt om hjelp? Kanskje, men mest sannsynlig kanskje ikke. Der stoppet tankerekken med "hva hvis"?

Var det forresten dekning her? Jo, dekning er ok. Og etter det ble det ringt med alt sagt og forklart i riktig rekkefølge, rolig og fattet. Hjernen fungerte som den skulle.

Jeg regnet med å måtte bli liggende der til eventuell ambulanse eller helikopter kom til ulykkesstedet. Selvsagt ville noen, hvem det nå ble, komme med teppe kanskje og andre nødvendigheter, hunden måtte også hentes. Noen måtte tilkalles ektemannen, han var på vei til nabobygda, telefonen hans lå sikkert i lomma, hørselen er ikke tipptopp, slett ikke sikkert at han ville høre den.

Men det ble ikke sånn. Operatøren på akutten sa at de ville straks varsle brannvesenet i bygda.

Jaså, akkurat, selvsagt, kommunens menn komme opp hit, om ikke annet så for å holde meg med selskap. Og for å hente hunden.

Riktig rekkefølge

To mann er Sør-Varanger kommunes forlengede armer her ute. De betjener og administrerer også branntjenesten. Resten av brannvesenet består av frivillige som rykker ut uansett tid på døgnet. Og de kom, fem brannmenn, etter ikke så veldig mange minutter. Jeg viftet med lua, befant meg oppfor Mosedalen stadion, hadde krysset Mosedalens bekk, lyngmarker og skulle gå videre langs fjellsiden.

Da en av dem tok i mot hunden som velvillig ble med, og de andre bøyde seg ned med tepper og spurte hvordan det gikk, så presset tårene på. Jeg behøvde ikke sitte her alene. Ingen fremmede ambulansefolk behøvde å lete meg opp. Jeg senket skuldrene og overlot alt til dem, de la noe under meg, bredte ullteppene, forsikret seg om at jeg ikke frøs, om jeg hadde smerter mens noen snakket med lege og ambulanse.

Smertene kom ikke før senere, da ble det sendt bud på sykepleier Bjørg fra det stedlige Pleie- og omsorgssenteret. Da hadde de allerede spent meg fast på båra og gått ned av fjellet, over lyngmarkene og krysset bekken.

Komplisert brudd

En av mannskapene hadde en romslig van, der ble jeg plassert for å få ly for vinddragene, deretter kjørt ned til bebyggelsen hvor ambulansen plukket meg opp.

Mener selv at jeg var klinkende klar på alt som skjedde. Klumpen i halsen som hadde vært så påtrengende oppløste seg. Mannen min var kommet, og hadde hentet en veske jeg måtte ha med til Kirkenes. Den erfarne sykepleier Bjørg ga meg en sprøyte til, men fra de skjøv meg inn i ambulansen og turen fram til Kirkenes sykehuset husker jeg ikke mye fra. Adrenalinet må likevel ha slått meg ut, husker bare glimtvis landskapet som fløy forbi langs Bugøynesveien. Et sted telte jeg telegrafstolper.

Det var ikke før jeg kom til UNN i Tromsø med ambulanseflyet, det var nemlig ikke bare et brudd, men to kompliserte brudd - da først tenkte jeg over hvordan man blir møtt i Bugøynes - ti mil unna lege og sykehus - når ulykken er ute.

En ting er sikkert; i en krisesituasjon er det god grunn til å føle seg trygg og ivaretatt selv om vi bor ti mil fra nærmeste sykehus. Under ambulanseflyturen til Tromsø ble jeg fortalt at ute på Bugøynes hadde mannskapene deltatt på diverse kurser slik at de er godt rustet til å ta vare på den som trenger hjelp. De syntes det var godt å høre at det de har lært ute på Bugøynes, fungerer.

-En lettelse og godt for oss å få vite, sa Kvammen ombord i flyet.

Mørbanket fot: Nyoperert på UiT, høyre fot, bruddene lå i høyre ankel og store leggbein.En av de to ortopediske kirurgene kom og hilste på meg før operasjonen. Han spurte, med glimt i øyet, om hvordan det gikk borte på Bugøynes. Så måtte han ut med at han var godt kjent i bygda, han var gift med ei Bugøynes-jente, og hadde svigerforeldrene sine her. Verden er som kjent ikke så veldig stor. Men det føltes litt bedre å vite at noen man nesten kjenner skulle gå løs på foten.  Foto: RIL

Fire skruer: De fire skruene og stanga skal ligge inne i foten livet ut.

Takk

På et senere tidspunkt, jeg var allerede kommet hjem, så informerte en av kommunens menn, Ronny Ingilæ, om Branntjenesten i Bugøynes, dette i forbindelse med en helt annen sak, nemlig brannsikring og utrykninger, dette på Facebooks Oppslagstavle, så jeg velger å la han få siste ordet her, men først:

En inderlig takk til de vår lokale branntjeneste.

En henstilling fra kommunens menn:

Ronny Ingilæ skriver: Vi i Bugøynes Brannstasjon er ikke en profesjonell avdeling, men en frivillig avdeling som har fått gode tilbakemeldinger fra Ambulansetjenesten, luftambulanse, 110, politi og andre avdelinger på forskjellige oppdrag vi har vært på.

Å være brannmann er ikke alltid like morsomt når det kommer inn melding fra 110. Du kjenner adrenalinet stige når utalarmering kommer, og det verste er at du ikke vet hva du kommer til. Derfor er det kjempeviktig at vi får trent mest mulig, ikke bare på brann, men på alt som kan hjelpe til med å forberede oss på forskjellige oppdrag. Vi har heldigvis ikke hatt så mange ulykker eller branner på Bugøynes og det er nok fordi folket her er flinke å passe på.

Så med dette ønsker vi på Bugøynes Brannstasjon at du sjekker røykvarsleren, sjekker at brannslukkerens nål er på grønn, sjekker om brannstigen fra andre etasje er ok, ser etter at kontakten på varmtsvannberederen ikke er svidd, at skjøteledninger og annet ikke er overbelastet, ikke lade telefon og andre ting på natta uten tilsyn, ikke kjør vaskemaskin, tørketrommel og oppvaskemaskin på natta eller lage mat i fylla, ta en brannøvelse med alle i huset og hold nødutgangene fri, blås ut talgelys.

Og sist, men ikke minst: sjekk etter hos din gamle mor eller far, tante eller onkel som bor alene og som ikke kan gjøre alt dette alene.

Forside

Restaurering av hytte i Ranvika.

Fra familien Monsen/ Osima har vi fått tilsendt noen bilder og en liten rapport av arbeidets gang. Det er Dagny Osima som i 2012 kjøpte hytta tilbake. Da hadde laksefiskerhytta stått til forfalls i nærmere 20 år. De siste årene har de drevet på med restaurering når det har vært tid til det. Nytt takpapp er kommet på plass, nytt panel på deler av hytta både inne og ute, nye vinduer. Materialet er fraktet til Ranvika med båt, men det har også blitt noen fotturer fra Bugøynes til Ranvika for å snekre. Nå er de kommet så langt at det er mulig å overnatte i hytta igjen. Den siste som fiska laks fra hytta var Dagnys onkel Ilmar Laurila, sønn av Johan Laurila. Johan Laurila var bestefaren til Dagny.  

Oversiktsbildet viser alle hyttene i Ranvika.

Hyttene fra venstre, i front: Redskapsbu, Andreas Seipæjærvi, Erling Jakola, Johan Laurila.

Bak: Redskapsbu, Albert Buljo, Esau Amundsen, Marjavara/ Ingilæ?, William Gaski, Agnar Laurila (Delvis skjult).  Foto: VEI

Ta en uke i Bugøynes til sommeren.

I nettavisa Kirkenes By kan vi lese om gatekunstner Terje Grimen, med utdannelse fra UiT, som sammen med ungdommer fra Kirkenes ønsker å fargelegge byen. Han ser etter vegg og andre flater som kan egne seg til tagging.

Her i Bugøynes har vi i alle fall to slike vegger/ flater som egner seg ypperlig. Den ene er murveggen der Nesseveien begynner, og den andre er en gammel oljetank på Bruggungalliå (Bryggeberget, Jomfruberget). Den første er det kanskje Statens vegvesen som har eiendomsretten til, men det andre objekt er i privat eie og det er et sted å begynne. Og noen har allered startet der med spede forsøk. Det er vel bare å ta kontakt med Bugøynes Eiendom v/Greger Mannsverk så går nok den saken i orden helt uten kommunalt eller statlig byråkrati.

Så hiv dere rundt og ta en uke i Bugøynes til sommeren.

Sagnet om Akkoberget.   

I Kjøfjorden, utenfor Nord-Leirvåg, er det en svart berghammer som kalles Akkoberget. I gamle dager, da samene ennå tilba sine egne guder, var dette en offerplass for gudinnen Akko. Akko var gift med Adja (Ukko), den mektigste blant gudene. Til Akko ofret man all slags god mat for at man til gjengjeld skulle få gode fangster til lands og til vanns.

Da den hellige Trifan, som hadde bygd kirka i skoltebyen i Pasvik, fikk høre om denne avgudsdyrkelsen, dro han for å gjøre noe med det. Han hadde allerede i lang tid i sine prekener talt mot trollmenn og hedninger i samenes land. Fra skoltebyen i Pasvik seilte han gjennom Bøkfjorden og Korsfjorden ut mot Kjøfjorden for å tilintetgjøre trolldommen.

Da han kom fram til Galtefjordnesset så han en stor flokk samer som hadde slakta rein. Tre noaider bar kjøttet ned til stranda for å frakte det over fjorden til Akko. Der skulle det holdes festmåltid og ofres til avguden. Den ene noaiden var allerede nede i fjæra og skulle til å gå over fjorden. Som den trollmann han var kunne han gå på vannet uten å bruke båt.

Den hellige Trifan så dette, og da ble han meget sint. Han ba de som var med ham være stille. Sjøl reiste han seg i båten og løftet hånda mot avguden. Og over dens hode skrev han det hellige korsets merke. Korset festet seg i bergveggen og er ennå synlig som lysere stein i den mørke gråsteinen over Akkos hode.

Noaidene ble i samme øyeblikk til stein, og den offergave de bar ble til muld. Om sommeren, når gresset grønnes i bukta ved Virdsegop, da grønnes også noaidene av gresstorva på deres nakker.

Under Akkos klippe satte skoltesamene opp tre kors som de laget av ved, men korsene er forvunnet. Forvunnet er også trolldommen, men Akko står fortsatt på stranda, som en stor stein under berget.

Sagnet er henta fra «Lappiske eventyr og folkesagn ved J.Qvigstad og G.Sandberg (1887).»

Bilder: Korset i bergveggen. Kart som viser Akkoberget i Kjøfjorden.

Kasterholmene. Holmene er ringet inn med rød tusj.

Blir det slutt på sjølaksefisket allerede i år?

Leif Ingilæ røkter laksenota. Arkivfoto: VEI

Det kan se ut som det gamle, kulturbasert fiske etter laks i vårt område er iferd med å knele for det voksende behovet for elve- og turistfiske. Mens Klima- og miljødepartementet innstiller på at all krokgarnfiske etter laks skal forbys i 5 år mener Norske Lakseelver at det må mye sterkere lut til for å berge villaksestammen. Her i Bugøynes vil det merkes veldig godt dersom sjølaksefisket forbys. Det er ikke så mange som driver dette fisket, men de få som gjør det er godt synlig i havneområdet i den perioden sjølaksefisket varer. Blir disse fiskerne borte blir det stille i havna på sommerstid. Veldig stille.

Under her kan vi se forslaget fra Klima- og miljødepartemenetet. 

—————

Her følger resolusjonen som sendt ut fra Norske Lakseelvers årsmøte i anledning høringsutkastet fra Klima- og miljødepartementet:

Det må ikke åpnes for sjølaksefiske

Villaksen skal forvaltes bestandsvis. Da kan vi ikke ha et notfiske i sjøen som fanger laks vi ikke vet hvor hører hjemme.

Det må ikke åpnes for sjølaksefiske. Villaksen skal forvaltes bestandsvis. Da kan vi ikke ha et notfiske i sjøen som fanger laks vi ikke vet hvor hører hjemme. Hver lakseelv i Norge har sin egen bestand av villaks. For å regulere beskatningen, er det beregnet hvor mye laks som må være igjen i hver enkelt elv etter fiskesesongen. Norske Lakseelvers medlemslag forvalter elvene og tilpasser sportsfisket for å nå dette målet, men det har sin pris. Fisket i elv kommer etter at sjølaksefiskerne har tatt maksimalt innenfor sine fisketider, og det er elvefisket som må reguleres gjennom bl.a. strenge kvoter for den enkelte sportsfisker.

I en fjord kan det være mange lakseelver. Noen står det bra til med, mens andre kan være stengt for fiske på grunn av lite laks. I disse er det viktig å ikke beskatte de få laksene som er igjen, noe som fort kan skje om man setter en not i sjøen og fanger tilfeldige fisk som svømmer forbi. Dette kalles fiske på «blanda bestander» og kan ikke aksepteres i en moderne naturforvaltning. Garn og not i sjø fanger alt for effektivt og vilkårlig til at det er forsvarlig å opprettholde dette fisket. Å stoppe dette fisket vil også være i tråd med internasjonale føringer som Norge har forpliktet seg til. Norge er nå eneste land som driver et omfattende sjøfiske på denne måten.

I tillegg mener Norske Lakseelver at det må gjøres en samfunnsøkonomisk vurdering av hvor laksen er til størst glede for flest mulig mennesker og hvor den skaper størst mulig verdier for lokalsamfunnene.

Undersøkelser viser at det er et stort skille mellom verdiskapingen i sjøfisket og elvefisket. Sportsfiske etter laks i norske elver omsetter for om lag 1,3 milliarder i løpet av tre hektiske sommermåneder. Det bringer årlig glede til om lag 70 000 sportsfiskere og sørger for turisttilstrømming både internt i Norge og fra våre naboland. Det har et stort potensial til å bli enda mer økonomisk betydningsfullt om mer av laksen kommer opp i elvene og fisket blir mer attraktivt. To tredeler av denne omsetningen havner i turistnæringen (overnatting, transport og andre turisttjenester).

Grunneiere og sportsfiskere legger også ned en stor grad av frivillig dugnad og ikke så rent lite penger for å bevare og styrke bestandene av villaks.

I sjøen høster fortsatt om lag 900 personer mellom 40 og 50% av all laksen som fanges i Norge. Kun et fåtall av disse fanger så mye at det kan sies å utgjøre en næringsinntekt som er verdt innsatsfaktorene. Den samfunnsøkonomiske verdien av dette fisket er lav, og når man i tillegg risikerer å ødelegge svake bestander, mener landsmøtet i Norske Lakseelver at det med hjemmel i lakse- og innlandsfiskloven ikke skal åpnes for fiske etter laks med faststående redskap i sjø i neste fiskereguleringsperiode. Landsmøtet ber Klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn å gi klare føringer om dette til Miljødirektoratet.  

Oppdatering, Telia og TV-boksen .

Da det viste seg umulig å få kontakt med Telia måtte jeg ut på bygda, fysisk fordi jeg ikke er på Facebook. Og som alle vet bor bor vi i en bygd full av eksperter, på alle områder. Jeg forsto jo ganske fort at jeg var helt på bærtur når det gjaldt å få den nye TV-boksen fra Telia til å fungere. Trøsten var at jeg ikke var alene på bærtur. Vi var flere som hadde gått oss vill. Også andre hadde prøvd å komme fram til Kundeservice fordi de ikke fikk starta TV-boksen. De fleste hadde samme opplevelse som jeg, hverken chat eller forsøk på telefonkontakt hjalp. Med unntak av en som etter langvarige forsøk endelig kom så langt fram i køen at han fikk direktekontakt med noen som kunne opplyse at det var blitt så sent på dagen at Kundeservice var gått hjem.

Men jeg ble altså oppdatert og forsto at man ikke bare skulle følge den enkle bruksanvisningen. Man skulle også ringe til Varanger Bynett, der ordnet de saken på et blunk. Men akkurat det sto det ikke skrevet noen steder i bruksanvisningen, dessuten bor jo vi ute i periferien, så hvem kunne vite at det var dit vi skulle ringe?

Jeg bestemte meg for på turen hjemover at jeg ikke skulle ringe verken til Varanger Bynett eller Telia. Det jeg skulle gjøre var å vente til 1. februar og da ta kontakt hvis ikke ting hadde begynt å fungere. I det store landet i vest hvor de nå har fått ny president ville folk ha saksøkt firmaet som leverte tjenesten og kanskje fått millionerstatning. Min plan var ikke større enn å prøve få en ny TV som plaster på såret. En smart-TV som noen kaller det.

Men dengang ei. Da jeg kom hjem fra formiddagsturen gjorde jeg et nytt forsøk med boksen. Og da gikk det som smurt, med følgende beskjed på skjermen: «ALT ER KLART! Siden det er mye som foregår bak kulissene kan boksen være litt treg de første minuttene etter oppstart.»

Hos oss tok det to døgn!

Ikke vet jeg hva som foregår «bak kulissene», men det minner mye om fjernhealing.

VEI

Wenche Myhre skriver på Facebook i går:

Hei alle sammen og formiddag. Det nærmer seg avreise til Bygøynes og jeg gleder meg så enormt. Har bodd i fjellheimen (Gulsviksætra) i Hallingdalen siden en god stund før jul. Jeg er godt voksen , gift, to barn (En gutt og en jente) og fire barnebarn (To jenter og to gutter)..... og en cavalier king charles spaniel som er 4 år og heter Jade. Å reise til Finnmark og Bugøynes blir spennende og en helt annen opplevelse for meg enn det jeg opplevde på denne tiden i fjor..... da var jeg i Tanzania og Namiri Plains. Jeg besøkte Varanger høsten 2019 og ble fortapt...... på stranden på Ekkerøy fant jeg en sten som hadde form som et hjerte..... jeg drømte om å få se nordlyset og den ene kvelden var vi så utrolig heldige å oppleve dette..... og hva viste seg i form av nordlys...... jo et hjerte !!!!......... jeg var fortapt..... dette må ha vært et tegn. Vi var innom Bugøynes og hadde et nydelig måltid på Bistoen, møtte to fra Naturoppsynet som fortalte oss om polarflokken på kirkegården og fant nydelige motiv i sandstrendene. Bugøynes er jo bare en perle, for en vakker bygd dere har !!! Skulle tilbake våren 2020 men det kunne jo ikke bli noe av. På planen da var å fotografere brushane kamp- noe som er høyt på ønskelisten men det får bli en annen gang. Jeg kommer til Bugøynes sent på kvelden 1 februar og tenker å reise hjem igjen 15 april. regner med å reise hjem i påsken men kommer tilbake en ukes tid etter at påsken er over. Som dere har forstått fotograferer jeg mye, strikker og syr. Om noen ønsker det kan jeg gjerne gi litt tips om fotografering, evt ha noen bilde fremvisninger med forskjellige temaer. Jeg har forberedt til en liten fotoutstilling. Jeg gleder meg til å treffe dere og å få bo i Bugøynes denne tiden av året og se og lære hvordan dette er. Om jeg kan hjelpe og bidra med noe håper jeg at dere sier fra. VI SEES !

Hvem har ansvaret?

I området til tidligere Varanger Maritim, som nå tihører Bugøynes Eiendom AS med adresse Kirkenes, står det en grå bygning som består av et reisverk kledd med blikkplater. Bygninga begynner nå å merke skiftende vinder gjennom flere år og flere årstider. I det ene hjørnet er det en stor åpning, som har utvidet seg litt mer for hvert år siden den oppsto. En dag vil sterk vind fra riktig retning kanskje resultere i fullstendig kollaps. De som eier denne bygninga bør snarest mulig ta affære før det skjer en ulykke her.

Inne bygninga står båten «Urda» fra Nesseby kommune. Det er påbegynt restaurering av båten, men uvisst av hvilken grunn har dette stoppet opp. Ser man inn i blikkhuset vil man oppdage at det egentlig er båten «Urda» man skal takke for at byggverket fortsatt står. Hele vestveggen ligger og presser seg mot båten, som står på innsiden og støtter imot.  Og åpninga på siden er så stor at hvem som helst kan ta seg inn her.

Et gammelt brev fra 1938.

Piipolamyra/ Fiskavikinjänkä er en del av området som er innrammet med rødt.

          Būgönes den 26/7 38

Vi har hört at dere har jid årdre til lensman, ad det blir ikke oppmåling i Būgöynes myra, vi var tre som sökte oppmåling, men den tredje snūdde sig, når han hörte at han ikke får det som han sökte, for det er jeg som har sökt för, han er rar han Alfred Ingilæ og misūnderlig, siste sommer fik han tre tūsen kilo höi fra sit grasmark. Han vil ikke at andre kommer længer en til svart kaffe. Og her vil vi nevne en andre, enke Seline Kristiansen hū har en stor gresmark her, og en i Būgöyfjord, og hū får tre fire tūsen kilo höi av det, og nū kan vi si at det går gåt an å stå imot opmålingen våres,og vi har hört at aggranåm har sagt at der kommer 60 tūsen kilo höi fra det myra, tenk höi til 20 kūa åre rūnd, og vi har ikke tænkt å få större opmåling en til 1.500 kilo, og det er de to og Einar Ingilæ som står imot og ingen andre, og her er beide mark nok ūten denne myra, og vi vil at dere tar hensūn på det, og vi venter svar fra dere för opmålingen går.

Ærbötikst

Einar Kiviniemi

Aage Seipæjærvi

Alfred Ingilæ, som er nevnt i brevet, er Johan Alfred Ingilæ (Albi). 

ANNES PRØVEBOPROSJEKT

Jeg fikk mange henvendelser på mitt «prøveboprosjekt». Jeg har nå valgt ut 4 som har fått tilbudet.
Den som har fått «førstepremien» er ei norsk dame som driver med fotografering(over middels amatør)har vært to ganger i Bugøynes og er helt fortapt i stedet. Hun har lyst til å kjøpe hus eller hytte her. Kan bidra innen foto/kurs mm.
I april kommer det et engelsk par i 40-årene som for tiden er bosatt i Helsinki. Han er kunstmaler og hun er webdesigner. De vil gjerne få til en utstilling. Hun har vært her før.
I juni kommer det et finsk par i 40-årene. Hun er sangartist, kunstner og driver med gjenbruk av papir(skrevet bok om det). Han er proffesjonell lydtekniker. De har 4 barn som alle spiller et instrument. De er veldig ivrige på å komme hit og vil gjerne bidra i bygda. Kanskje noe for festivalen?
I aug kommer det et norsk par i 60-årene som alltid har hatt lyst til å bo i Finnmark. De er engasjerte der de bor nå og vil gjerne bidra med sine erfaringer.
Eva og Trond vil gjerne være kontaktpersoner. Det er jeg veldig glad for. Er det flere som kan tenke seg det er det bare å ta kontakt.
Håper prosjektet vil bidra til noe positivt i bygda.

Vil du PRØVEBO gratis i 3 mnd i vakre Bugøynes? Er du lei av byen, folkeansamlinger og støy? Har du alltid hatt lyst til å bo i Finnmark? Men ikke fått det til pga praktiske/økonomiske omstendigheter? Kanskje kan du ta med deg jobben og ha hjemmekontor med utsikt over Varangerfjorden? Kanskje er du «mellom to jobber»? Uføretrygdet? Kunstner? Freelancer? Eller kanskje vil du skape noe nytt? Nå har du sjansen! Er det noen, gjerne et par eller en familie som vil "prøvebo» gratis i 3 mnd i vakre Bugøynes? Bugøynes er et fiskevær med ca 160 innbyggere i Sør-Varanger kommune. Med grense både til Russland og Finland. Her skjer det mye spennende innen fiskeri/kongekrabbe/turisme. Her er det barnehage, 1-10 grunnskole og omsorgsenter. Her er kirke,butikk, post og bistro! Her er et aktivt foreningmiljø med bla helselag og strikkekafe. Men bygda tar gjerne i mot folk med engasjement. Jeg tilbyr huset mitt gratis i 3 mnd for de rette(fra jan/febr). Ta kontakt for spørsmål. Kun seriøse henvendelser blir besvart. Send søknad om hvorfor akkurat du skulle få dette tilbudet innen 15.01.21. Vil prioritere de som vil bidra med noe i bygda og som vil vurdere å flytte dit for en lengre periode. Del gjerne!